Idilia Dubbs dagbok

Mye rart, og en del rot

Idilia Dubbs dagbok er en bok som i hvert fall i sin nåværende form neppe kan ha vært skrevet på den tiden da den utgir seg for å ha blitt til, og forfatternavnet er også høyst merkelig. Men ellers er det en grei fortelling, hakket mer velskrevet enn de gjengse ukebladromanene.

Idilia Dubb var, ifølge den romanen som utgir seg for å være hennes bearbeidede dagbok, en skotsk pike på 17 år som forsvant i nærheten av Koblenz sommeren 1851. Ni år senere ble levningene etter et menneske funnet i en tårnruin i nærheten. Det viste seg at det var den forsvunne skotske piken. Man fant også dagbøkene hennes, både den som fortalte om hva som skjedde etter at hun gikk opp i tårnet, og den som fortalte om reisen dit fra Edinburgh sammen med familien (oppover langs Rhinen også delvis sammen med den unge tyskeren Christian Bach, som Idilia forelsker seg i, og omvendt.

Det er en historie om en reise, om to sympatiske yngre søsken, om en vek far og en tyrannisk, vulgær mor, om en svikefull, brutal eks-forlovede og ellers om slemme og snille mennesker på veien. Alt holdt omhyggelig i svart-hvitt, uten plagsomme nyanser, men med tanker og gjerninger som minner mer om slutten av det 20. århundre enn om midten av det 19. Og så ender altså det hele i en fryktelig tragedie.

Historien er trukket ut over 255 sider. Den er ikke uspennende, men likevel av de bøker man kan være sikker på ikke å ville finne frem for å lese om igjen, dertil er den for enkel, klisjépreget og forutsigbar.

Det mest interessante ved hele boken er de spekulasjonene man kan gjøre seg om forfatteren. Ifølge originalutgiveren og det norske forlaget er historien sann. Den refereres fra den tyske ukeavisen «Adenauer Kreis- und Wochenblatt», som virkelig utkom i Koblenz i 1850- og 1860-årene, og historien finnes på den mystiske Burg Lahnecks Internett-hjemmeside, med henvisning til den samme avisen. Mye av rammefortellingen later forøvrig til å være henimot direkte avskrift av denne hjemmesiden.

Genevieve Hill var Idilia Dubbs bestevenninne, som fikk overlatt dagbøkene, men aldri kom så langt som til å få dem utgitt. Denne rammen er en fryktelig rotete historie, som gjengis i det anonyme etterordet, hvor f.eks. begivenheter i 1868 plasseres før hendelser i 1861. I det like anonyme forordet sies det at det dreier seg om «den uforandrede teksten (…) i en redigert versjon» – hva nå denne selvmotsigelsen skal bety. Redigeringen, som altså ikke forandrer på noe, er angivelig foretatt av en amerikansk forfatter som kom over historien i 1995 – vedkommendes navn er ikke oppgitt. Hvem som har skrevet (redigert) boken, er derfor en gåte.

Kari Bolstads oversettelse er levende, god og troverdig, med noen skjønnhetsflekker. Avstanden mellom to byer, som er «noen mil» på side 48, blir til «noen kilometer» på side 174. (Er det det engelske «miles» som er oversatt med «mil» igjen, tro?) Mellom to landsbyer går det en allé på side 175, men likevel må man ta en ferge for å komme fra den ene til den andre på side 187, mens man går den samme strekningen på side 193. Dette er antagelig forfatterens (dagbokforfatterens?) skyld. Derimot er ordet «pilgrim» oversetterens oppfinnelse – på norsk heter det fremdeles «pilegrim».