Ikke bare blåbær

En stor og tilsynelatende uskyldig bjørn er på bærtur i skogen. Han er nærmest euforisk over alle blåbærene han finner, inntil han oppdager et kjempeblåbær som stjeler all oppmerksomheten. Bjørnen blir besatt av å fange det store bæret, som hele tiden befinner seg like utenfor rekkevidde. Slik starter forviklingene i hans streben. Han blir plutselig grådig og glemmer alle de små blåbærene i befippelsen. Han slenger seg utfor en skrent og klatrer opp i et tre, men ingen av strategiene fungerer. Samtidig blir vi presentert for en parallellhandling, der en skoleklasse er på tur i en annen del av skogen. En av elevene er fortvilet fordi hun har mistet sin blå ballong, og stikker av fra resten av klassen. Bjørnen har funnet en siste løsning for å fange bæret, og klarer det et lite øyeblikk, før han faller og mister alle de små bærene inkludert kjempeblåbæret, som egentlig er en ballong. I samme øyeblikk oppdager skolejenta ballongen sin og tar den lykkelig med seg tilbake til klassen. Bjørnen slår seg omsider til ro når han oppdager enda flere blåbær rett foran snuten sin.

Tvetydighet og naivisme i bilder og tekst

Rent visuelt gir boken assosiasjoner til Aalbus kritikerroste bildebok Krokodille i treet, som ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2016. Omslaget og utformingen er i samme stil og format, med rene billedflater og sparsommelig tekst. Bildene forteller mye med få virkemidler og enkle utsnitt fra skogen. I begge tilfellene er det også en allegorisk fremstilling, der handlingsforløpet kan minne om dyrefabler. Både krokodillen og bjørnen har forvillet seg ut av sine komfortsoner og står overfor ulike utfordringer. Begge bøkene kombinerer tvetydigheter og naivisme i kjent Aalbu-stil. Både bildene og teksten kan lekent og lett fordøyes av et lite barn, mens en erfaren leser vil finne finurlige hint og referanser mellom linjene.

Snedige snikreferanser

De skjulte referansene fremstår nærmest som en bonus for den observante leser. Hovedfiguren er en bjørn på to bein, med menneskelige egenskaper, søt som en tegneseriebamse. «Det passer bra at det er mye bær i skogen, for mye er akkurat det jeg spiser», erkjenner han i begynnelsen av boken, og formuleringen leder tankene hen til en annen bjørn som er ofte sitert, nemlig Ole Brumm. I likhet med den bærplukkende bjørnen er han alltid sulten og uttrykker en blåøyd entusiasme når maten er mer eller mindre innenfor rekkevidde. De er begge naive og klønete i sine bestrebelser for å skaffe seg mat, som er deres absolutte hovedinteresse. Kjempeblåbæret, som egentlig er en ballong, fremstår også som en snedig snikreferanse til Ole Brumm. I en av A.A Milnes mange historier om Ole Brumm bruker han nettopp en ballong for å få tilgang til den høythengende bikuben med honning. Slik blir ballongen, også hos Aalbu, en allegori for bjørnens grådighet. Misforståelsen om at ballongen er selve maten, blir desto mer humoristisk i dette perspektivet.

Fremtredende moral

Det moralske aspektet er mer fremtredende i denne boken enn hva man er vant til hos Aalbu. Slik sett har fortellingen også større likhetstrekk med en fabel. Bærturen begynner uskyldig med en lykkelig bjørn som vil dele sine små gleder; «Plukker du blåbær, du også? Det er enormt mye bær her. Mer enn nok til alle». Men når han oppdager det digre blåbæret, blir eiertrangen altoverskyggende: «Det er rett og slett utrolig. Og det skal bli mitt! Det er mitt! Jeg skal spise hele på én gang!» Atferdsmønsteret er ikke ulikt små barn i 2–4 års alderen. I boken ser vi at det går galt for bjørnen når grådigheten blir for stor. Han mister ikke bare kjempeblåbæret, men også alle de små bærene han har samlet i bøtten sin. Når han likevel aksepterer situasjonen, oppdager han at det er mange flere bær å plukke: «Oisann, flere bær! Små bær, da. Men det er de små som er de beste.» Og snipp, snapp, snute, så forstår han å verdsette de små tingene, fremfor å alltid hige etter mer.