Ikke bare fravær av lyd

I den tredje boka om Alice Andersen tar hovedpersonen et motvillig skritt ut i verden, fra de to tryggeste arenaene: hjemmet og skolen. Turen går ikke lenger enn til hytta, som nesten er en fysisk forflytning av hjemmet, bortsett fra at hun ikke har sitt eget rom. Men det tyngste er at faren uforvarende krever hun skal lære seg å svømme i løpet av sommerferien.

Stille sinn

Lian har hatt et uttalt prosjekt med denne bokserien: å fortelle om de introverte barna, gi dem plass de ellers ikke tar. For forrige bok, Reserveprinsesse Andersen, vant hun i fjor Brageprisen. Den er den mest handlingsdrevne og befolkede av de tre, mens Lian i år vender mer tilbake til stillstanden som gir rom og tid for Alice til å mane fram mareritt og bygge bekymringer. Alices tanker og indre dialog fyller hoveddelen av teksten. Hennes vesen kommer til uttrykk ved mye bruk av destruktive og (over)dramatiske tanker, som vokser seg så store at hun skremmer seg selv: «Ikke røm likevel, hvis det ikke er aller, aller siste utvei.» Men det er også der den skjøre humoren glimter til, i magnetfeltet mellom familiens «la humla suse»-innstilling og Alice sitt overdrevne og veslevoksne tankespindelvev. Dobbelheten er også en indre, alvorlig kamp Alice kjemper, hun føler seg som «minst to Alicer i én.» Hun omtaler seg eksplisitt som introvert, et metaperspektiv ikke alle barn på åtte, snart ni, innehar. Hun står i sterk kontrast til søsknene hun er omsluttet av, og i et lite øyeblikk håper hun at moren er litt som henne, men det brister da moren «slår veldig utadvendt ut med armene.»

En intertekstuell referanse som går igjen i alle bøkene er Alices favorittbok Alice i Eventyrland. Men bortsett fra denne opplysningen og at det er opphav til hennes navn, virker den ikke ha noen større hensikt, noe man kunne forventet ved et så ladet navnevalg. Tvert i mot – hennes familie fremstår for henne absurd, hun er alt kommet til feil klode, og trenger ikke et eventyrland for å føle seg annerledes. Selv om Alice selv tyr til yndlingsboka når hun skal våge seg ned på havbunnen, er eksemplene så generelle at de kunne vært hentet fra halve biblioteket. Boka fungerer bedre som en kontrast: Hennes magiske verden er ikke et bråkete teselskap med en heseblesende, klokketittende kanin, men en boble av stillhet med en rolig sel som vennlig gir henne det fineste hun vet.

Glassklokken

Et bevisst bilde Alice bruker er glassklokken. Å blåse seg en imaginær glassklokke er en mekanisme for å lukke alt og alle ute. Der hvor alle lyder forsvinner og hun kan «drømme, dikte, snakke med seg selv i fred». Her beskrives selve essensen i introverthet på en nydelig måte, som burde få de mest ekstroverte til å ta en ekstra pustepause. Denne metaforen utvides da Alice bruker den for å sette ord på den nye verdenen hun dykker ned i.

For den introverte er ikke vennskap noe man teller på mer enn en hånd. Derfor er Alices gryende vennskap til Iver nervøst skildret, nesten som en forelskelse: «De har vært venner i kanskje… Alice teller timene og kommer til fjorten.» Det rykende ferske vennskapet blir lagt på is siden de ikke skal ses hele sommeren, og det skaper vekstgrunnlag for en oppblomstring av bekymringer om hennes ensomhet.

Også Øyvind Torseters illustrasjoner framstår mer ekspresjonistiske enn i de foregående bøkene, da først og fremst i fargebruken, med rød fare, gul varme og utforskende blå. På side 109 kryper sjødyrene ut av boka Alice leser, og endrer stuerommet til et akvarium, lik Shaun Tans skrekkdrømmer i Sommerregler.

Selsomt sjøskjell

I en ellers så gjennomarbeidet og sammenhengende tekst er det et grep som forundrer meg. Da Alice finner konkylien skrives det kongkylie. Etterhvert kommer det fram at Alice bare har misforstått ordet. Dette grepet blir bare forstyrrende i en ellers avgjørende passasje. Og at Alice prøver å gyldiggjøre ordet ved å opprette et undersjøisk monarki virker noe søkt og renner ut i sanda.

Men sett bort fra den språklige streken er konkylien et fint symbol på motet Alice må finne. Inni seg. Den gir henne et slags ytre skall, som får fram det som må til for å oppnå Det mest verdifulle. Den indre dualiteten diskuterer og blir enig om å være et løvehjerte. Hun motiverer seg selv: «Jeg gjør det, tenker hun, retter på masken, og gjør det du gjør når du ikke er reddere enn det du har mer lyst til, hun dukker hele ansiktet under.» Men det holder ikke. Hun må lenger ned. Gjøre noe hun aldri har gjort før. Motet synker, og tårene strømmer på. Men det er ikke nederlagets tårer, de blir en slags rensende katarsis når hun kommer på at «Tårer er havet inni meg».

Idet hun lar seg stige opp til overflaten, med konkylien i hendene, opplever Alice et magisk under: en sel. Å drømme om en sel skal visstnok bety framgang. I keltisk mytologi har den en magisk posisjon og kan transformere seg til menneske (selkie), og Alice sitt møte gir assosiasjoner til filmen Sangen fra havet. Hun kommuniserer med selen og har helt glemt at kroppen hennes «ligger der i hav og flyter av seg selv, helt uten angst.»

På land blir konkylien en pokal. Alice har triumfert. Over storebroren Martin, men ikke minst over seg selv. I konkylien hører man en forsterkende lyd av seg selv. I noen kulturer i Stillehavet har tradisjonelt skjell vært tegn på rikdom som byttes for å ivareta vennskapsbånd med andre grupper. Alice låner bort konkylien til Martin i bytte mot å sende en sms på hans mobil. Et lite «Hei» til Iver. Lian sa i et av sine få intervjuer da den første boka utkom at hun hadde ideer om ytterligere tre bøker. Det kan bety en tetralogi, der vi kan håpe på at det kanskje ikke blir slik at Alice ikke har en bestevenn?