Tittel: Eg og Pontus går for gull
Tekst: Odd Nordstoga
Illustratør: Rune Markhus
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2013
Antall sider: 40

Ikke bare gull fra Nordstoga

I Eg og Pontus går for gull får vi være med to skikkelige rakkere på tokt, men språklig sett kan man dette av lasset av og til.

Eg og Pontus går for gull er Odd Nordstogas debutbok, en spennende røverhistorie om katten Pontus og eg, som lager folkefest, raner kongen og får i stand revolusjon i løpet av få boksider. Ekstra morsomt for de minste er det nok at det er den lille katten Pontus er den tøffe og initiativrike, mens den voksne fortelleren mest er med på alle de gale påfunnene.


Språklig ujevn

Boken skiller seg ut med sitt høye format og fine retrostil, med en tegning av en mann med verdens lengste hatt, og katten hans med verdens lengste hale, spurtende ned trapp. Dette lover godt håndtverk og fart og spenning! Dette er Odd Nordstogas debutbok, og det er også vanskelig å åpne boka uten forventninger til en av Norges favorittrubadurer. Og ganske riktig: Teksten er et langt fortellende dikt. Den har en fast rytme og et rimmønster som gjør at den klinger litt som en folkevise, og er jovial og sjarmerende i kjent Nordstoga-stil. Av og til er det dessverre noe som ikke rimer. Flere steder har Nordstoga rokket om på vanlig setningsbygning eller tydd til nødrim for å følge det strenge skjemaet. Det gjør teksten unødvendig tung og uelegant. Allerede på andre side, når de to skal inn i en fremmed by, halter det:

Men innom porten er rått og kaldt
og surt det osar overalt
og toma augo mot oss ser
som om dei spør: «Kva gjer de her?»

Sist jeg prøvde å lese dette høyt rimte ikke «ser» og «her» på hverandre. Jeg er heller ikke begeistret for å putte verb på slutten av setninger, her er det litt for fortysket blitt etter min smak. Når formen er så tydelig som her, blir fokuset på språket desto større. Nivået er høyt på norsk barnepoesi, og jeg er nok litt bortskjemt. Jeg skulle ønske Nordstoga hadde tatt den tiden han trengte for å unngå slikt, om det så betydde å velge seg en enklere form.

 

Viktig tema

Selve historien i boka er så god at den fortjener den beste formen den kan få. Eg og Pontus kommer til en mørklagt, stille by, men spiller friskt opp til dans. Så dukker politiet opp og forteller dem at her er all musikk strengt forbudt, konfiskerer instrumentene, og kaster dem ut. Nordstoga tar med andre ord opp viktige og aktuelle temaer som kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og tyranni – ikke hverdagskost i norske billedbøker. Attpåtil gir han oss en liten oppskrift på hvordan man kan skape folkelig opprør. Eg og Pontus gir seg nemlig ikke så lett, de rundstjeler kongen, og djervheten deres inspirerer byboerne, som sprer beskjeden om at de som vil bli kvitt kongen må male seg blå på nesen. Dermed blir det tydelig for alle hvem som er i flertall.

Franske Agnès de Lestrades Ordfabrikken fra i fjor er et strålende eksempel på en enkel fortelling med en lignende moral – kreativ tenkning kan bryte hvert stengsel. Boken får en til å undre seg, og det er vanskelig å ikke bli rørt. I Nordstogas bok kommer den underholdende og festlige historien mer i forgrunnen, og det dypere laget kommer mer i bakgrunnen. Her er det regelen «Tell, don’t show» som gjelder: det meste sies, lite antydes. Det som er synd er at dermed mangler det også et nødvendig rom for leserens fargelegging.

 

Voksen synsvinkel

Det spørs også hvor enkelt det er for de minste å identifisere seg meg eg og Pontus hele veien. Drivkraften bak røveriet, bortsett fra ønsket om hevn, er nemlig temmelig voksen:

For gullet er nok til ei femårsfest
med poker, kvinnfolk og spel på hest

Og etter revolusjonen kommer jenter som «renner oss ned med så våte kyss». Nå skal ikke jeg ta opp diskusjonen med Freud og påstå at barn ikke også kan ønske seg denne typen belønning, men et barns utopi hadde nok vært mer sukkertøysfarget. Avslutningsfesten er en voksenfest: «med musikk og øl / og godlynt slåssing med klask og brøl». Enda godt at det også er «brus og kakesøl». Men tilbake til språkpirket. Det kan virke som om kombinasjonen av øl og slåssing har gått hardt ut over maten her. Fortjener ikke våre helter mer appetittelige kaker?

bilde balanseJeg hadde i alle fall unnet dem det. Det er lett å bli sjarmert av skakke og frekke eg og Pontus. «Av og til må ein vera skikkeleg uskikkeleg» som det står i boka. Det er nok noe de fleste barn har fått med seg i dag, men det skader ikke å minne om det. Og selv om de er et produkt av Nordstogas fantasi og fortellerglede, er det tegningene som gjør dem levende. Baksiden setter tonen, med katten balanserende på ett ben oppå hatten oppå eg, som balanserer uredd på ett ben oppå to vaklende trommer, bærende på masse instrumenter, begge med hvert sitt selvsikre glis. Katten gnikker på fela så strengene ryker, dette er uten tvil ekte kattemusikk!


Uttrykksfulle tegninger

konge lei segTegningene til Rune Markhus skaper eventyrunivers med eleganse og presisjon, få, utvalgte farger, velvalgte underdrivelser og herlige overdrivelser. Tegnestilen og bruken av boksidene minner om tegneserier. Flere bilder i bildet gir en fin dynamikk. Tegningene forteller: Den tyranniske kongen er for eksempel portrettert som en krysning mellom aviskarikatur og et uhyre fra japansk anime: en pitbullaktig, griserosa og uformelig skikkelse, en diger, glefsende kjeft og mage på to bein, noe særlig mer behøver man ikke å fortelle om han. Når Pontus og eg raner kongen er det først og fremst Markhus som utnytter sjansen til å skape komikk. Portrettet av kongen som holder rundt den litt melankolske bamsen sin er herlig, og uttrykket i ansiktet hans når han blir vekket av gjøkuret er ubetalelig. Dette minner om en scene i Disney-filmatiseringen av historien om Robin Hood. Og jammen har ikke Robin Hood blitt tegnet inn når etterforskningen av ranet er i gang! Slike detaljer gleder et anmelderhjerte. Markhus har ellers valgt å gjøre hatten til fortelleren lenger enn han selv, enda Nordstoga kun beskriver den som «en meter høg» – og kattens hale har blitt enda lenger, og krøller seg fint gjennom boksidene.

Jeg koste meg mye med denne boka underveis, for selv om den ikke rent gull tvers igjennom, er det mye som glimrer. Eg og Pontus er et morsomt radarpar og noen friske fyrer som jeg gjerne skulle sett mer til.

 



,

Kommentarer

Oppdatert: .