Illustratører på nye eventyr

Det er en eventyrlig tid vi lever i. Jørgen Moe feirer sin 200-årsdag i april i år, og i fjor markerte vi hans ett år eldre makker Peter Christen Asbjørnsen. Cappelen Damm feirer med å gi ut et knippe Asbjørnsen & Moe-eventyr med flunkende nye illustrasjoner. Åtte av våre fremste illustratører har fått frie tøyler, resultatet er utmerket – og ganske oppsiktsvekkende, om man kjenner etter i organet som forventer det klassiske (jeg vet ikke hvor det er, men det merkes innvendig når det blir aktivert).

Vårt indre troll

For som Tor Åge Bringsværd skriver i forordet om eventyrsjangeren, er det «nemlig alltid oss selv vi møter – forkledd som hekser og prinsesser, trollmenn og Askeladder.» Når vi er blitt vant til at vårt indre troll ser ut som Theodor Kittelsens, er det en liten omstilling å plutselig skulle stirre inn i Thore Hansens eller Øyvind Torseters troll, som er like fryktinngytende, men på en helt annen måte. Hansens fordi de er så konkret skumle, der de ligger og ulmer i Hedalsskogen, Torseters fordi hans troll – som kappeter med Askeladden – er utflytende, uhåndgripelig, og har blikk som et trist romvesen.

Oss selv til side, det handler jo om å få anledning til å betrakte noe kjent på en ny måte. Det røsker opp i vanetenkningen. Jeg antar det har gjort det for illustratørene også. Helt fra omslaget til Steffen Kverneland varsles blandingen av det gamle og det nye, med Asbjørnsen og Moe som gror ut av sin egen skog og speider mot nye tider. Lisa Aisato har sett det selvgode og oppblåste i Smørbukk, og gjengitt ham slik, i en humoristisk strek. Inga Sætre har trukket sammen fortellingen om Askeladden og sølvendene rute for rute uten et ord, men med bilder også i snakkeboblene. Bjørn Ousland har laget tegneserier av en kirkegårdgravers heksefortellinger, og på meta-vis tegnet inn at graveren forteller dem til Asbjørnsen. Ella Okstad har i eventyret om hvorfor bjørnen har kort hale gitt reven skurkemaske, som B-gjengen. Bendik Kaltenborn gjengir brokker av historien «Det blå båndet» i en slags collage av skrift og tegning, delvis i estetikken fra 50-tallsreklamer. Slik får han blikket vårt til å glemme at det er noe som heter leseretning, vi må sågar hive over bord det vi kan om lesemåte, og åpne øynene for alternative beretningsformer.

Eventyrets levedyktighet

Bringsværd understreker viktigheten av at eventyret tilpasser seg, slik at det kan overleve i en ny tid. Det er samme logikk som språkforskere fremsetter: Uten at språket er i bevegelse, i forandring, inntreffer språkets dødsstivhet. Bortfallet av skillet mellom skj/kj-lydene kan således ses på som et naturlig tegn på språkendring, ikke noe å skrive rasende leserinnlegg om undertegnet «Ungdommen nå til dags!» Den norske ungdommen på 500-tallet skapte for eksempel langt mer omseggripende språkendringer enn ungdommen av i dag klarer.

Ifølge Bringsværd dreier det seg ikke bare om å holde eventyrsjangeren unna dødsstivheten ved å dikte nye samtidsrelevante eventyr om miljøspørsmål, kyberteknikk og genteknologi – men også å behandle de eksisterende eventyrene som vi vil, føle oss frie i vår omgang med dem. Slik det alltid har vært med denne folkets sjanger; man har diktet til, trukket fra, tilpasset, tilrettelagt, tatt det etter hukommelsen – og slik har de holdt seg levende på folkemunne.

Illustratøren som kanskje i størst grad leser eventyret i lys av sin egen tid, eller direkte i lyset av språkforandringen som har pågått siden Asbjørnsen & Moes tid, er Øystein Runde. Assosiasjonene våre til visse ord er ganske enkelt ikke de samme nå som før. I hans versjon av «Grisen og levemåten hans» har han skrevet «En gris» – og så har han tegnet en gris – «var lei av livet sitt. Så gikk han til en skriver» – og her har han tegnet en printer. For de av oss som deler denne humoren, er det overraskende poenget nok til å le uhemmet i minst et kvarter.

Ulike innfallsvinkler

Cappelen Damm er ikke de eneste som har slått et slag for eventyrene i løpet av disse to jubileumsårene. J.M. Stenersens forlag har nylig lansert praktutgaven Kjente og kjære eventyr. Som tittelen antyder, spiller denne utgivelsen på gjenkjennelsen – på det uforandrede. Her er de mest klassiske eventyrene, med de klassiske illustrasjonene av Theodor Kittelsen, Erik Werenskiold, Otto Sinding, Gustave Doré og Hans Tegner. Det som gjør samlingen interessant, er at den favner om eventyr fra ulike tradisjoner –Asbjørnsen og Moe, H.C. Andersen, brødrene Grimm, 1001 natt og engelske folkeeventyr. Det skaper en følelse hos leseren av historisk overblikk, repetisjon og kontroll. Den er dermed et godt utgangspunkt for å «avansere» til Cappelen Damms langt mer utfordrende utgivelse.

I 2012 ga Aschehoug, etter initiativ fra Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, ut et påkostet verk med tre bind Asbjørnsen & Moe i en samleboks. I tillegg til at den forseggjorte boksen oppgraderer bokhylla (i alle fall min) rent estetisk, er utgivelsen interessant på flere måter. Kittelsen, Werenskiold og Sinding står for illustrasjonene også her, men teksten er revidert. Tor Guttu har i samarbeid med Jan Jakob Tønseth og Hilde Sejersted vurdert versjoner helt tilbake til Asbjørnsens siste gjennomgang, og vært på vakt overfor en del av de senere revisjonene som bærer like mye preg av språkpolitiske viljer som av fornorskingstrang. I et etterord gjør Guttu rede for hvordan de har tenkt på veien mot sitt moderate bokmål, med eksempler fra overordnede kongstanker ned til enkeltord. Her har de med andre ord også tatt stilling til hvordan eventyrene best vil nå frem til oss (bokmålsfolk, vel å merke) som lever i dag.

Når Moe i «Jomfruen på glassberget» skriver «Gud veed, hvad det var I blev saa rædde for», påpeker Guttu at det blir god moderne norsk ved rett og slett å skrive «Gud vet hva det var dere ble så redde for», og ikke forvanske det, som i tidligere versjoner: «Tro hvad der var Dere blev saa rædde for» (1914) eller bruke villedende pronomen: «Tro hvad var De blev så redde for» (1936).

Men sammenligner vi språket i disse tre omtalte utgivelsene, hender det at både Cappelen Damm og J.M. Stenersens gjengivelser er vel så lettforståelige. Et eksempel fra «Askeladden som kappåt med trollet»: Cappelen Damm (oppgir ikke hvem som har bearbeidet teksten): «Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Fattig var han, og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg til noe.» Aschehoug (Guttu): «Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til.» J.M. Stenersen (språklig tilrettelegging ved Maria Gran Hansen og Dag Gundersen): «Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Han var fattig og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke arbeide.»

Passer for de samme «alle» som før

De tre utgivelsene utfyller hverandre godt. Det er grunnen til at det virker rimelig å bringe de to siste inn i denne anmeldelsen. Når det er sagt, er det Cappelen Damms bok vi skal gi en avsluttende vurdering. For hvem er denne utgivelsen for? Er det ikke litt for mye problematisering av hva et eventyr er, og er ikke de nye illustrasjonene litt for voksent skumle, fabulerende eller parodiske for de aller minste?

For det første: De aller minste trenger ikke lese forordet med det første, det kan alltids leses med det siste. Alle tekstene egner seg til høytlesning, nå som før, og hva angår illustrasjonene: Kittelsen la heller ikke spesielt til rette for barn, men for eventyrlesere, og ikke alle referanser ble oppfattet av alle i hans tilfelle heller. Og: Han har også skremt fanden på flatmark med sine motiver. Det er liksom litt av poenget. Hvis barn trenger hjelm og redningsvest for å lese eventyr i dag, er det snipp, snapp snute for en balansert oppvekst uansett.