Innbrotstjuven

Innbrotstjuven er utgitt som en voksenbok. Den er en samling ni fortellinger om barnet Peder som voksenbokanmeldere har oppfattet som en barnebok. Hvor går grensen mellom voksen- og barneboka, og hva befinner seg i ingenmannslandet mellom dem?

Det hender at anmelderne i barnebokkritikk.no uttrykker tvil om en bok som er gitt ut som en barne- eller ungdomsbok, virkelig er det. Et av det siste tilfellet gjaldt Tor Arve Røssland, Plutselig skjøna eg alle songane. Knut Anders Løken skrev:

Helt uforbeholdent er det vanskelig å invitere voksne lesere til en lang ungdomsfest, slik jeg vil karakterisere både innholdet og fremstillingen mot slutten av boken. Samtidig er det faktisk et problem for de yngste leserne at boken åpner med tidsbrudd og fjerne referanser uten tydelig handlingsmotor.

En annen tittel som ble rammet av lignende kritikk nå i høst var Arnt Birkedals diktsamling Is- og Donald-svingane Jonas Bakken skrev:

Selv om denne nostalgifølelsen formidles godt til leseren, er det imidlertid grunn til å spørre om dette er det rette temavalget for en diktsamling for barn. Hvilken interesse har egentlig barn av å mimre om en tapt barndom? For dem er jo ikke barndommen tapt; de er midt oppe i den.

Et tredje eksempel er Arne Berggren (tekst) og Fam Ekman (illustrasjon) Stor Gutt Anne Schäffer skrev:

Dette er en bok for voksne, til nød for voksne tenåringer. Men kanskje helst for de som husker fedre med hatter, det vil si godt voksne som forstår referansene til tidlig 60-tall.

Da Anne Schäffer skrev om Gro Dahle (tekst) og Svein Nyhus (illustrasjon) Sinna Mann konkluderte hun på grunn av det tøffe innholdet: ”Årets billedbok uten tvil! For voksne eller barn? Jeg vet ikke. Den må leses med varsomhet”.

Alt kan med andre ord tyde på at det er noen bestemte kriterier som får oss barnebokanmeldere til å avvise at en bok er en barnebok selv om den gir seg ut for å være det: 1) Et nostalgisk forhold til barndommen som ikke passer til barnas umiddelbare opplevelse av den. 2) Vanskelig narrativ struktur i fortellingen. 3) Stoffet egner seg ikke for barn tematisk.

Spørsmålet jeg stiller meg, er det samme som eksemplene ovenfor har reist, men problemstillingen er snudd på hodet: Er Marit Kaldhols Innbrotstjuven en voksenbok?

Innbrotstjuven omfatter ni små fortellinger om barnet Peder. Peders alder er uklar. På den ene siden er han svært liten og ser på verden fra et nedenfra og opp-perspektiv med stor sans for de ørsmå detaljene. På den andre siden har han ferdigheter som krever stor styrke. For eksempel håndterer han en robåt med muskelkraft. Umiddelbart finner en ikke et nostalgisk tilbakeskuende perspektiv i fortellingene. De skildrer snarere en umiddelbar opplevelse av barndom uten klare tidsmarkører, og formidler barnets opplevelse direkte uten at en voksne bevisstheten er påtrengende til stede som fortolker av det som skjer. På den annen side kan fortellingene virke som ”psykologiske eksempelfortellinger”, som konstruksjoner, hvor konstruksjonsprinsippet er at fortellingene skal knyttes sammen til et fortolkningsmessig materiale som kan projiseres på et større lerret av en leser.

Alle ni fortellingene skildrer øyeblikk da Peder har emosjonelt sterke opplevelser. De er som oftest skremmende, tenderer mot det hallusinatoriske eller drømmende, eller er ladet med spørsmål om identitet og et vanskelig forhold til omgivelsene, især far.

Den fysiske utformingen av teksten er som i en typisk lettlesbok for barn, hadde det ikke vært for den lille punktstørrelsen. Setningene er korte, og det er linjeskift etter hver periode.

Han skal vere en liten prins.

Peder ser på prinsessene omkring seg.

Dei er prinsesser, utkledd som prinsesser.

Men dei er også vanlege jenter.

Tenkjer dei over kor rart det er å vere

både seg sjølv og ein annan på same tid?

Slik er språket enkelt, kronologisk fortellende og konkret skildrende. Fortellingene er dramatisk strukturert slik at spenningen stiger mot et topp-punkt hvor den finner sin løsning. Med andre ord oppfyller denne teksten for en stor grad bestillingen som lettlesbokforfatterne får fra sine redaktører. Men det emosjonelle innholdet og de psykologiske fasettene til barnet som skildres er mer problematiske enn det en som oftest støter på i en lettlesfortelling.

For eksempel handler den første teksten ”Peder speler teater” om et øyeblikk da Peder har en rolle i en teaterforestilling, har glemt replikkene sine og går ut i garderoben for å finne replikkhefte og pugge. Et gjennomgangstema i novellen er ”hvorfor sa mor at han var heldig?” (som fikk være med på å spille teater). Novellen slutter med at Peder, i stedet for å gjøre som mor syns han bør gjøre, slipper rolleheftet i gulvet og gir seg hen til sin egen opplevelse av nåtiden og den sanselige nytelsen av fløyelsstoffet i prinsekostymet. I flere av fortellingen opplever Peder en psykologisk splittelse. For eksempel ”Peder klatrar” hvor angsten hans idet han klatrer opp en stige og får høydeskrekk, løses i at han splittes, roper på seg selv og slik kan hjelpe seg selv ut av problemet. I novellen ”Innbrotstjuven kjem” er innbruddstyven Peders fantasi av å se en person som er ham selv, snike seg inn i et kott i huset.

”Far” spiller en underliggjørende rolle i fortellingene og leverer materialet til en ytterligere kompleks psykologiserende fortolkning. Den andre gutten i ”Innbrotstjuven kjem” er redd for faren sin. ”Peder roper” er en underlig fantasi hvor Peder ser for seg at huset blir skylt i stykker av vann. Mor er reist bort, og det er nærliggende å tilskrive Peders angst til at han ikke er vant til at moren er borte, og mangler tillit til faren. Faren oppmuntrer ham til å klatre opp stigen i ”Peder klatrer”, men er så helt fraværende når Peder får høydeskrekk. Det er morens armer som tar imot ham når han faller. ”Peder tar bussen” handler om at mor og Peder er blitt enige om å late som om de ikke kjenner hverandre når Peder skal øve seg på å ta bussen alene. Her dukker faren opp som en figur som aldri når bussen, men allikevel alltid sitter på bussen, bak moren.

Fortellingen ”Peder ror” spiller på fantasien av en vinkende søster som flytter seg fra øy til øy og skjær til skjær mens Peder ror lengre utover enn han får lov til og egentlig makter. Den siste teksten ”Glede” handler om gleden ved morens ferske rundstykke og hennes omsorg. I denne teksten er det ingen andre personer enn mor og Peder, ingen fordoblinger eller fantasier som bryter forstyrrende inn. Det er bare de to, Peder og mor, og Peder gleder seg over den søte rosinen han fant i rundstykket.

Med sine tette, psykologisk ladde situasjoner minner Innbrotstjuven på mange måter om Jon Fosses Søster (2002), en bok som vant Kulturdepartementets pris for beste barne- og ungdomsbok, og som jeg har problematisert i artikkelen Kritikken og det barnelitterære feltet. Perspektivet i Innbrotstjuven er riktignok annerledes. I Søster tårner verden truende over det psykologisk utsatte søskenparet, mens det i Innbrotstjuven er det lille menneskets mikronivå, mangelen på oversikt, den indre vaklingen mellom virkelighet og fantasi, som er truende. Skildringen av det ensomme, psykologisk utsatte barnet tilhører trolig voksenverdenens erindring og bruk av barndommen, snarere enn barnas verden. Selv om en naturligvis ikke kan avvise at tekster som Søster og Innbrotstjuven vil kunne ”treffe” barn som lar seg fascinere av det skjeve, underlige, litt skumle og innestengte.

En kan spekulere i hvorfor voksenbokverden avviser en slik tekst som Innbrotstjuven og henviser den til barnebokverden. Underliggjøring, usikkerhet og fortolkningsmessig åpenhet kjennetegner tekster som voksenbokverden vanligvis verdsetter, og også Marit Kaldhols Innbrotstjuven. Men kanskje ikke nok. Så det er kanskje for å slippe å gi Marit Kaldhol litt forbeholden kritikk om at Innbrotstjuven er for spinkel, konkret og enkel til å pirre den kravstore voksne leserens smak at den blir avvist.

Barnebok i forstand av en bok som mange barn vil være ivrige etter å lese, er Innbrotstjuven ikke. Den inneholder et vanskeligere stoff enn det en normalt finner i barnelitteraturen, men også tekster som godt kan fungere i en lesebok. Kanskje må vi bare avfinne oss med at noen tekster befinner seg i et ingenmannsland mellom barne- og voksenbok. Spørsmålet er vel da: Hvordan finner slike tekster sine lesere?

Les også:

• Jonas Bakkens anmeldelse av tre diktsamlinger for barn og unge av Marit Kaldhol, Jan Ove Ulstein og Sidsel Mørck (2002)