Innspill til sakprosakritikken

Innspill til sakprosakritikken

Hvis sakprosaen for barn og unge skal bli bedre, må også kritikken av den bli det. Legger kritikerne for stor vekt på formidling av stoffet på bekostning av det faktiske innholdet?

guriJeg har blitt bedt om å gi noen råd til anmeldere av sakprosa for barn. Sakprosabøker er journalistikk mellom stive permer. Mens avisartikler som regel havner i søpla ganske kjapt, skal bøkene tåle å bli lest flere ganger. Da stilles det høyere krav til formuleringsevne og presentasjon. Innkjøpsutvalget for sakprosa ser ut til å legge stor vekt på om bøkene er velskrevne. Det samme gjør mange kritikere, særlig hvis de har skjønnlitteratur som sin spesialitet. Slik jeg oppfatter det, legger imidlertid kritikken av sakprosa for barn og unge litt for stor vekt på hvordan bøkene formidler stoffet. Hvis vi stiller de samme kravene til sakprosa som til journalistikk, er formidlinga bare ett av tre sentrale punkt som bør vurderes.

  1. Er informasjonen sann? Er den basert på pålitelige og sentrale kilder?

  2. Er informasjonen om temaet relevant? Er den oppdatert, aktuell, representativ og vesentlig?

  3. Er informasjonen godt formidla? Pirrer den leselysten og vitebegjæret og er lett å forstå?

Du skal kunne mye om et fagområde for å vurdere om informasjonen i boka er sann og relevant. Det er åpenbart lettere å vurdere bøker der forfatteren lister opp kildene sine, enn der det ikke går klart fram hvor informasjonen er henta fra. Ta et par stikkprøver: Velg ut et par av de minst opplagte opplysningene og se om du kan klare å få dem bekrefta noe sted. Også kritikere kan bruke journalistikkens arbeidsmetoder: Ring noen som har greie på det.


Lettvint eller grundig?

Foran eller bak i boka står det gjerne opplyst om prosjektet har mottatt økonomisk støtte. En kjapp epost kan oftest avklare hvor mye penger det er snakk om, slik at du lettere kan vurdere hvilke rammer forfatter og eventuelt fotograf og illustratør har jobba innafor. Har de fått så lite at du kan akseptere at de har valgt noen lettvinne metoder? Kvaliteten pleier å stige når forfatteren har tatt seg tid til å bruke flere kilder, og tatt seg en tur vekk fra tastaturet og ut i den virkeligheten boka handler om.


Jakten på hullene

Å anmelde sakprosa innebærer også å leite etter det forfatteren lar være å fortelle. Noe er bevisst valgt vekk, mens noe ikke kommer med fordi forfatteren er ukjent med informasjonen. Siden sakprosa refererer til virkeligheten, kan kritikken være en jakt på hullene, på det manglende samsvaret mellom den virkeligheten du kjenner, og den forfatteren velger å fortelle.

Mest interessante blir disse hullene når vi legger flere sakprosabøker ved siden av hverandre og leiter etter mangler som gjentar seg. Slik har for eksempel Morten Olsen Haugen vist at NRK Barne-tv er mye flinkere enn norske sakprosaforfattere til å speile det flerkulturelle Norge, i innlegget Fagbøker for hvite barn fra januar i år.


Nyhetsverdi

Tradisjonelt er sakprosabøker for barn og unge bearbeidinger av informasjon som allerede er publisert for voksne. Bare en sjelden gang er de først til å bringe ny og ukjent informasjon. Når de gjør det, er det avgjørende at vi oppdager det, og at vi veit å verdsette det. Ny informasjon bidrar til å bringe kunnskapen om et tema videre, og det er faktisk enda viktigere enn hvor godt boka formidler stoffet. Ny informasjon har dessuten nyhetsverdi, og kan bidra til å gjøre anmeldelsene våre mer aktuelle for pressen.


Legg lista høyt

Man skal ikke være redd for å gå kritisk til verks når man vurderer norskprodusert sakprosa for barn og unge. Skal vi få bedre bøker, må vi være tydelige på hva som kan bli bedre. Det er ikke tilfeldig at svært få norske sakprosabøker blir oversatt til andre språk. De fleste er rett og slett ikke gode nok.

Dette innlegget er en lett bearbeidet versjon av en artikkel som opprinnelig ble trykket i Barnebokforum (Ibby Norge), med tillatelse fra Ibby og tekstforfatter.  

Les kommentar fra Nina Goga og fortsett debatten her.

Guri Fjeldberg

Født 1969. Frilanser. Utdanna journalist, norsklærer og vaktmester. Anmelder også fast for Aftenposten, tidligere 20 år for Bergens Tidende. Har skrevet anbefalingsguiden «101. De beste barnebøkene 2005-2015». Kåret til Årets litteraturkritiker i 2015.