Jakob og fugleskremselet

En Don Quijote for barn

Jakob og fugleskremselet ble utgitt i England i fjor, og for denne ble forfatteren tildelt Astrid Lindgren-prisen for 2005. Denne prisen ble innstiftet av den svenske regjeringen etter Astrid Lindgrens død, i 2002. Den er den største prisen for barne- og ungdomslitteratur i verden; prisbeløpet er på hele 5 millioner svenske kroner. Den kan kanskje sies å være en barne- og ungdomsboksforfatterenes nobelpris. Det er ingen tvil om at Philip Pullmans eventyrroman fortjener en slik utmerkelse.

Britiske Philip Pullman ble også før denne prisen regnet som en av verdens fremste barne- og ungdomsforfattere. Han har vunnet en rekke andre priser, også slike som vanligvis er forbeholdt voksenlitteratur. Han er allerede et kjent navn for mange norske lesere, spesielt for fantasytrilogien Den mørke materien.

I denne boka befatter vi oss ikke med universets yttergrenser; handlingen foregår denne gang på landsbygda i et land som etter navnene på de vi møter å dømme kan være Italia. Tiden er heller ikke klart bestemt, bortsett fra at det virker som noen hundre år før vår egen tid. Historien som fortelles i denne landlige settingen er imidlertid langt fra jordnær, og befinner seg fortsatt innenfor fantasyens, nærmere bestemt eventyret eller fabelens domene: Her møter vi et fugleskremsel laget av et kosteskaft, et kålhode, og med en ert til hjerne, som våkner til liv en natt da lynet slår ned i det. Den foreldreløse gutten Jakob, som har mistet familien sin i krigen, møter fugleskremselet i en åker og får bli hans personlige tjener og ledsager. De to følgesvennene legger ut på en reise hvor de opplever mange spennende og dramatiske ting. Et mysterium er hvorfor de to vennene blir forfulgt av en sakfører ansatt av den mektige og nådeløse Buffaloniklanen som eier hele området. Hvordan kan et fugleskremsel og en guttunge true dem? 

Humor
Dette er en roman med mye humor. Fugleskremselet har et godt hjerte, men preges av at det har en ganske liten hjerne som han til alt overmål mister halvveis i historien – i tillegg til et verdensbilde som naturlig nok er svært annerledes fra de menneskene han møter. Dette fører til en rekke feiltolkninger og Jakob må stadig oppklare misforståelser og avverge katastrofer som oppstår i lys av fugleskremselets særpregede virkelighetsoppfatning. Fugleskremselet er kun mistroisk til sin uttalte fiende fuglene, og mistenker alltid fjærprydede skapninger for å stå bak uhell og motgang han opplever. En sjelden gang viser mistenksomheten seg å stemme, som den gangen en svarttrost er så frekk å spise hjernen hans, men de fleste tilfellene er fienden en helt annen enn det han tror, som for eksempel i denne passasjen: ”’Vi blir nødt til å arbeide for føden, kjære deg,’ sa Fugleskremselet muntert. ’Men vi er fulle av virketrang og ved utmerket helse. Au! Au! Hva er det du driver med?’ De siste ordene sa han til en geit som hadde plassert seg bak ham og begynt å forsyne seg […] Det er en type oppførsel man forventer av folk med fjær,’ sa Fugleskremselet skarpt, ’ikke folk med horn. Jeg er svært skuffet’” (s. 59)

Don Quijote
Som handlingsreferatet antyder, kan Pullmanns eventyr godt leses som en slags barneversjon av historien om Don Quijote og hans trofaste tjener og venn Sancho Panza.. Som i Miguel de Cervantes’ klassiker fra 1605 oppstår det humoristiske situasjoner når svært ulike virkelighetsoppfatninger kolliderer. Fugleskremselet er selvsagt en latterlig figur, men som i historien om Don Quijote viser det seg også at den dumme besitter en form for underlig klokskap – og ikke minst medmenneskelighet. Fugleskremselet tolker alle han møter i beste mening, og dette gjelder selv hans programforpliktede fiende, fuglene. Han er ingen rigid og konsekvent strateg, og lar seg lett avlede eller bløtgjøres: han hjelper fuglemødre med barn i sikkerhet, slipper løs burfugler, og klatrer i trær for å legge bortkomne fuglunger tilbake i reiret. Denne dumheten – eller klokskapen – fører til at fuglene blir parets venn, og hjelper dem å vinne den dramatiske rettsaken mot Buffaloniene i slutten av historien, der hele områdets selvstendighet står på spill.

Språklig overskudd
Romanen er et overflødighetshorn av humoristiske situasjoner, replikker og ordspill. Ordspill på fornærmelsen ”kålhode” blir selvsagt benyttet. Og når fugleskremselet møter sin store kjærlighet, en liten feiekost de møter i en låve (som uheldigvis viser seg å være forlovet), forteller han Jakob at han ”forguder bakken hun feier” (s. 65). Et annet eksempel er når fugleskremselet holder på å dø av ”stråtap”(s. 156). I rettssaken mot Buffaloniene, når våre venner får hjelp av fuglene, protesterer en av motpartens sakførere på at fugler får uttale seg, og dette gjør han på ærværdig liksom-latin: han vil ha seg frabedt ”latterligis fuglum latesomus sakforerum” (s. 173). At denne språklige oppfinnsomheten kommer så godt fram i den norske utgaven vitner om en kompetent oversetter.

Sosial satire
Som allerede antydet er Fugleskremselets virkelighetsoppfatning ikke helt realistisk, men hans godhjertede dumhet og grenseløse naivitet fungerer også som et speil som avslører menneskenes dårlige sider. Det er ikke et naivt univers Pullmann har skapt, her skorter det ikke på dårskap, feighet og ondsinnethet. Leseren får se hvordan flesteparten av menneskene Jakob og mesteren hans møter er villige til å angi dem , både fordi de er annerledes, og for å redde sitt eget skinn og tekkes de mektige Buffaloniene. Enkeltindivider avsløres i all sin innskrenkede stupiditet, det samme gjør hele institusjoner, som i de to vennenes fantastisk beskrevne møte med militæret, der Fugleskremselet blir utnevnt til kaptein, og det hele utvikler seg til en absurd satire over all militarisme. Beskrivelsen av de mafia-lignende politiske tilstandene i området der Jakob og mesteren hans kommer fra vitner fungerer er satire over både politisk totalitære og grenseløst pengestyrte regimer, der innbyggerene også har blitt korrupte og beregnende. Slik smålighet finner vi ikke i fuglenes – og fugleskremslenes rekker, og heldigvis får de mobilisert slik at historien ender godt. Våre venner driver Buffaloniene ut av dalen, men de er ikke beseiret for alltid: de forsikrer at de har mange andre steder de kan dra til. Slik får vi en lykkelig slutt uten at historien påstår at det vonde er borte for alltid. Det er en kombinasjon i Astrid Lindgrens ånd.