Jeg lager barnebøker fordi det er det jeg kan

København-baserte Jakob Martin Strid har tegnet og illustrert over 20 barnebøker og tegneseriehefter, og vunnet en rekke priser for mange av dem. Best kjent er han nok i Norge for Mimbo Jimbo-bøkene, Den utrolige historien om den kjempestore pæra og for rim- og regleboka Mustafas Kiosk, som var utgangspunktet for en opphetet debatt i og mellom Danmark og Sverige i 2013, over 15 år etter at den utkom.

Strid tilhørte som ungdom det ytre venstrefløysmiljøet i Danmark, og startet karrieren sin med å lage politisk satire. Han debuterte med  tegneserien «Vi hader alting!» i 1997, men karrieren skjøt først virkelig fart etter at han i 2000–2001 hadde en fast tegneseriestripe i avisen Politiken, hvor en liten, strihåret fyr ved navn Strid opptrådte som forfatterens alter ego og talerør, og kommenterte og ironiserte over politiske temaer, verdensproblemer, politikere og mediepersonligheter. Strid har pådratt seg kritikk opp gjennom årene på grunn av sin ertelystne, satiriske strek og penn, men er mest av alt anerkjent og beundret for sine oppfinnsomme, sjarmerende og poetiske barnebøker. Mimbo Jimbo bygger et fyrtårn utkom i Norge nå i høst, og i den anledning møtte jeg Jakob Martin Strid på Østerbro i København for å snakke om hans forfatterskap og hans forhold til å skrive barnelitteratur – men også for å komme inn på politiske spørsmål og debatten rundt Mustafas Kiosk, selv om han egentlig er temmelig lei av å snakke om akkurat den.

Langtidsholdbare barnebøker

– Du startet som politisk satiriker og tegneserieskaper. Hvorfor begynte du å lage barnebøker?

– Politisk satire råtner utrolig fort, mens gode barnebøker er noe av det mest langtidsholdbare som finnes. Tenk på at vi fremdeles leser Astrid Lindgren! Det er ikke mange andre bøker fra 50-tallet vi leser ennå. Kanskje fordi det er så universelle temaer som tas opp i barnebøker; godt og ondt, kjærlighet og hat. Det sitter dypt i oss. Men det er ikke et bevisst valg at jeg lager barnebøker, det er mest fordi jeg føler meg hjemme i sjangeren. Jeg underholder meg selv, først og fremst. Og jeg lager barnebøker fordi det er det jeg kan.

– Er det fordi du har en nærhet til det barnlige i deg? Husker du godt hvordan det var å være barn?

– Helt klart. J.K Rowling, forfatteren av Harry Potter-bøkene, har sagt noe sånt som at «If you don’t remember how it is to be a child, you’ve got no business writing children’s books.» Og det tror jeg er sant. Jeg tror også at det er der man kan skape kontakt med andre. Hvis man henter noe fram fra sin egen barndom, treffer man også automatisk noe i den annens barndom.

– Hva leste du selv som barn? Har noen leseropplevelser fra barndommen påvirket forfatterskapet ditt?

– Jeg leste nok det vanlige for min generasjon: Astrid Lindgren, Tove Jansson, Ole Lund Kirkegaard. Den danske tegneserieskaperen Claus Deleuran har betydd mye for meg. Han er tegnernes tegner. Jeg er også blitt veldig påvirket av filmene som ble laget da jeg var barn på 80-tallet. ET, de første Star Wars-filmene, gamle Disneyfilmer. Og så er jeg veldig inspirert av tegneseriestilen man kaller den fransk-belgiske, med f.eks. Tintin og Asterix og Obelix. Da jeg var barn var det det aller beste.

– Er det fremdeles dette barndomsuniverset du henter inspirasjon fra?

– Jeg tror dessverre man stivner litt. De tingene som påvirket en som barn er veldig kraftfulle, og det blir vanskeligere og vanskeligere å gjøre inntrykk på en etter hvert som man blir eldre. Man får et tykkere skall, på en måte. Men det er faktisk én som har påvirket meg i nesten like stor grad som voksen, og det er Hayao Miyazaki, han som bl.a. har laget Chihiro og Heksene og Totoro. Han traff meg så jeg virkelig tenkte: Shit, jeg kan fremdeles bli rørt. Det var litt som å være barn igjen.

Aldri ment provoserende

I 2013 ble Jakob Strid anklaget av flere svenske medier og privatpersoner for å være rasistisk. Anklagene oppsto på grunn av rim- og regleboka Mustafas Kiosk, som utkom i Danmark allerede i 1997. Noen i Sverige oppdaget boka nesten 15 år senere og gikk kraftig til angrep på den, og det svenske forlaget endte med å gå ut med en offentlig unnskyldning for å ha utgitt den. Kritikken gikk på at én av reglene, som omhandlet kioskeieren Mustafa, ifølge kritikerne fremstilte muslimer stereotypt og rasistisk.

– Hvorfor skrev du Mustafas Kiosk? Var det bevisst for å provosere?

– Da jeg tegnet striper i Politiken, var det bevisst provoserende. Og det var det aldri noen problemer med, for det var før 9/11 – før det ble så betent mellom Vesten og Midtøsten. Det var ikke den samme tankegangen på den tiden. Da tenkte man mer på motsetninger som venstrefløy mot høyrefløy, nazisme mot antirasisme, og det var bare noen få borgerlige kommentatorer som ble sure på meg av og til. Men det var ikke mer enn jeg kunne forvente. Mustafas Kiosk var derimot aldri ment provoserende, og intensjonen min var på ingen måte å henge ut muslimer. Den gangen var jeg en del av et veldig venstreorientert miljø, hvor vi betraktet flyktninger og innvandrere som våre allierte – så jeg tenkte mer på at de jo selvfølgelig også skulle være med i boka. På den tiden var det også mange som klaget over at det nesten kun var hvite mennesker som var representert i barnelitteraturen, og nettopp derfor ble den da den utkom også betraktet som en veldig venstrepolitisk bok i Danmark, fordi det var fargede mennesker med i den.

– Men hvorfor tror du den plutselig ble så utskjelt i Sverige?

– Sånn som jeg har forstått det, var det på det tidspunktet en svensk politiker som het Mustafa som var mye i mediene. Det førte til økt googlesøking på navnet Mustafa i Sverige – og da dukket coveret av boken min opp, og folk oppfattet det som rasistisk helt uten å ha lest den, kanskje utelukkende basert på illustrasjonen av Mustafa. Og så fungerer jo sosiale medier sånn at hvis 20 mennesker er veldig aktive, så ligner det en storm. Det varte i 2–3 dager, og så roet det seg. Men på et tidspunkt ble jeg nervøs, selvfølgelig, for man kan ikke styre det som skjer, det hjalp ikke at jeg forsøkte å forsvare meg, og jeg kunne jo ikke vite hvor mye det bredte seg og hvilke misforståelser som kunne oppstå. Skulle jeg skaffe meg bodyguards, liksom? Det var etter dette med Muhammed-karikaturene, noe som gjorde situasjonen ekstra spent. Og mediene gikk jo selvfølgelig amok, fordi konflikter er interessante. Men alle medier var på bokas side i Danmark, og kritikerne fremstod som «tosser». I Sverige vet jeg ikke hvordan det var, det er store forskjeller på Danmark og Sverige når det kommer til politisk klima i dag. Men det gikk altså over etter 2–3 dager, og jeg vil på ingen måte at den debatten skal blusse opp igjen!

– Vi nordmenn slipper forøvrig heller ikke så billig unna i boka, vi fremstilles jo som en haug med gale nudister …

– Ja, nettopp. Ingen slipper unna. Jeg kommer til å tenke på tegneserien Lucky Luke. Den franske forfatteren, Morris, fikk mye kritikk for å ha tegnet indianere med store neser. Men han tegnet jo alle med store neser! Alle ble karikert! Franskmenn, russere, indianere. Det ville være galt å la indianerne være de eneste som ikke hadde store neser.

– Og i Mustafas Kiosk er alle tegnet med store penis-neser, inkludert Mustafa?

– Ja, og det ville jo bli feil hvis det plutselig var én gruppe mennesker som var tegnet som etter et fotografi.

– Det er egentlig ganske lett å lese politiske temaer inn i barnebøkene dine – eller, litt vanskelig å ikke tenke din politiske bakgrunn med inn i lesningene. Klimaforandringer, fellesskap, kriser. Er det noen av dine politiske holdninger som får fylle barnebøkene dine?

– Jeg var veldig venstreorientert da jeg var yngre, men gikk over til å få en kraftig motreaksjon mot det venstreorienterte da jeg ble litt eldre, mot politikk generelt. Jeg hadde behov for å holde meg helt ute av det. Og jeg blander ikke politikk og barnelitteratur, jeg liker overhodet ikke tanken på å gjøre det. Jeg har lenge sagt at kunst og politikk ikke har noe med hverandre å gjøre. Jeg liker heller ikke når pedagogiske temaer blandes inn i barnebøker. Men – det er nok også sånn at motreaksjonen i meg har vært litt for kraftig. Og nå begynner jeg å bli så gammel at jeg godt kan innrømme: OK, det finnes jo også god politisk kunst. Animal Farm av George Orwell, for eksempel. Men jeg tror at hvis du leser mine bøker og er sosialist, vil du si at fellesskapet som skildres er sosialistisk. Hvis du er borgerlig, vil du si at det er allmennmenneskelig og at alle folk uansett politiske holdninger vil holde sammen i katastrofer. Kanskje kommer det av at man ser seg selv i bøkene man leser? At man leser med en viss type briller på? Jeg vet ikke. Men den boka jeg jobber med nå er faktisk litt mer politisk enn de tidligere. Til min egen forbauselse. Det er helt ubevisst, men jeg kan se at det kommer frem. Så kanskje det er i endring.

– Hva slags prosjekt er det?

– Det er et evighetsprosjekt. Jeg har holdt på med det i nesten åtte år, av og på. Det er et mer ambisiøst prosjekt enn mye annet jeg har gjort, rent fysisk er det store tegninger og mye mer omfattende og detaljert. Men jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Jeg kan bare se at det er et stort stykke arbeide. Jeg håper jeg snart blir ferdig, for det blokkerer for andre prosjekter jeg gjerne vil i gang med.

– Har du latt reaksjonene på Mustafas Kiosk påvirke arbeidet ditt?

– Nei, det tror jeg ikke. Nå er det ikke sånn at jeg har skrevet 30 bøker etter Mustafa-affæren, da. Jeg har kun utgitt 2 bøker etter det. Men jeg har faktisk tenkt på å lage en barnebok som på en morsom måte utstiller politisk og religiøs fanatisme. Det er nok inspirert av det politiske klimaet vi har nå, noe av det samme som utløste Mustafa-debatten. En politisk korrekturhets-kultur. Vi er i ferd med å få et veldig polarisert politisk klima. Men – for å avrunde dette med politikk og barnelitteratur, så er jeg ikke en politisk kommentator, og jeg vil heller ikke være det. Jeg vil ikke blande politikk inn i barnebøkene mine. Da vil man jo heller ikke forstå hva de handler om når man leser dem om 20 år. De skal kunne stå alene og helst handle om menneskelige ting. Det er veldig viktig for meg.

Som noe jeg har drømt

Strid har ingen utdannelse utover videregående skole, og har jobbet som alt fra gartner til løpegutt på byggeplass. Men han ser på tiden i det venstreorienterte, danske blitz-miljøet som en viktig læretid – der hadde han ansvar for diverse trykk av bl.a. t-skjorter, løpesedler og plakater, og begynte også å lage tegneserier i miljøet. Etter hvert fikk han jobb i et reklamebyrå.

– Jobben på reklamebyrået reddet livet mitt. Jeg tok med meg alle «Fuck»-ditt og «Fuck»-datt-trykkene mine til reklamebyrået og fikk jobb der. Lærte alt mulig om trykk og typografi og grafikk. Det bruker jeg fremdeles når jeg lager barnebøker, for jeg gjør alt selv. Så på den måten har det vært en utdannelse for meg, både det politiske miljøet, men også reklamebyrået. Det var også en god læretid å tegne serier til aviser. Folk skrev hele tiden til meg hvis noe var dårlig eller hvis noe var morsomt. Publikums harde dom – den har jeg lært mye av.

– Hvordan arbeider du når du skal lage en bok? Du både tegner og skriver, hva kommer først?

– Bilder og tekst kommer som regel nesten samtidig og er like viktig for meg. Det er ikke sånn at jeg skriver hele historien først – utenom når jeg skriver på rim, for da bestemmer teksten. Men ellers er det som om jeg får hele historien ned i hodet på én gang, som om det er noe jeg har drømt. Og så handler det mer om å huske historien og utfylle detaljene, enn at jeg skal finne på alt sammen selv. Det er som om jeg allerede kan historien, men at jeg har glemt den litt.

– Nå sier du jo at historiene kommer ned til deg så å si i sin helhet. Men om det ikke er bevisst, kan du så se om det ubevisst er noen motiver og tematikker som du er spesielt opptatt av å skildre?

– Reiser. Man reiser et sted og er en annen når man kommer tilbake igjen.

– Dannelsesreiser?

– Ja, dannelsesreiser på et vis. Det er det jo mange historier som beskjeftiger seg med. Det er en enkel måte å lage en fortelling på, fordi det er et mål som er lett å arbeide med og også lett å forstå for barn. Vi skal et sted, men før vi når dit, er det noen hindringer på veien. Historier om et ektepar som bare går rundt i et hus hele dagen, sånn som Ingmar Bergman har laget, det kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg ville ikke ant når historien var ferdig! Og så er fantastisk teknikk og rare oppfinnelser også et klassisk tema jeg interesserer meg for. Og følelsen av å være forlatt, kanskje? Å finne en familie. Men det er også klassisk. Alle mine temaer er sånn sett klassiske. I barnehøyde.

– Tenker du på å nå både voksne og barn når du skriver?

– Det er ikke noe jeg tenker så veldig mye på. Men det er klart, jeg er jo voksen, så det skinner vel igjennom. Akkurat når det gjelder humor, er jeg nok litt bevisst på å av og til sende en spøk avgårde til foreldrene, for det er selvfølgelig fint hvis foreldrene også blir underholdt mens de leser høyt for barna sine. Men man skal også huske på at barn forstår mer enn man tror! C.S Lewis har sagt at en barnebok som kun kan leses av barn er ikke en særlig god barnebok, og det tror jeg på. Jeg synes det er godt å ha flere lag. Alle gode barnebøker er også interessante for voksne. Som Ole Brumm, Astrid Lindgrens bøker, Mummitrollet. Alle gode barnebøker har dybde.

– Tror du det er bøkene med dybde som fester seg og blir med en inn i voksenlivet?

– Ja, det tror jeg. Man kan ikke forlate dem på samme måte som man f.eks. kan forlate Donald Duck eller andre barneuniverser. De virkelig gode barnebøkene åpenbarer seg etter hvert som man blir eldre, de vokser liksom med en.

Les også:

Til fyret med Mimbo Jimbo

Portrett av anarkisten som liten, blå elefant

NRK om Mustafas kiosk-debatten