Tittel: Jegeren – En fortelling fra skogen
Tekst: Per Dybvig
Illustratør: Per Dybvig
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015
Antall sider: 80

Jeger i målgruppefella

Per Dybvig i stort format er en surrealistisk opplevelse. Det er en kunstbildebok for voksne som faller mellom to stoler i et bokmarked for barn og unge.

Jegeren – En fortelling fra skogen underliggjør den virkeligheten vi kjenner, bryter logikkens regler slik drømmer gjør, og har et anarkistisk forhold til kunsten og verden.

Per Dybvig fremstår med denne utgivelsen for første gang som både tegner og forfatter. Den store bildeboka med sort-hvitt tegninger, utført med syltynn tusj, ledsaget av korte tekster som beveger seg som i bane rundt illustrasjonene, er kanskje årets beste bildebok her til lands. I en genuin bildebok som denne, det vil si den kunstneriske bildeboka der tekst og bilder sammen har et egenverd uten definert målgruppe – «all-alder-bildeboka», kan Jegeren i prinsippet leses av alle. På samme måte som man antar at billedkunst og lyrikk ikke lages med tanke på en aldersbestemt målgruppe.

I den norske bildebokverdenen, derimot, gjelder andre regler for kunst. Derfor har forlaget ført den opp i målgruppa for unge voksne: 15 +, men i biblioteket vil Jegeren plasseres i avdelingen for voksenbok.

Forvirret nå? La meg forklare:

Jegeren_s26-27Boka er utgitt med støtte fra norsk kulturfond. Det betyr at forlaget har søkt om og fått 80 000 kroner, den høyeste summen du kan få i produksjonsstøtte fra støtteordningen for Bildebøker for barn og unge. Produksjonsstøtten er en selektiv økonomisk ordning (i motsetning til automatisk) i Norsk kulturråd, som skal sikre at norske forlag kan gi ut bildebøker av høy kvalitet for barn og unge. Større økonomisk trygghet gir som kjent bedre kunstnerisk og litterær kvalitet. Denne ordningen, som er ganske unik, har bidratt til å heve det kunstneriske nivået på norske bildebøker ved at forlagene har hatt mulighet til å gi ut bøker som er dyre å produsere og vanskelige å selge. Ordningen gir også økonomisk uttelling til illustratørene. Bildebokstøtten fordeles i dag mellom illustratør og utgiver, det vil si forlag, etter en fordelingsnøkkel på 60/40.

Per Dybvigs bok har falt mellom to stoler. Den har fått bildebokstøtte for barn og ungdom (i dag finnes det ikke en egen produksjonsstøtte for allalder-bildebøker). Kulturrådet har «målgruppevurdert» den både i vurderingsutvalget for barne- og ungdomskultur og i vurderingsutvalget for voksen skjønnlitteratur. De endte med å kjøpe boka inn som voksen bildebok sort/hvitt av utvalget for voksen skjønnlitteratur.

I forlagets høstkatalog er boka kategorisert under «småbarns- og bildebøker». Når jeg skriver dette er boka fjernet fra kategorien «barne- og ungdomsbøker» på forlagets hjemmeside.

Forvirringen har med tregheten i forlagets kategoriseringssystem å gjøre.

Jegeren_s36-37Det gjenstår å se hvor Per Dybvig ender i bokhandelen: i kunstbokavdelingen, i voksen skjønnlitteratur, eller i avdelingen for barn- og ungdomslitteratur? Hvilken avdeling boka havner i, er avgjørende for bokas videre skjebne.

Faktum er: Jegeren er en kunstbildebok for voksne – og hvis man legger godviljen til, en allalderbok.

En ny kategori, bildebøker for voksen/allalderbildebøker bør innføres i forlag, bokhandlere og bibliotek, og i Norsk kulturråd. Selv om kategorien bildebøker nylig har fått innpass i innkjøpsutvalget for voksen skjønnlitteratur, er det behov for produksjonsstøtte for bøker som denne som faller mellom kategoriene. Kunstbøker hører til under andre innkjøps- og støtteordninger enn den selektive bildebokstøtten øremerket barn og unge. Når det er sagt, priser jeg meg lykkelig som leser over at norske støtteordninger har gjort det mulig å gi ut en bok som Jegeren – En fortelling fra skogen.

Kunst på vegg og mellom permer

Boka ble lansert på åpningen av Per Dybvigs utstilling med samme navn i Galleri Opdahl i Stavanger 4. september. Alle de 80 originaltegningene fra boka, i størrelse 23 x 36 cm, var utstilt i kronologisk rekkefølge, i tillegg til en bronseskulptur.

Jegeren_s58-59I boka er tegningene reprodusert 1:1 på tykt 150 g tegnepapir med en kort, håndskrevet tekst på venstre side i hvert oppslag. Leser man ett og ett oppslag blir teksten som dikt å regne, med bilder til, men leser man de fragmenterte tekstene i sammenheng, danner de en surrealistisk fortelling uten begynnelse eller slutt i vanlig forstand, en form for stemningsobservasjoner som både er underliggjørende og skremmende. Bildene følger teksten noen steder, men for det meste lever de litterære og de visuelle bildene sine egne separate liv, mens de sammen danner et surrealistisk univers der det meste er snudd på hodet.

Forlegg fra middelalderen

I et forord til utstillingen peker redaktøren for bildeboka, Geir Nummedal, på at Dybvigs kunstneriske produksjon de senere år har som forlegg et tresnitt fra 1500-tallet av en av Albrecht Dürers elever, Georg Pencz: «Hasen fangen die Jäger» fra 1535. Det allegoriske bildet viser en jeger som henges opp i et tre. Verdensbildet er snudd på hodet. Byttet hevner seg på jegeren i en verden der harer oppfører seg som mennesker. I bildet ligger en nøkkel til Dybvigs kunstneriske univers, som han de senere år har utforsket gjennom flere utstillinger og tegnede animasjonsfilmer. Det er bilder langt fra hans illustrasjoner for barn til andre forfatteres tekster, selv om den rufsete og nervøse streken fra Bjørn F. Rørviks bøker om Reven og Grisungen av og til kan skimtes.

I Jegeren får vi som leser ingen informasjon om Georg Pencz’ tresnitt som har inspirert Dybvig. I stedet får vi poetiske tekster som: «King var den eldste og eneste igjen av sitt slag», og «Reglene for steinspelet var enkel: den nærmeste steinen skulle flyttes så langt vekk fra brettblomsten som mulig uten at deltakerne kunne oppnå øyenkontakt med hverandre.»

Sammen med illustrasjoner som tar oss inn i en makroverden, uten rammer eller bakgrunn, skaper tekstene et urovekkende bakvendtland med en egen absurd logikk. Med spiss tusj tegner Dybvig underlige organiske plantevekster, og dyr som minner om hare, hund og fugl. Dyrene er vidunderlig vakre i pels og fjærdrakter så myke og tette som tusenvis av syltynne streker kan gestalte dem. De går oppreist og har menneskelige gjøremål, de røker sigaretter og bærer pistol, men ut av hode og hender vokser horn og trær. Ut av munnen velter planter, og halene blir til knoppskytende grener. Her er også noen skumle eksemplarer av menneskeslekten. Ved første øyekast minner de om uteliggerne i et stykke av det absurde dramaets mester Samuel Beckett. Kortvokste, med lange armer, kledt i loslitte frakker, for vide bukser og med fillete hatter. Hendene mangler fingre, eller de vokser ut i lodne grener. Ut av hodet gror trestammer, og de er bevæpnet med pistoler og kjepper. Det som først minner om skjeggvekst, er etter nærmere øyesyn pels som stadig gror tettere. Klærne er en ham, som tegnes like vakkert og tett med streker som harens pels. Det vakre er frastøtende i denne fremmedgjorte bakvendtverdenen der man bare aner tortur, forbrytelser og død. Tekster som: «Når så du Mink-enka sist» og «Hitmann satt på skuddhold og gråt» understreker et film-noir perspektiv: Noen er ute etter noen, men igjen vet vi ikke hvorfor og hvem.

Jegeren_s62-63Slik minner Dybvigs fortelling fra skogen i fortellerteknikk om en annen norsk illustratør og prisbelønnet bildebokskaper, Øyvind Torseter og hans allalderbøker som for eksempel de tre titlene med et felles univers: Mister Random, Avstikkere og Koblinger. Koblinger, som er tekstløs, består av 13 bildesekvenser, der farger og stemning bestemmer rekkefølgen, ikke dramatisk framdrift. Hos Dybvig er det stemningen i hvert bilde som gir framdrift. Tekstene, som synes satt til etterpå, tar fatt i ett element i bildet, kommenterer det, og slik forsterker teksten det visuelle bildet. Man kan sammenligne dem med bildetekster. Gir du et kunstverk en tittel, gir du tilskueren en føring på hva han skal se.

Det geniale med denne bildeboken er at føringene går i uventende retninger og slik skaper et univers der alt kan skje, og der jeg som leser kan legge inn egne tolkninger og bestemme hvordan det går.

Boka kan leses som en utstilling av tegninger mellom to permer der bildene har titler. Da hører den inn under Kulturrådets avdeling for visuell kunst. Inntil nye kategorier kommer på plass i kulturbyråkratiet, må vi tolerere at grenser innenfor bokkunst tøyes, som i dette tilfellet. Ellers ville vi kanskje gått glipp av en bildebok som dette, og det har vi ikke råd til.

Les også: Kategorirevolusjon, periskop.no, 2.10.2015.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .