Jo – en helt spesiell heltinne

I mine første barneår bodde familien min i Amerika, noe som gjorde at søsteren min og jeg hadde en litt annen litterær start enn andre norske barn. Vi vokste opp med regler og vers fra Mother Goose og Night Before Christmas, og billedbøker som The Three Bears og Ludwig Bemelmans: Madeline – fortellingen om barnehjemsjenta som må på sykehus.

En annen viktig impuls for oss var Disneys tegnefilmer som Cinderella, Sleeping Beauty, Pinocchio og Snow White and the Seven Dwarfs.

Da jeg ble så stor at jeg kunne lese selv, var jeg blitt norsk. I ettertid kan jeg se at jeg nok fremdeles hadde en spesiell forkjærlighet for de bøkene hvor handlingen var lagt til Amerika. Lenger enn en skulle tro fortsatte dette å være ”hjemme”. Kanskje handlet det mest om å ha miste språket sitt. Det var ikke så enkelt som en skulle tro, å måtte lære et nytt språk som femåring, selv med norske foreldre.

Bøker ble tidlig viktig – både å eie dem og å lese dem. Da jeg vel hadde knekt lesekoden, ble jeg nærmest altetende.

En bok som har fulgt meg i alle år er Småfrøkner av Louisa May Alcott. Jeg fikk denne boka til jul, akkurat hvilket år og hvor gammel jeg var, er jeg ikke sikker på, men jeg må ha vært 10 – 12 år.

Forsiden var inviterende, med et fargerikt, varmt og innbydende bilde av fire søstre oppstilt etter alder. Bakerst den fornuftige Meg, deretter fulgte Jo, forteller og hovedperson, så den yndige og elskelige Beth og aller forrest står minstebarnet og den til tider irriterende Amy.

Jeg elsket å lese denne boka og særlig lå sympatien hos Jo. Hun som var den temperementsfulle og livlige, den til tider hissige og oppfarende, henne handlingen kretset rundt – hovedpersonen. Hun var en vilter guttejente og ikke noen forsiktig pingle. Hun var selvstendig og kreativ, hun til og med solgte håret sitt for å skaffe familien penger da faren ble syk. Hun var en flott og selvstendig jente, noe som gjorde henne til en helt spesiell heltinne.

Når jeg leser denne spesielle utgaven av boka om igjen i dag, ser jeg at det er en ganske enkel og forkortet versjon. Personene er klisjeaktige framstilt og handlingen er enkel og ganske tynn, det er mye som ikke er kommet med. Men jeg ser også hva det må ha vært som har fengslet meg. En ting er hovedpersonen Jo, men boka har en temperatur og et budskap. Den er tydelig i sitt verdisystem, den handler om å gjøre det rette og å ta de riktige valgene. Det at Jo også, som meg, var nr. to i en søskenflokk på fire, at hun også hadde et temperament som ikke bestandig lot seg temme, det gjorde henne for meg bare mer sann og mer troverdig.

Da jeg gikk på Bibliotekskolen, framholdt en gang Kari Skjønsberg denne min barndoms versjon av boka som et skrekkeksempel på forkorting av klassikere, og hun avskrev den som et rent makkverk. Da min første protest og forskrekkelse la seg, gikk jeg i gang med å lese den fullstendige engelske versjonen, og jeg måtte gi henne helt rett.

Men jeg har aldri følt det negativt at jeg startet mitt kjennskap til denne historien med denne forkortede utgaven. Jeg fikk en første smak på en av barnelitteraturens viktigste klassikere for jenter.

Som et av Amerikas viktigste bidrag til barnelitteraturhistorien har den selvfølgelig vært filmet flere ganger. Selv er jeg mest svak for Katherine Hepburn som Jo i filmen fra 1933.