Jonathan Swifts Gullivers reiser

Med Martin Jenkins’ «gjenfortelling» av Jonathan Swifts Gullivers reiser nærmer man seg antagelig den optimale gjengivelsen av en romanklassiker, dersom man først godtar at slike bøker er fritt vilt for forkortelser beregnet på et barnepublikum.

Jonathan Swift utga sin store roman Gullivers reiser første gang i 1725; den «definitive» utgaven kom i Dublin i 1735. I likhet med mange av 1800- og 1900-tallets store «engelske» forfattere var nemlig også Swift irsk, selv om det er engelske forhold han stort sett skriver om. I Irland ble han folkehelt på grunn av sine direkte politiske skrifter, som for sikkerhets skyld ble utgitt anonymt; dessuten var han politiker, teolog og journalist.

Gullivers reiser ble utgitt under fullt navn, selv om Swift fryktet myndighetenes reaksjon på den skarpe satiren og menneskeforakten. Boken var en moden manns verk, påbegynt da Swift var over 50 år, og han var på denne tiden slett ikke ukjent med satiriske romaner – eller med myndighetenes ikke akkurat entusiastiske reaksjon på slike verker. Vi befinner oss i opplysningstiden, da det nær sagt vrimlet av denne typen romaner: En mann reiser til fjerne steder (øyer, ukjente kontinenter, fjerne kloder) og beskriver de merkelige skikkene der, med sterkt kritisk blikk, eller mennesker fra slike steder dukker opp i Europa og forundres høylig over våre underlige og oftest negativt fremstilte sedvaner.

I virkeligheten dreier det seg om en forkledd kritikk av forholdene i hjemlandet eller i Europa som helhet – en kritikk som ikke kunne fremføres direkte uten risiko for forfatterens liv, helse, formue og omgivelser. Den forfatterkollegaen som minner mest om Swift og Gullivers reiser i så måte, er Swifts yngre franske samtidige Voltaire, som på sine modne dager alltid befant seg innen gangavstand fra en internasjonal grense, for sikkerhets skyld. Men Swift ble ikke utsatt for forfølgelser på grunn av Gullivers reiser», selv om han klaget over offentlighetens manglende begeistring for boken. Han har da også skrevet enda mer brutale samfunnsskildringer.

Omnipax-utgaven har, i motsetning til de fleste barnebokutgaver bygget på Gullivers reiser, fått med seg alle de fire reisene – de to «vanlige» til Lilliput og Brobdingnag, og de to man ofte hopper over, til Laputa/Balnibarbi/Luggnagg/Glubbdubdrib/Japan og til Houyhnhnmenes land. Dermed kommer det satiriske aspektet langt klarere frem enn i de fleste tidligere utgaver for barn; det er rett og slett langt flere sider ved det engelske eller europeiske samfunnet som kommer frem i de forskjellige forvrengte formene. Tekstmengden som er tatt med, er også forholdsvis stor, selv om den fortsatt bare representerer et sted mellom en tredjedel og en fjerdedel av originalen. Barberingen har imidlertid skjedd med intelligens og sans for verkets essens; således er bitterheten over menneskenes heslighet og dårskap bevart – dette er ikke noen pen og pyntelig utgave, slik de fleste forkortede utgavene av Gullivers reiser har vært, helt fra slutten av 1700-tallet. En god del av originalens humor er også bevart – humor er et viktig element i satire, dersom denne skal fungere. Og det samfunnet Swift rettet sin drepende satire mot, er det vår tids norske samfunn fremdeles bygger på, tildels det vi ser som et ideal. Swift forteller at idealet har sine råtne sider (det har vel ethvert maktideal som avhenger av mennesker som står bak), og disse råtne sidene ser vi fremdeles i høy grad i vår «moderne» menneskeverden; om noe, er de kanskje blitt enda tydeligere siden det tidlige 1700-tallet.

Ikke minst verdifullt er det at leseren i den siste reisen, til de vidunderlig vakre og fornuftige hestenes (houyhnhnmenes) land, også får et korrektiv til satirebildet av samfunnet i de tidligere episodene. Houyhnhnmene er edle, vennlige, generøse, ærlige, sannferdige – i det hele tatt alt det menneskene ikke er. Men satirikeren Swift klarer ikke å la være å komme med et siste stikk, kanskje det giftigste av alle: i houyhnhnmenes land finnes det en dyreart, yahooene, som hestene bruker som tjenere. Yahooene ser ut som mennesker, og det verste er at de også oppfører seg som mennesker, som siviliserte europeere: De brøler og skriker, de er stygge og lukter vondt, og de er brutale, dumme, upålitelige og herske- og eiesyke.

Fremstillingen er slik at barn i hvert fall ned til 9-10 år neppe vil ha vanskeligheter med å gjennomskue og forstå større eller mindre deler av satiren og av dens aktualitet. Eldre barn vil forstå mer. Skildringen er både morsom, rar, absurd, grotesk og spennende – en del av virkemidlene må Swift ha overf>rt direkte fra historiene om Sindbad Sjøfareren i «Tusen og én natt», eller fra en av de nær sagt utallige Sindbad-etterligningene som også fulgte i kjølvannet av de store oppdagelsesreisene 100-200 år før han skrev Gullivers reiser.

Alt dette blir forsterket ved at man har valgt en karikaturtegner til å gjennomillustrere boken, med store tegninger i farger og svart- hvitt og mindre vignetter i teksten: Chris Riddell er karikaturtegner i engelske «The Observer», og tegningene bærer preg av det. Figurene er mer rare enn vakre, og det samme kan sies om tegningene, som har lite til felles med andre Gulliver-illustrasjoner. Resultatet blir at illustrasjonene hele tiden kommenterer teksten og karakteriserer personene, i en til dels ganske fruktbar dialog – dette er også avhengig av leseren, i og med at det er i hennes eller hans hode at dialogen oppstår. Noen få steder virker det imidlertid som om Riddell har illustrert deler av teksten som ikke er kommet med i Jenkins’ «gjenfortelling», og da blir det hele noe meningsløst. Alt i alt fungerer det hele som en praktbok i storformat, noe også Arne Rustes flotte oversettelse (kvaliteten frister nesten til å snakke om gjendiktning i stedet for oversettelse) bidrar til.