Inn i elden

EN PÅKJENNING Å LESE

I Norge er tallet for heksebål lavt i forhold til resten av Europa, men ett fylke står i en særstilling. Inn i elden henter handling fra ”kjedeprosessen” i 1620–1621 i Finnmark.

Historien starter i København, der unge Dorothe motvillig giftes bort til dobbelt så gamle seigneur Johann Beyer, som skal arbeide som fut i Finnmark. Giftermålet oppleves som et overgrep, Dorothe føler seg for ung, men klarer likevel å overvinne sin opprinnelige motvilje, og en kjærlighet vokser frem. Johann er en snill mann. Men han har et skremmende arbeid. Hans oppgave er å ”finne djevelens disiplar og straffe dei”, og ”forhindre at andre lèt seg lokke til same ugudelegdom”.

Blodstemming

I et forsøk på å oppsøke moren i fengselet, forviller Elen seg inn på gården til futen. Der tas hun varmt imot av tjenestejenta på gården, og geleides inn til gravide fru Dorothe, som har fått blodstyrtning. Elen har nemlig sagt at hun kan stemme blodet, og det gjør hun, ved hjelp av et formular moren har lært henne.

Stå, du åreblod og stå, du flod, slik som kjerringa i Helvetet stod, som visste rett og vitna urett. I namna til dei tre: Faderen, Sonen og Den Heilage Ande.

Inn i elden
Dorothe og fosteret reddes, men for Elen blir dette skjebnesvangert. Som leseren hele tiden har skjønt – den unge jenta skal bli blant de mange som går ”inn i elden”.

Ved hjelp av en rekke frempek lar Basso oss forstå at det er denne veien det går. Stadig tales det om røyk, lys, svidd lukt, svovel, som her:

Stova var still, alt var som det alltid var, men då eg snuste, kjende eg ei svak lukt som ikkje høyrte til her. Ei skarp lukt av svovel, ein dunst av helvetesavgassar.

Også inne i Elen finnes det varsler om ild og bål:

Det suste så raudt i meg, så vilt og sterkt og skremmande.

Det svidde så sterkt i meg. Svidde i auga og munnhola, svidde ned etter svelget og i magesekken.

Truende varsler
I tillegg både drømmer hun om og ser svarte ravner – en velkjent dødsfugl. Elen evner å se inn i fremtiden, det står om henne at hun ”drøymte store draumar”. Dette er en formulering som synes lånt fra Snorres fortelling om dronning Ragnhilds profetiske drøm. Det at det dannes en slik kobling til en høyverdig og staselig dronningskikkelse, bærer bud om at Elens evner ikke er svarte og onde, slik futen og presteskapet skal ha det til. Det er ikke ”trollkvinnene” som representerer mørket.

Perspektivene i boken er likevel ikke endimensjonale. Johann er ingen kald mann som aldri tviler, men et menneske som oppriktig forsøker å bekjempe ondskap, og som også frykter den. Dorothe klynger seg til hans oppriktighet, for hun er alvorlig skremt av trolldommen hun hører om og også opplever på nært hold. En natt ser hun noe utenfor vinduet:

Utanfor heng ei kvinne. Det er ingenting særskilt ved henne, anna enn at ho heng i lause lufta, slik ingen vanlege menneske kan gjere.

Slike opplevelser får henne til å ønske at ondskapen skal brenne.

Suggererende språk
Aina Bassos språk er lyrisk, vakkert og originalt, og hun skriver suggererende og effektivt. Det er ikke bare hekseprosessene som fremstår uhyggelige, vi får også en smak av redselen for trolldom. Vevd inn i historiene om Dorothe og Elen er skildringer av en trollkvinnes flyvetokter i trollham, og skadevoldende magi. Det er mulig å forstå at mennesker fryktet dette.

Det er imidlertid ikke fullt så lett å komme innunder huden på personene i fortellingen. I for stor grad fremstår de som viljeløse ofre for krefter de ikke har oversikt over. Dette kan nok godt være tilsiktet, for er det noe som kjennetegner trolldomsprosessene, er det vel nettopp at de utsatte har stått maktesløse, men som leser undrer jeg meg likevel litt over naiviteten til kvinnene. Kloke-Marja og Elen er hardt presset, men jeg synes det er vanskelig å tro på at de oppsøker fare slik de gjør. Dorothe (og til en viss grad Johann) fremstår som litt viljeløs. Nyansene er på plass når det gjelder godhet og ondskap, men skikkelsene kunne gjerne ha blitt portrettert med mer temperatur og dynamikk.

Beksvart
Inn i elden er like fullt en inntrykkssterk og rystende bok. Det er nærmest en påkjenning å lese den, for vi tvinges til å ta innover oss at dette faktisk har hendt. Det at historiker Aina Basso benytter virkelige hendelser og personer, originale svartebøker og rettsprotokoller, gjør at hendelsene kommer oss nærere inn på livet. Det er et beksvart kapittel i norsk historie hun skildrer. Heldigvis levner hun også rom for noe lys i all håpløsheten.