Kåret til årets litteraturkritiker

Når Anne Cathrine Straume smiler, kan du høre det gjennom eteren.

Hun har ikke fortalt det til noen. Ikke en gang ektemannen vet at Anne Cathrine Straume neste dag skal motta prisen som Årets litteraturkritiker. Når dette intervjuet publiseres, har hun akkurat fått den. Jeg vet det fordi jeg er medlem av juryen som kåret henne.

straume-guri

Anne Cathrine Straume på kontoret sitt. Foto: Guri Fjeldberg

– Om det skulle komme en sånn Oscar-melding, «det var ikke deg likevel», så har jeg i hvert fall ikke røpet det for noen, smiler hun over bordet i NRKs kantine på Marienlyst. Fra arbeidet med P2-lytternes romanpris vet hun godt hvor avgjørende det er med hemmelighold i siste innspurt.

Hvordan var det å få telefonbeskjeden?

– Det var nesten så jeg måtte reise meg opp å bukke der bak skrivebordet. Vi driver hele tiden med å vurdere andre, det er uvant å bli vurdert selv. I dette tilfellet var det veldig hyggelig.

Behov for å dele gode leseopplevelser

Hun er arvelig belastet. Faren Eilif Straume anmeldte teater og lyrikk for Aftenposten og NRK. Selv startet hun i NRK som programleder for Kulturnytt i 1994, etter noen år som skrivende journalist. I bagasjen har hun studier i fransk, nordisk og idéhistorie. De siste 15 årene har det blitt nesten bare litteratur. Hun leverer til Kulturnytt, deltar ukentlig hos Jacobsen i P1+, skriver for NRKs nettsider, er med i podcasten Kritikerne og venter spent på hvilket program som snart skal erstatte Kulturhuset i P2. Akkurat som faren sin kjennetegnes hun av smittende begeistring.

– Jeg kjenner et sterkt behov for å dele gode leseopplevelser. Derfor leter jeg etter det som er bra. I det arbeidet finner man jo også ting som er dårlig, det skal ikke underslås, særlig ikke i barne- og ungdomslitteraturen. Vi har altfor lenge hatt en allment vedtatt tradisjon for å løfte bøker for barn og unge opp nesten for enhver pris. Når jeg ser alle disse intetsigende bøkene fulle av stereotypier, slapt arbeid og ubetenksomhet, da tenker jeg «her må jeg si ifra». Det er ikke likegyldig hva barn leser. De må gjerne lese Disney også. Men jeg ser det som min oppgave å fortelle at det fins like underholdende alternativer som kan gi mer.

Flere voksne burde lese barnebøker

Hun anmelder like gjerne norsk som utenlandsk skjønnlitteratur, like gjerne Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis som Arv og miljø av Vigdis Hjort, Markspist måne av Sally Gardner og Jakob og Neikop Naboen av Kari Stai. I tillegg til å bidra på voksenfeltet, har hun eneansvar for bøker for barn og unge.

Er du i stand til å anmelde hva som helst?

– Hm. Ja. Faktisk. Grensen går vel et sted i nærheten av fagbøker i matematikk.

– Går du aldri lei av bøker?

– Nei, hver gang jeg åpner en ny bok føler jeg den samme nysgjerrigheten, den samme muligheten for en ny stor opplevelse. Heldigvis. Ellers kunne jeg ikke hatt denne jobben. Men jeg har blitt mer kresen med årene. I blant tenker jeg at dette kunne begeistret meg for 1000 bøker siden.

Hvordan havnet barne- og ungdomsbøkene på ditt bord?

– Det var tidlig 90-tall. Jeg skulle intervjue Kjersti Scheen for Aftenposten. Voksenlitteraturen på den tiden var så opptatt av form, intern og hermetisk. Så leste jeg Scheens ungdomsroman Månefeen og tenkte «jøss, det er jo her det brenner.» Mange flere voksne burde lese barnebøker. De går glipp av så mye. Egentlig burde alle lese bredere. Uff, nå må jeg ikke bli moralistisk.

Er du redd for det?

– Disse måtte-burde-skulle-setningene har en tendens til å snike seg inn. På barnebokfeltet er det fort gjort å bli provosert. Da gjelder det å løfte blikket. Barnebøkene må vurderes på samme premisser som voksenlitteraturen. Samtidig er det når noen gjør noe flott eller forferdelig at litteraturen griper deg, rører følelsene. Vi oppfatter jo ikke bare med hjernen. Flere kritikere har fått øynene opp for at vi som leser er like mye kropp som hjerne, sier Straume og viser begeistret til Thinking with Literature: Towards a Cognitive Criticism av Terence Cave.

– En som leser med hjertet er Cathrine Krøger i Dagbladet. Hun er ikke redd for å uttrykke seg med følelser.

Man blir sjelden særlig populær på den måten. Eller vil du begrense dine kroppslige lesninger til de gode bøkene?

– Radiomediet er så personlig. Man kan høre på stemmen min om jeg smiler eller ikke. Dermed oppleves hard kritikk sterkere enn i skrift. Dessuten krever det bedre begrunnelser å forklare hvorfor du ikke er begeistret. Hva som er i veien med boken, krever større refleksjon. Da kan du ikke i like stor grad bruke kroppen, du må bruke hodet.

Kontakt med publikum

Vi i juryen verdsetter formuleringsevnen din. Hvor viktig er det for deg å gi lyttere og lesere en god opplevelse – uavhengig av om boka er god eller dårlig?

– Det handler om kontakt med publikum der ute. Jeg er ikke bare anmelder, jeg er også en formidler. Lytterne må få mest mulig ut av det jeg sier.

Formidler du anmeldelsen din mer enn du formidler boka?

– Anmeldersjangeren skal være et kunstnerisk uttrykk, ikke oppskriften på en oppvaskmaskin. Verket kan tre frem gjennom måten du anmelder det på. Ta for eksempel Havende av Gunstein Bakke, den om Apekvinnen. Den er vanskelig tilgjengelig, men berørte meg veldig. Plutselig åpnet den seg for meg og ble større og større. Jeg valgte et dikt av Tomas Tranströmer for å sette ord på opplevelsen. Det er en beskrivelse av å komme inn i en kirke og se de romerske buene «i hvelv bakom hvelv, uendelig». Slik kan kritikken åpne litteraturen. Men når jeg tenker over det – kan de som ikke kjenner referansen ha følt seg utestengt? Tar en slik 40 sekunders refleksjon vekk verdifull tid som burde vært brukt på hovedboken?

Er det typisk deg å skulle tilfredsstille alle?

– Ja, huff. Men det er viktig å huske at NRK er et massemedium. Jeg må uttrykke meg så alle kan forstå.

Kritikken er demokratisk

Jeg intervjuer en journalist med direktesendinger som spesialitet. En som kan mye om å stille det rette spørsmålet. Når jeg ber henne om å formulere et siste spørsmål, blir det dette: – Hvilken betydning får kritikken i en offentlighet som har blitt så opptatt av å definere sannheten?

– Kritikken er en demokratisk uttrykksform. Den hindrer at noen tar monopol på sannheten. Den kan åpne viktige diskusjoner. Og da tenker jeg ikke bare på hva som er sant eller usant, eller hva som er godt eller dårlig. Det handler om å forstå hva forfatterne forsøker å få til.

For noen dager siden mottok hun en e-post fra Emma (15). Jenta forteller at hun liker Straumes anmeldelser så godt og spør om hvordan hun selv kan bli flinkere. Det er svaret til Emma som Straume planlegger å bruke i takketalen. Så enkelt. Så konkret. Så typisk Straume. Rådene til Emma avslutter med denne oppsummeringen: «Jo mer man leser og jo mer man tenker over hvordan den boken man har lest skiller seg fra eller ligner på den forrige boken man leste, og hva det er som gjør at man liker den eller ikke, jo bedre blir man til å skrive en anmeldelse.»



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .