Katten med hatten

Home alone anno 1957

Med boken The Cat in the Hat skrev Theodor Seuss Geisel (1904-1991) seg i 1957 rett inn i amerikanske barns hjerter. Lenge før det hadde han gjort seg bemerket som humorist og tegnserieskaper i flere amerikanske blader. Bakgrunnen for boken er morsom og interessant. I 1954 publiserte bladet Life en artikkel om barns svake leseferdigheter. I denne mente man at en av grunnene til dette skyldtes bøkene de leste. De var for kjedelige. Geisels forlegger sendte ham en liste med 400 hundre viktige ord, ba ham kutte listen til 250 og skrive en bok bestående av disse. Ni måneder senere hadde Geisel brukt 220 av ordene og skrevet boken Katten med hatten.

Bokens utgangspunkt er altså at den skal være morsom og lett å lese. Dette er kvaliteter ved teksten som Håkon Viggens norske gjendiktning fint ivaretar. Teksten er en fortelling på vers med gjennomgående bruk av enderim. Fortellingen er illustrert i et tydelig tegnseriepreget formspråk og kun fargene rødt, blått og svak fersken er brukt – i tillegg til kontrastene svart og hvitt.

Selve fortellingen har mange barnelitterære slektninger. Mest nærliggende er det kanskje å trekke fram likheten mellom Katten og Astrid Lindgrens Pippi-figur. De to barna, jeg-fortelleren og Sally, som leseren møter mens de kjeder seg alene hjemme en våt, kald og grå dag, minner mye om Tommy og Annika. De er to skikkelige og ordentlige barn som sitter pent på stolene sine og som forskrekket blir vitne til kattens mange påfunn når den plutselig kommer på besøk. Den lille gullfisken i bollen fungerer som en slags indre samvittighet når den stadig minner om mors forventninger til barnas oppførsel:

”Nå går du for langt!”/ropte fisken til katten./”Det ser ikke ut her!/Se ditten! Se datten!/Skipet er senket/til bunns nedi kaken,/du rotet til huset/og ødela raken./Når mamma er borte,/er katter forbudt./Nå går du din vei!/Nå må dette ta slutt!”

Ikke bare er det en person- og relasjonslikhet mellom Pippi-universet og Katten med hatten-universet, det er også en tematisk likhet. Pippis univers er en verden på vrangen, et system snudd opp-ned, en utforsking av rett og galt, sant og usant. Og utforskingen skjer først og fremst gjennom leken, som ofte også er en lek med og i selve språket. Leken er barnas karneval. Lek er også grunnsituasjonen i Katten med hatten. Jeg-fortelleren og Sally kjeder seg i det grå været: ”For vått til å leke./For kaldt til å spille./Vi holdt oss i huset/og satt bare stille.” Slik er situasjonen før katten braser inn døren: ”Selv om høljregnet høljer/så dråpene hopper,/kan dagen vår fylles/med sprell og spillopper!”

Etter dette braker det løs. Katten setter hele huset på hodet i en tekst som utvikler seg til orgie i ellevill oppramsing og utbygging av hasardiøs balansekunst og drageflyging fra rom til rom. Rotet og romsteringen vil ingen ende ta før moren observeres i det fjerne. På fantastisk vis viser det seg også at katten kan får orden på alt rotet:

Så plukket han opp/alle ting som lå spredt./Han plukket opp bøker/og kopp, melk og brett/og kjolen og viften/og skipet og raken/og skipsadmiralen/og fisken og kaken./Alt kom på sin plass/før han sa: ”Det var det!”/Så løftet han hatten/og kjørte av sted.

Formmessig finner vi mange litterære slektninger blant Geisels samtidige i Norge. Humoren, den elleville oppramsingen og den uventete sammenstillingen av saker og ting er med ulik tyngde karakteristisk for både Zinken Hopp (særlig mange av diktene i Trollkrittet), Inger Hagerup (som har oversatt noen av Dr. Seuss bøker til norsk) og André Bjerke. Alle knyttet til betegnelsen nonsensdiktning.

Geisels eller Dr. Seuss popularitet i USA, og mange andre land i verden, har blant annet lagt grunnlag for nettstedet http://catinthehat.org/ og en egen skulpturpark basert på figurene fra barnebøkene. Opplevelsesparker basert på barnebøker finnes det mange av, men ikke alle sprudlende tekster oppnår samme status. Kanskje er det derfor betimelig å avslutte denne omtalen med å vise til nok en litterær slektning – både av Seuss og Hagerup, nemlig Sylvia Plaths The Bed Book. Boken kom første gang på engelsk i 1976, tretten år etter forfatterens selvmord, og på norsk i 1978 i Inger Hagerups gjendiktning. Som Katten med hatten er Sengeboka en fortelling på vers. Kanskje kan man til og med kalle den en betenkning eller et essay om alle verdens mulige senger, særlig ”senger/vi kan ha det gøyalt i.”. En opplevelsespark basert på en slik bok tar kanskje noen en gang sjansen på å lage.