Tittel: Lynkineser
Tekst: Jesper Wung-Sung
Illustratør: Rasmus Meisler
Forlag: Dansklærerforeningens forlag
Årstall: 2017
Antall sider: 104

Kineser i navnet

NORDISK RÅDS PRIS-NOMINERT: Danske Jesper Wung-Sung forteller vindskjevt og avvæpnende om å vokse opp og være litt annerledes, mens han holder seg langt unna klisjeene.

Det er mange som føler seg utenfor selv om man ikke kan se det på dem. Danske Jesper Wung-Sung ser ikke kinesisk ut, og ville nok sluppet unna mange situasjoner i barndommen om han ikke hadde hatt et etternavn som er vanskelig for dansker å uttale. De kinesiske anene blir et gjennomgangstema i boken, på samme måte som man kan ane at det er det i Wung-Sungs liv.

donquijouteLynkineser tar utgangspunkt i denne utenforskapen uten å bli hverken sentimental eller raljerende. Tvert imot er boken preget av en underlig men lun humor som gjør hele boken avvæpnende – selv når det ligger alvorlige hendelser mellom linjene. Boken er en del av den danske bokserien Min historie, hvor forfattere blir invitert til å fortelle om hva som skjedde før de ble konfirmert. Barnebokmarkedet er stort sett blottet for memoarer, så serien opererer i en spennende sjanger. Alle bøkene er illustrert på en måte som skal gjøre fortellingene mer moderne for målgruppen, noe som kanskje er spesielt viktig siden det ofte dreier seg om riktig gamle dager. 1970-tallet for eksempel, i dette tilfellet.

Hukommelsen er et trekkspill

Jesper Wung-Sung starter fortellingen med oldefaren sin, San Wung-Sung. San ble sammen med 33 andre kinesere seilt til Danmark på starten av 1900-tallet for å bli utstilt i Tivoli i København, og han endte opp med å bli i Danmark og stifte familie. Derfra forteller Jesper om oppveksten i den lille byen Marstal på Ærø sør i Danmark, og om de årene hvor familien bodde i Texas i USA.

Wung-Sung har over tretti utgivelser bak seg, blant dem flere billedbøker og romaner for ungdom. I Lynkineser forteller han i en tone som er riktig så original, og kanskje litt uventet i en barnebok. For eksempel skriver han i et kapittel om å tørre nesten alt, bare man bestemmer seg for hvor, når og hvordan: «Den følelse genkender jeg i dag hos mig selv, når jeg skriver. Som privatperson tager jeg sort jakkesæt på for at gå ud med affaldsposen. Som forfatter tør jeg gå fra Marstal til Manhattan splitternøgen». Et annet sted beskriver han hukommelsen som «en harmonika, der både trækker og presser begivenheder sammen til en lille, egenartet melodi.»

Andre ganger tar ordgleden over, og forfatteren presenterer setninger som det er vanskelig å komme helskinnet gjennom: «Den dag myndighederne kommer for at arrestere mig for at have arbejde, der bare er noget, jeg gjør, fordi jeg ikke kan lade være, vil jeg forsøge at redde mit liv ved at sige, at jeg dog har haft ét rigtigt arbeje i mit liv – det vil sige et arbejde, som jeg hadede inderligt og udelukkende udførte for pengenes skyld: Jeg har kørt med aviser». Denne setningen er det verste eksempelet, men hele boken er skrevet i en stil som gjør at den passer best for dem som er nokså lesevante fra før.

Avisbud

Utenfra til bøkene

Fra Marstal til Texas og tilbake igjen er den gjennomgående tonen i Lynkineser preget av utenforskap. Ikke slik å forstå at hovedpersonen er venneløs, men enten han går med avisene, spiller baseball, tar skolebussen eller snakker med jenter, er det alltid noe i situasjonen som gjør at han føler seg annerledes. Kanskje er det en generell følelse alle har, og at Wung-Sung bare setter godt ord på det. Etter hvert som han blir eldre blir han opptatt av at han vil bli ingenting når han blir stor: Ikke noe yrke, ikke noe å gjøre, bare ingenting. Vendepunktet kommer når han oppdager litteraturen – først gjennom Kafka («ser ud som en type der ikke ved, hvad han skal med sit liv…»), deretter på skriverommet til ungdomskjærestens forfatterpappa.

Wung-Sung gjenforteller denne reisen mot kunsten ikke med en følelse av privilegert selvsagthet, mer med en følelse av takknemlighet for at han oppdaget denne utveien og sikkerhetsventilen i livet. Boken er ikke en dannelsesreise, mer en udannelsesreise som til slutt ender godt.

Kart og dikt

Gjennom hele boken blir teksten supplert av illustrasjonene til Rasmus Meisler. Meisler er mest kjent for bokomslag og illustrasjoner i aviser og tidsskrift, og han har en stil som føyer seg fint til Wung-Sungs stillferdige fortellermåte. I en kombinasjon av rene bakgrunner, familiebilder, håndskrift, kart og tegninger, illustrerer han situasjonene Wung-Sung skriver om i alt fra enkelttegninger til dobbeltsidige oppslag.

Lynkineser_34-35-kopi

Der tegningene fungerer godt for å gi en ekstra dimensjon til teksten, er det et underlig grep gjennom boken som ikke bidrar med noe særlig: Etter hvert kapittel (og det er tolv av dem i boken) er det to sider med en slags vers på rim om den foregående fortellingen. Strofer som gjentar seg gjør at de kan ligne på små sanger, men det er ingen noter her å synge dem etter. Ofte er disse tekstene nokså svake også, og i alle fall denne leseren kunne gjerne vært foruten linjer som dette:

«Er du lille, er du stor nok?
Kan du rejse hele vejen i en sok?
Høre havet synge som et kor?
En viking kalde på sin mor?»

Diktene har ikke noe å si for handlingen, og kan tas med en klype salt om man vil. Om det er noe Lynkineser uansett beviser, er det at memoarer kan være en sterk sjanger også for yngre lesere. Norske forfattere elsker tilsynelatende virkelighetslitteratur og bøker om oppvekst – hvorfor ikke skrive en som er myntet på de yngre her i landet også?

 

boker

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .