Kjent? Ja! Kjedelig? Nei!

Jakob og Neikob er kjent for mange lesere. Som to komplementærfigurer stilles de i alle bøkene overfor ulike utfordringer som ingen av dem er i stand til å løse alene. Når bok nummer fire kommer, er det med en viss fare for at konseptet er oppbrukt. Men Kari Stai vet å utvikle både kompleksiteten i bøkene og karakterene – og nettopp dette siste må være en krevende øvelse, all den tid Jakob og Neikobs fremste kjennetegn jo er at den ene svarer «ja» til alt, og den andre svarer «nei».

Alle de fire bøkene har noen omdreiningspunkt som binder dem sammen: Hvordan de bor, hvem de bor sammen med, og ikke minst: hvor nært innpå hverandre og andre de bor. Bøkene har et fast anslag, der Jakob og Neikob – og deres bosituasjon – presenteres. Vi møter det samme formspråket der illustrasjonene for en stor del består av geometriske figurer. Bøkene kan slik sett leses uavhengig av hverandre, men jo flere bøker som utgis, jo større blir seriepreget – i ordets positive forstand: Kari Stai har laget et univers med karakterer som er tro mot seg selv, men som bryter med det vante når det virkelig gjelder. Leseren vet at problemene løser seg. Likevel er bøkene fulle av humor og overraskelser. Jakob og Neikob. Naboen er intet unntak.

Jakob og Neikob oppdager at de har fått en nabo. Neikob bygger et gjerde for å forhindre besøk – Jakob bygger en bro. Gjerde- og brobyggingen er enkel symbolikk som viser skepsis og imøtekommenhet. Men selv om Jakob er av det mer positive slaget, er også han redd for det ukjente: «– Du veit vel at du ikkje snakkar med framande, Jakob? spør Neikob. – JA, svarer Jakob». De to sperrer naboen ute ved å spikre igjen døra, men glemmer å tenke på at de dermed også stenger seg selv ute. De tenner bål om natta for å holde varmen – men til slutt blir de nødt til å snike seg bort til naboen for å gå på do.

Brudd og overraskelser
Naboen er morsom, og den spiller på språklek, akkurat som de foregående bøkene. Men dialogen er likevel litt annerledes. Jakob har tidligere vist seg å svare «JA» for fort, noe som har bragt ham i en rekke uheldige situasjoner. I Naboen svarer ikke lenger Jakob bare «JA» på spørsmål fra Neikob, isteden svarer han iblant med å stille motspørsmål – og situasjonen blir en helt annen:

– Har du ikkje høyrt om nabobråk og nabokrangel? spør Neikob.
– Har du ikkje høyrt om nabolag og naboskap? spør Jakob.
– NEI, svarer Neikob.

Men også Neikob har utviklet seg: I Naboen er ikke Neikobs «NEI» bare en brysk avvisning. Det kan også være et skamfullt «NEI», for eksempel når han må erkjenne at brannen som oppstår etter at de forlot bålet, faktisk er deres egen skyld. Denne utviklingen av karakterene er interessant, spesielt fordi Jakob og Neikob rent visuelt er framstilt som før – todimensjonale, uten dybde. Det er heller ingen fargenyanser i illustrasjonene. At det tidvis er en motsetning mellom den visuelle framstillingen og de velkjente karaktertrekkene, gjør at boka tar noen overraskende vendinger. Men når karakterene er blitt mer komplekse, betyr det også at barnet ved høytlesning ikke uten videre vil kunne svare «JA» og «NEI» på de rette tidspunktene, slik det kunne særlig i de to første bøkene. I Naboen er dialogen langt mer uforutsigbar.

Et tydeligere prosjekt – eller?
Mens de andre bøkene i større grad rendyrker det absurde og humoristiske, forekommer det meg at Naboen kan ha et tydeligere prosjekt. Det er på ingen måte nødvendig, men det er fullt mulig, å lese den i lys av flyktningsituasjonen i Europa – eller mer generelt: om kulturmøter. Dette er i så fall ikke noe som går på bekostning av barneleseren, men et element som gjør boka både interessant og relevant. På andre oppslag ser vi huset til Jakob og Neikob – et firkantet, alminnelig (typisk norsk?) hus. Naboens hus, derimot, har orientalsk estetikk med buet tak, nærmest som på en moské. Sky og sol-symbolikken er godt brukt i de tidligere bøkene for å tydeliggjøre forskjellene mellom Jakob og Neikob. Nå står de på samme tue – som en inkarnasjon av våre iboende tilbøyeligheter – og det er dem skyene henger over. Over naboens hus lyser en varm sol.

Jakob og Neikob forestiller seg at naboen enten må være «tjuven», kjent fra de foregående bøkene, eller et monster. Her synliggjøres fremmedfrykten: De tør ikke å åpne døra når naboen ringer på; de er redde for den de ikke kjenner. At Neikob ligner et kors der han står med armene ut foran døra, kan være en tilfeldighet – eller kanskje ikke. Det er i alle fall mulig å finne mange symboler i illustrasjonene: Når Jakob og Neikob kamuflerer seg for at ikke naboen skal oppdage dem, kler de seg ut som natt ved hjelp av stjerne- og halvmånekostymer – og stjerner og halvmåner er kjente islamske symboler. Men det som i dette lyset først avtegner seg som et prosjekt, blir brått feid til side: Naboen viser seg nemlig å være en brannkvinne med det urnorske navnet Eldrid. At Eldrid attpåtil er svart i huden, er et ytterligere pek. Denne overraskende vendingen fungerer godt, og boka blir verken overtydelig eller plagsomt moraliserende.

Kari Stai har mottatt en rekke priser for sine bildebøker. Konseptet om Jakob og Neikob er godt gjennomført, og Naboen holder det samme, høye nivået – med variasjoner å glede seg over. Boka slutter med at Jakob og Neikob bygger hus til nye naboer, og på kolofonsiden ser vi en illustrasjon der en nabo flytter inn i et av husene. Slik peker boka framover mot nye bøker om Jakob og Neikob. Jeg sier JA!