Tittel: Med på leken
Tekst: Kristin og Pia von Hirsch
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2016
Antall sider: 416

Klaustrofobisk om voldtekt

Med på leken ser ut til å være et forsøk på å skrive standardverket om voldtekt, men lykkes bare delvis.

Førsteinntrykket sender tankene til Mahmona Khans fargerike og fartsfylte Skitten snø, der en jentegjeng samarbeider med Oslo-mafia for å hevne voldtekt. Omslaget har alarmfargene gult og svart, og viser en jente med hettegenseren trukket over hodet. Baksideteksten lover hevn:

Jeg er Amalie. Lenge ville jeg dø. Den fasen er heldigvis over. Fra og med i dag er jeg ny, og den nye Amalie fokuserer bare på én ting: hevn. For når Norges lover ikke tar vare på en forsvarsløs atten år gammel jente, må hun faktisk gjøre det selv.

Psykologisk roman

Den som venter seg en actionfylt rape-revenge-historie vil bli skuffet, dette universet er milelangt fra Khans. Med på leken er en tenksom, dvelende, psykologisk ungdomsroman, som handler vel så mye om angst og depresjon. Boka skal være hovedpersonen Amalies kladdebok, hvor hun forsøker å bearbeide traumet sitt, og i en stor del av handlingen er vi lukket inne i hennes dypt ensomme verden. Foreldrene hennes vet ikke hvordan de skal reagere og trekker seg unna, kjæresten Benjamin forlater henne, etter å ha erklært at det mellom de to bare er rom for henne og hennes problemer.

Det er så tungt og vondt her at selv en empatisk innstilt leser får satt tålmodigheten sin på prøve, akkurat slik Amalies omgivelser gjør. Amalie forteller, tenker og analyserer alt i hjel, slik at det heller ikke er noe rom igjen til leseren. Beskrivelsen av henne passer med at hun er midt oppe i en dyp depresjon. Men boka tar tydelig mål av seg om å opplyse norsk ungdom om voldtekt, med innlimte fakta om temaer som ettervirkninger, norsk straffelov og holdninger til voldtekt. Da er det paradoksalt at fortellingen er krevende å komme inn i, og så insisterende på alt det vonde at man ender opp med å tenke: «Må det virkelig kjennes så ille?», selv om man vet at det kan være så ille.

Jenta uten egenskaper

I USA kaller man voldtektsutsatte for «survivors». Det gir et svært viktig signal om at man reiser seg igjen, samtidig som det anerkjenner opplevelsen av å ha blitt truet på livet, noe som kan gi posttraumatisk stressyndrom, akkurat som hos folk som har opplevd krig. I Norge hører jeg ofte folk generalisere om ofre, og si at voldtektsutsatte er «ødelagt for livet». Selv om det er godt ment, kan slik retorikk være skadelig fordi det underforstått forteller at en som er voldtatt er et offer – og bare det. Det skaper en forventning om total ødeleggelse. De som har opplevd voldtekt kan også begynne å lure på om opplevelsen deres «teller».

I begynnelsen og frem mot midten av boka er Amalie derimot bare offer. Hun får knapt noen identitet for leseren utenom det at hun har blitt voldtatt. Derfor er det også vanskelig å engasjere seg i henne som person – det finnes ikke noe «jeg» å engasjere seg i, og hun har heller ingen tydelig, personlig stemme. I og med at denne boka ellers prøver å gi et representativt bilde av det å ha opplevd voldtekt, er det synd at boka bare viser worst-case-scenarioet såpass lenge. Så å si alle gjør urett mot Amalie, og når hun har klarer å få anmeldt det hun har opplevd, møter hun et useriøst rettsvesen, personifisert av en politimann som ler av henne når hun forteller om voldtekten. Det er ikke egnet til å gi unge jenter mot til å anmelde. SKAM skapte bølger med sin fremstilling av overgrep, særlig når serien lot Noora finne tilbake til seg selv igjen med støtte fra omgivelsene, og konfronterte overgriperen, med tillit til at rettsvesenet fungerer. I bokas univers er rettsvesenet en fiende som bryter Amalie ned, og relasjonene hennes rakner. Begge historier kunne være sanne. Men boka signaliserer representativitet, at det erAmalie som vet hvordan det er.

Veien ut

Heldigvis tar boka seg opp, og dessverre skjer det når det ikke brenner så sterkt lenger. Amalie gjenoppstår som «nye Amalie». Den ene av forfatterne, Pia von Hirsch, er psykolog, og det merkes at boka har en forfatter med inngående psykologisk innsikt. Skildringen av dynamikken i de menneskelige relasjonene, nyansene i kroppspråk og hvordan mennesker kommuniserer og tenker er fascinerende og imponerende, særlig i relasjonen mellom de nølende, engstelige og stolte foreldrene og den ustabile, hemmelighetsfulle datteren. Det blir nesten vanskelig å tro på at fortelleren Amalie har et så skarpt blikk i en alder av 19 år, men dette blir også kommentert i boka. Hun har blitt en bråmoden boksluker, og får en fiktiv venninne i filosofen Simone de Beauvoir, som blir med henne som støttespiller. Det samme blir den gamle naboen, «flaggermusen» Fru Viksjø, som er så sjarmerende at det er OK at en uvøren omgang med historie og årstall gjør henne til en hjemmeboende 102-åring. Amalie får også en annen uventet alliert – en guttagutta-gjeng på Blindern som både blir en kilde til observasjoner av hvordan også gutter lider under stereotype forventninger om kjønn, og til opplevelser, varme og fellesskap. For selv om «guttakrutt» sier mye rart, er de gode som gull. Det finnes håp for forholdet mellom en pornofiksert generasjon gutter og en jente som ser et samfunn gjennomsyret av voldtektskultur. Amalie finner ut at hun kan romme mye, og takle det meste, og når omgivelsene får flere nyanser, blir språket mindre flatt og mer hennes eget.

Amalies hevn

Hva så med Amalies varslede hevntokt? Det blir for søkt etter min mening. Forfatterne har adoptert motivet med stadige innbrudd i en leilighet og forandring på små ting, en metode som ellers ble brukt av blant annet Ceaușescus rumenske skrekk-politi Securitate. Amalie blir en skruppelløs utøver av psykisk terror, uten at dette er særlig forankret i personligheten hennes. Plottet virker malplassert. Selv om psykologen er bekymret for virkningen hevntankene vil ha på henne, får handlingene hennes ingen konsekvenser. Vendepunktet for henne blir i stedet at hun får vite om små og mer uskyldige hevnaksjoner fra vennene – endelig forstår hun fullt ut at hun ikke er alene.

Boka er vel lang, det er mye som skal sies og mye som skal med, noen handligstråder virker utvendige og noen tråder slippes for tidlig. Men det er mye som er godt skildret, særlig veien ut av angst og depresjon. Etter den vanskelige starten innestengt i en altfor liten puppe blir Amalie langsomt forvandlet til en sommerfugl: en feministisk, selvransakende og smart, sårbar og steintøff helt det går an å bli glad i og identifisere seg med. Kanskje er ikke mange unge lesere tålmodige nok til å få utbytte av denne boka. Men jeg tror at det å ha Amalie med seg på vei ut av mørket kan være viktig for den riktige leseren.



Kommentarer

Oppdatert: .