Klisjeer om ungdom i vellykket litterær form

(før skoletid)

Anita går, Jim går, Richard kjører buss, Hadzji løper, Eirik sykler, Birgit går, Jonas ligger i senga si, Ada løper, Finn går, Gilbert går, Tale går, Rosa går, Live kjører buss, Camilla går, Edvard går, Fredrikke går, Karin-Cecilie er kommet for lenge siden og står allerede og venter utenfor klasserommet, Grace går, Siv går, Klaus sykler, Jenny går, Rashpal går, Robert går og Benny kommer i drosje, og de fleste elevene i 9B kommer fram til skolen i løpet av halvtimen mellom åtte og halv ni denne morgenen; torsdag 9. mai 2002.

Slik åpner romanen, og denne målbevisste fortellerstilen og raske rytmen fungerer bemerkelsesverdig godt, særlig i romanens begynnelse. Mens fokus hele tiden skifter fra den ene eleven til den andre, er romanen strukturert rundt en skoledag i mai 2002 som på ingen måte er bemerkelsesverdig.

Norsk i de to første timene med klasseforstander Kari. Hun er klassens beste venn og inkarnerer alle vellykte pedagogiske og organisasjonsmessige fremskritt i skolen. I tredje time er det matte med lærer Mørch, som på samme måte inkarnerer skolens evige mangel på pedagogisk talent og innlevelse i elevenes mattesperrer. I mattetimen tyr taperen Jim og tjetjeneren Hadzji til skolens vaktmester, som er en klisjé av en pensjonert sjømann som underholder guttene med en rasistisk kannibalhistorie. Etter mattetimen har lærer Mørch konferansetime med Gilbert og hans mor, og situasjonen er klisjémessig skildret ved den totale mangel på kommunikasjon disse tre imellom. I fjerde time er det naturfagprøve. Mens de fleste gjør så godt de kan, er Jonas, klassens analfabet, som har en nattevaktarbeidende alenemor som ikke har noe å stille opp med mot sønnen, blitt hjemme. I femte time er det arbeidstime og alle kan selv velge hva de vil jobbe med. Det er da Birgit skulker for å ha sin seksuelle debut. Sjette time er klassens time og da skal alle fortelle hva de er flinke til. Dette fungerer samtidig som en oppsummering av romanen som samler alle tråder.

Klassens elever er et nærmest fullstendig galleri av alle ulike tilbøyeligheter og skjebner som kan vederfares ungdommen: Anita og Richard er klassens kjærester. Jim er klassens taper. Hadzi flyktingen fra Tjetjenia. Eirik har mistet faren sin i selvmord. Birgit er den som har klassens første og forskriftsmessig mislykte seksuelle debut. Jonas er klassens analfabet. Ada utpeker seg ikke på andre måter enn ved å være flink til å snakke med Rosas bestemor i en scene mot slutten av boka. Finn og Gilbert er fotballgutter som har en kriminell og muligens homoseksuell trener. Tale snakker ikke i det hele tatt. Rosa er medlem av SU og NU, noe som trolig står skrevet i genene siden hun er oppkalt etter Rosa Luxemburg og har en mor som er terroristdømt, en far som var morens advokat, og en mormor som er racerbilkjører. Live er røyker. Camilla er klassens duks. Edvard er hjelpeløst forelsket i Fredrikke. Fredrikke er hestegal og besatt av døden. Karen-Cecilie har ubehagelige, masochistiske drømmer og lyst til å være best. Grace er den som først begynner å røyke og drikke, og på side 133 bestemmer hun heldigvis at hun ikke skal bli narkoman når hun blir stor. Siv er dødelig forelsket i storebroren til Camilla. Klaus er utsatt for sin tyske fars fysiske oppdragelsesmetoder. Jenny er flink til å sminke seg. Rashpal er klassens pakistaner og forskriftsmessig utstyrt med autoritære og uforstående far og bestefar og kort vei til skråplanet hvor springkniver og småkriminalitet florerer. Robert er klassens jøde og kommende stjerne. Benny erklassens integrerte psykiske utviklingshemmede.

Det eneste som kanskje mangler i denne katalogen, er spiseforstyrrelser og homoerotiske følelser, som statistisk sett burde vært representert. Og fordi Lunde spesielt intenst skildrer ungdomstidens fullstendige seksualfiksering, blir den siste mangelen påtakelig.

Akkurat som elevene drømmer seg bort fra undervisningen, brytes stadig nåtidsplanet av tilbakeblikk som handler om den ene eller den andre av elevene. Disse tilbakeblikkene tjener stort sett til å individualisere den enkelte og gi dem en helt spesiell bakgrunnshistorie og erfaringsmessig kontekst. Bemerkelsesverdig blant disse tilbakeblikkene er det som gjelder klassens prosjektarbeid om Henrik Ibsen. Med stor begeistring og tro på at prosjektarbeidet gir faglig og sosial gevinst for alle elevene, fortelles det om den høyst ulike gruppa som består av Camilla (duksen), Jim (taperen), Klaus (middelhavsfareren) og Grace (som drikker og røyker). Det er tydelig at den lærerutdannede forfatteren vil formidle prosjektarbeidets fortreffelighet som pedagogisk metode. Det er håp for skolen!

Tilbakeblikkene er svært ulike. Best fungerer de når de overholder romanens ellers målbevisste fortellerstil og raske rytme. Dårligst fungerer et av de siste tilbakeblikkene som også er det tyngste og det lengste, og som gjelder Eiriks opplevelse da faren tok livet av seg. Det er et vondt døgn som skildres, fylt av ond forutanelse og ubestemmelig angst. Kanskje er det den manglende psykologiske troverdigheten i den påtrengende påstanden om at Eirik hadde en sterk forutanelse om at noe var galt, som gjør at dette kapittelet forstyrrer balansen i den for øvrig velkomponerte og velbalanserte fortellingen.

En annen skjønnhetsplett ved romanen blir skildring av forholdene hjemme hos Rashpal. Her fungerer tilbakeblikket og innblikket i intimitetssfæren ikke til å individualisere og lokalisere innvandrergutten emosjonelt og sosialt, slik som for de andre karakterene, men tvert om til å befeste alle stereotypier og klisjeer enhver måtte ha om den overveldende, turbankledte, patriarkalske overmakt som ingenting forstår eller vil forstå av innvandrerungdommens bindestrektilværelse, og som også fullstendig svikter når det kommer til stykket med et meningsløst klapp på hodet: «do er en flink gutt som ikke trobler polti» (s. 46).

Min innvending gjelder ikke måten teksten problematiserer rasisme på, men overlater det til leseren dømmekraft å trekke konklusjoner. For eksempel styrer fortelleren ikke hva leseren skal mene om episoden med den rasistiske kannibalhistorien som vaktmesteren forteller, og tjetjeneren Hadzjis sterke reaksjon på dette. Denne hendelsen blir indirekte kommentert og utdypet både ved at Hadzji er den som mobber analfabeten Jonas, og ved at Robert (jøden) på grunnlag av jødenes erfaringer med undertrykkelse og utryddelse tar Hadzji i forsvar når musikklæreren vil ha ham til å synge russiske sanger. Min innvendingen gjelder måten romanen unnlater å problematisere sine egne klisjeer og åpenbare fordommer på, som så tydelig kommer til overflaten når det er Rashpals hjemmebane som skildres.

Det hadde også vært interessant å foreta en nærmere analyse av den allvitende fortelleren og hans maskuline blikk på jentenes drømmer, utseende, påkledning og rumper. Kjønnsnøytral er denne fortelleren definitivt ikke.