Kunnskap for små og store

Aschehougs Juniorleksikon
Oversatt av Britt Bergan og Bjarte Kaldhol
2 bind, til sammen 764 sider
Aschehoug 1992, ny revidert utgave 2003

Aschehougs Juniorleksikon

Aschehoug

2003

764

["92"]

Mine små leksikon
6 bind á 37 sider
Samlaget 2003

Mine små leksikon

Samlaget

2003

37

["92"]

Hva er et leksikon? Kunnskapsforlagets Store norske leksikon sier at det er et «oppslagsverk med forklarende, søkbare artikler om ulike temaer (oppslagsord), gjerne alfabetisk ordnet». Poenget med leksikonet er at det skal fungere som en kilde til kunnskap. I disse to, på alle måter forskjellige bokverkene, er kunnskapsformidling en fellesnevner. Men der slutter også likhetene.

Mine små leksikon er små, enkle bøker, først og fremst aktuelle for småskolebarn eller førskolebarn. Bøkene tar opp ett tema hver, slik titlene viser,Dyra på savannen, Riddarar og riddarborger, Kroppen, Universet, Delfinar og kvalar og Dinosaurar. Bøkene har svært lite tekst, og preges av fargerike illustrasjoner i ulike teknikker og av ulike tegnere. I flere av bøkene bringer bildene inn mye humor. Teksten gir korte og saksorienterte opplysninger på hver side, i enkelt språk. Ser vi på boka Kroppen, tar den opp muskelsystemet, knoklene og kroppsfunksjonene. Kroppen er et stort og komplisert tema, og tekst og bilder dveler ved det som barn kan kjenne igjen på sin egen kropp. Boken formidler glede ved alt det kroppen kan gjøre. På samme måte er de andre bøkene ordnet, med ett emne eller ett spørsmål for hvert oppslag.

Med så lite omfang (37s), kan den voksne raskt bla seg gjennom sidene og finne ut hva boka forklarer og hva den ikke forklarer. Noe register eller noen logisk ordning av opplysningene finnes ikke.

Mine små leksikon er ikke leksikon i noen rimelig forståelse av sjangeren. De har verken et kunnskapstilfang eller en oppbygning som gjør at leksikonbegtegnelsen passer. Som bildebøker om de temaene som tas opp, kan de likevel fungere. Fordi det ikke er noen sammenhengende fortelling i dem, er det opp til barnet og en eventuell eldre formidler i fellesskap å lage fortellinger utfra opplysningene i bøkene. Som barnelitteratur betraktet, gir verken tekst eller illustrasjoner disse bøkene særlig lang levetid, vil jeg tro.

Aschehougs juniorleksikon kommer i år i ny, omarbeidet utgave. Ajourføringen av politiske og sosiale endringer er ført fram til okkupasjonen av Irak i år. 1. utgaven i 1992 var i 4 bind, denne gang er de satt sammen til 2, i en praktisk boks. Leksikonet er en oversatt og bearbeidet versjon av engelske Dorling Kindersleys Children’s illustrated encyclopedia. Den norske gruppen av bidragsytere har omfattende kunnskaper innenfor mange felt, og ser betryggende solid ut. Leksikonets forord sier at verket primært henvender seg til aldersgruppen 9-14 år.

Juniorleksikonet har en form som ligner mye på den gamle Familieboka, med illustrerte emneartikler, alfabetisk ordnet, av et omfang på 1-5 sider, noe som er langt mer leservennlig enn de korte og komprimerte leksikonartiklene vi finner i de fleste oppslagsverk for voksne. Hver artikkel er illustrert, med tegninger og fotografier. Bildetekstene utgjør ofte like stor del av artikkelen som brødteksten. Oppbygningen av verket er alfabetisk, med emneregister innledningsvis i begge bind, og med stikkordsregister bakerst i Bind 2. Fra hver artikkel er det også henvisninger til andre artikler om beslektede emner. Her er det brukervennlighet, ordning & reda!

Språklig sett holder leksikonet seg til en relativt enkel form, med korte setninger og lite bruk av fremmedord, sjøl om disse spretter fram enkelte steder.

Forlaget har tatt konsekvensen av at mange barn i målgruppen bruker internett for å lete fram kunnskap om emner bl.a. til skoleoppgaver. Mer enn halvparten av artiklene viser til nettadresser med mer omfattende informasjon om emnet. Dette er i og for seg positivt, fordi det viser en bevissthet om barns mediebruk. Samtidig er det ikke til å unngå at mange av disse adressene blir verdiløse etter kort tid. Adresser endres, eller informasjonen flyttes, og allerede nå er det adskillige av de oppførte nettadressene som ikke fungerer. Det ser heller ikke ut til at redaksjonen har hatt noen klar prioritering eller kvalitetssikring mht. hvilke nettsider de viser til. Noen adresser viser til private hjemmesider for glade amatører på bestemte felt, mens andre viser til engelskspråklige nettsteder som vil være for vanskelige for de fleste 9-14-åringer. Så lenge adressene fungerer, gir de likevel leksikonet en verdifull utvidelse.

Et leksikon skal gi svar. Riktige svar. Det er forstemmende når allerede andre oppslag jeg forsøkte gav en feilaktig opplysning: Under Alexander den store er et avsnitt om Alexandria i Egypt og biblioteket som en gang var. Dette forsvant, og leksikonet hevder at i dag er det bare ruinene igjen. Det er så galt som det kan få blitt. Saken er at man ikke vet nøyaktig hvor biblioteket lå, og det er ingen ruiner igjen av det gamle biblioteket. Derimot er det bygget et nytt, stort bibliotek – som leksikonet unnlater å nevne.

Vektlegging av Norden og nærområdene er merkbar. Island er tilgodesett med 2 sider, mens Armenia og Cuba er blant de langt større land som er presset inn på samleartikler om hhv. Kaukasia og Karibia, to lite naturlige oppslagsord. Registeret i Bind 2 gjør det likevel mulig å oppspore land uten egne artikler. Det er nå vel en liten overdrivelse når forordet hevder at leksikonet «ikke er innrettet på Norden og Europa». Hver verdensdel har egne artikler om historie og geografiske forhold, men verdensdelen Oseania er faktisk helt utelatt. Australia har fått god plass, men teksten her innledes med å si at «Australiernes land er stort og ligger avsides». Verden er sett fra vårt nordvestlige perspektiv.

Ingen leksikon kan romme alt. Det må gjøres et utvalg og en prioritering av hvilke emner og opplysninger som skal med. Ingen leksikon kan heller være nøytrale, holdninger hos artikkelforfatterne vil spores i ordvalg, utelatelser og vektlegging. Juniorleksikonet har ikke signerte artikler, så den enkelte artikkel kan ikke spores tilbake til noen person. La oss se på noen eksempler på verdiorienterte valg som er gjort:

 Irak. Her brukes ordet ‘okkupasjon’ om den USA-ledede invasjonen og tilstedeværelsen i Irak, ikke «midlertidig myndighet» (provisional authority) som den amerikanskdominerte koalisjonen selv kaller det.

 Slår man opp på ‘Kommunisme’ finner man noen årstall og navn på sentrale aktører som Marx, Lenin og Mao. Under et bilde av Fidel Castro, hevdes det at de cubanske forholdene under Castros ledelse «er blitt verre og verre». Uten noen forklaring eller årsakssammenheng, blir dette en problematisk påstand. I bildeteksten til et fotografi av skyggeboksende kinesere, heter det at «Partiet [Kinas kommunistparti] styrer folks liv gjennom ensrettet utdanning, der bl.a. gruppeaktiviteter som tai chi (skyggeboksing) inngår». Man får inntrykk av at denne aktiviteten er kommunistpartiets oppfinnelse, mens tai chi i realiteten har sin opprinnelse i taoistisk tradisjon, og altså knyttes til en religiøs filosofi som står kommunismen fjernt.

 ‘Islam’ får ikke mer enn en side, og bare med de nødtørftigste opplysninger om religionens opprinnelse og utbredelse. Det som skiller muslimene ut fra en vestlig kultur er trukket fram spesielt: Ikke alkohol og tobakk, og strengheten i kvinnenes påkledning. Forbudene og påbudene blir det fremtredende.

 ‘Kristendommen’ får to sider, og her har man tatt seg plass til å skille mellom katolikker, ortodokse og protestanter, og sakramentene gjøres greie for. Her er det åndelige aspektet tydeligst.

Leksikonet er fristende å bla i, fargerikt illustrert som det er. Billedstoffet gir mye og god informasjon. Iblant kan man likevel lure på om framstillingen ville tjent på å bruke mer plass på tekst, for å gi noen flere nyanser enn det er blitt plass til her. Juniorleksikonet er et ambisiøst og flott prosjekt, men spørsmålet er om det er mulig, på så minimalt med plass, å si noe enkelt og fornuftig om vanskelige emner uten at det blir så forenklet at det ender som feilinformasjon. Leksikonet vil uten tvil være en god gave til nysgjerrige barn. Men det har sine klare begrensninger, og bør ikke være det eneste oppslagsverk som brukes til skolearbeidet.