Kvinnebevegelsens mange kamper

Tegneserieboka er kronologisk lagt opp med historier om kvinnekamp på 1800-tallet og frem til vår tid, med nobelprisvinner Malala. Det er enkelt å ta seg frem i mylderet av kvinneskjebner. Selvsagt vil boka alltid mangle enkelte kvinnestemmer, men det skal godt la seg gjøre å fortelle alle kvinnehistoriene på bare 119 sider. Kvinner i kamp ser heldigvis ikke bare på de mørke sidene av historien, men forteller levende om hvordan kvinner har kjempet og vunnet.

Viktige stemmer

Breen har brukt et enkelt og moderne språk for å fortelle ungdom om kvinnebevegelsens kamp opp gjennom åra. Det er helt tydelig at hun kan mye om feminisme og de kvinnene som har kjempet for likestilling. Hun lar viktige stemmer komme til orde og fokuserer på et knippe historier om bevegelsen og enkeltpersoner. Hun skriver også om litt mindre kjente kvinner, som kanskje ikke alle har hørt om, deriblant Harriet Tubman og Ad Táhirih. Førstnevnte var slave i Amerika, men klarte å rømme til Philadelphia der slaveri var forbudt. Hun klarte ikke å nyte tilværelsen som fri, og dro tilbake for å hjelpe slaver med å flykte. Táhirih vokste opp i en streng kultur i Iran på 1800-tallet der kvinner ikke hadde noen stemme. Hun kjempet for likestilling, og for å poengtere dette tok hun av seg sløret foran en gruppe menn. Hun ble arrestert og dømt til døden på grunn av sin kamp for likestilling mellom kjønnene.

Det er fint at en bok hyller de kvinnene som har blitt litt glemt, men som har lidd mest. Boka gjør likevel ikke mennene en tjeneste. De blir fremstilt som «douchebags», noe som for så vidt også karakteriserte enkelte menn på den tiden kvinnebevegelsen oppstod. Kanskje Breen og Jordahl kunne nevnt enkelte menn som støtter kampen for likestilling? Kvinnekamp handler da om likhet mellom kjønnene. Eventuelt kunne de ha fortalt historien til en homofil mann under delen om fri kjærlighet. Her kunne de også ha portrettert Kim Friele. Hun er en av de personene i Norge som har kjempet mest for homofiles rettigheter og den første i landet som stod frem som homofil offentlig. Hun hadde fortjent en hedersplass i boka, syns jeg. Kvinnekamp er tross alt også homokamp.

Morsomme og fargerike illustrasjoner

Jordahls levende tegninger utfyller den allerede vellagde teksten. Hennes karakteristiske strek skinner igjennom med bruk av kraftfulle farger. Hun har også valgt å la hver sin del i boka ha sin farge, i tillegg til svart. For eksempel har delen «Sosialistene kommer» fargen rød, noe som passer utmerket, mens «Kampen om kvinnekroppen» har fått gjennomgående rosa farge. Bruk av farger på denne måten fører til at overgangen fra en del til en annen blir mer oversiktlig samtidig som det blir estetisk pent.

Jordahl skifter også mellom helsidebilder og ruter. Helhetsinntrykket blir bedre når en varierer designet på den måten. Illustrasjonene står veldig godt til teksten og omvendt. Spesielt syns jeg illustrasjonene kommer bedre frem når teksten er kort og konsis. Når Breen og Jordahl forteller om at likestillingen i flere land går bakover med å lage to ruter med henholdsvis overskriften Afghanistan i 1965 og Afghanistan i 2015 etterfulgt av tegninger av jenter i skjørt og bluse og jenter i burka, sier det utrolig mye. Tegningene kommer virkelig til sin rett. Eller delen om fri kjærlighet hvor et regnbueflagg er på halv stang med teksten: «fremdeles utsettes mange homofile for hatkriminalietet. I 2016 ble en klubb for homofile angrepet i Orlando, Florida. 49 personer ble drept». Regnbueflagget står i sterk kontrast til det triste budskapet.

Sett i lys av #metoo

Enda viktigere er det at en bok om kvinnekamp blir sluppet i disse #metoo-tider. Vi får bare håpe boka blir pensum i norsk skole og at yngre generasjoner gutter vil forstå at kvinners samtykke er nødvendig. Og viktig er det at fremtidige generasjoner kan bli inspirert etter å ha lest boka, og slå et slag for feminismen. Kvinner i kamp er også aktuell på andre områder; i enkelte land er homofili fortsatt ulovlig. Det kan også straffes med dødsstraff i noen land. Jenter blir omskåret, de blir giftet bort som barn og de blir utsatt for menneskehandel. På slutten av boka legges det vekt på at det fortsatt er en lang vei igjen å gå, men at det heldigvis generelt sett er bedre for kvinner i 2018 enn for 150 år siden. Den avslutter der andre må ta opp igjen tråden: «Sakte, men sikkert beveger vi oss fremover, bare noen tør å gå foran.» Det blir ikke en riktigere avslutning på boka enn det. Likevel savner jeg en form for tidslinje over viktige begivenheter slik at leserne får en oversikt. En liste over anbefalt litteratur om temaet kunne også vært på sin plass.

Når det er sagt vil jeg påpeke at Breen og Jordahl har laget en flott tegneseriebok som tar for seg viktige deler av kvinnebevegelsens historie. De forteller om alvorlige og aktuelle temaer på en morsom og lærerik måte og lykkes med det. Boka har et godt samspill mellom tekst og tegninger, og det er mange ungdommer som vil ha nytte av å lære om kvinners kamp for rettigheter gjennom en slik kanal. Mest sannsynlig vil de synes kvinnekamp er kult og ikke minst viktig. Jeg ser frem til neste prosjekt.