Kvinnehistorie i espressoformat

Har du hørt om Ragna Nielsen? Eller Lise Lindbæk? Eller hva med Elisabeth Meyer?

Om ikke, så er du langt fra alene. I innledningen til 60 damer du skulle ha møtt forteller Marta Breen og Jenny Jordahl at åtte av ti norske biografier handler om menn, mens 87 prosent av alle som nevnes i svenske skolebøker er menn (i mange skolebøker navngis det flere nazister enn kvinner, siterer de den ukrediterte undersøkelsen). Breen og Jordahl vil komme denne skjevheten til livs, og har laget 60 små portretter, hver på et par sider, hvor de presenterer kvinner som Nielsen (stifter av Norges første store fellesskole for gutter og jenter, og stifter av Norsk kvinnesaksforening), Lindbæk (Norges første kvinnelige krigsreporter), og Meyer (en internasjonalt reisende reportasjefotograf).

Dette er tredje gang Marta Breen og Jenny Jordahl samarbeider i bokform. F-ordet. 155 grunner til å være feminist (med Madeleine Schultz) kom i 2015, og Den store rumpefeiden dukket opp tidligere i år. Fellesnevneren for dem alle er at Breen og Jordahl bruker tegneseriemediet effektivt for å innføre litt mer feminisme i den offentlige samtalen. De tre bøkene står faktisk for omtrent det samlede utbudet av feministiske tegneserier her i Norge. Dette er noe det er lengre tradisjoner for i Sverige – både temaet (å hente frem ukjente kvinner fra historien) og formatet (en samling små vignetter på to-tre sider). For å nevne ett eksempel i samme kategori, har vi Liv Strömquists Einstens Fru, hvor Strömquist henger ut berømtheter som Einstein, Dr. Phil og Timbuktu som mannsjåvinister.

Marta Breen er journalist med bakgrunn fra en rekke aviser, og forfatter av fire bøker om alt fra sangerinnen Radka Toneff til kvinner i norsk pop og rock og det norske helsevesenet.

Sett bort fra de tre bøkene hun har laget sammen med Marta Breen, er Jenny Jordahl mest kjent for tegneserien Livet blant dyrene, en iblant-politisk tegneserie som trykkes i Aftenposten og magasinet Fett. Jordahl tegner mennesker i en forenklet strek som i utgangspunktet ikke er så effektiv til å lage gjenkjennbare karikaturer. Når det likevel fungerer er det fordi Jordahl har et stort register å spille på når det gjelder mimikk og ansiktstrekk. Det er denne delen av tegningene hennes som er den mest påfallende og unike – kanskje også den som tar mest tid å venne seg til for leseren. Når det er store, komplekse følelser som skal formidles, kan mengden av linjer i figurenes hvitmalte ansikter rett og slett bli vanskelige å lese.

Utvalget av kvinner i boken favner bredt, fra kjente navn til ukjente, og innenfor mange ulike profesjoner – her finner du kunstmalere og forfattere, osteprodusenter, redere og idrettsutøvere. Det vil alltid være mulig å peke på dem som mangler (Gro Harlem Brundtland?), men til syvende og sist er utvalget opp til Breen og Jordahl, som skal ha ros for gravearbeidet de har gjort her.

Som leseopplevelse mangler boken likevel litt nerve. Det er naturlig med tanke på at den består av en serie svært korte biografier – gjerne fortalt gjennom åtte ruter hver – hvor plasshensyn går foran dramaturgi. Leseopplevelsen kan rett og slett bli litt stakkato, hvor man møter en hær av viktige (men ofte oversette) kvinner som haster forbi, hver med sine detaljer av ulykkelige ekteskap, stangninger med patriarkatet, kamp for kunsten eller rett og slett fandenivoldske angrep på hva samfunnet godtar. De korte tekstene er levende fortalt, men føles likevel litt leksikalske med sitt fokus på viktige livshendelser og milepæler i kvinnenes liv. Tegningene følger opp med en stil som ikke føles for respektfull, men som heller ikke kan kalles direkte løssluppen.

Disse små begrensningene gjør at boken fungerer best som kaffebordsbok; ikke noe man leser fra perm til perm, men heller en bok som kan fungere som et oppslagsverk som inspirerer til videre lesning. Det burde finnes noen av disse i ethvert skolebibliotek, til den gangen noen elever stiller spørsmålet om hvorfor det egentlig nevnes flere nazister enn kvinner i lærebøkene.