Tittel: Dagen utanfor
Tekst: Stina Langlo Ørdal
Illustratør: Stina Langlo Ørdal
Forlag: Skald
Årstall: 2017
Antall sider: 40

Lærebok i sorg

Kan sorg læres? En død humle hjelper barnet til å takle tap og sorg når farfar skal begraves.

Jon står i vinduet og ser ut. Alt er som vanlig: nabohusene, fargene, bilene. Naboen henter avisa, hunden luftes, han ser de andre barna går til skolen. Men i vinduskarmen ligger en humle helt stille, og inne hos Jon og far er alt stille, grått og fargeløst. Farfar er død – i dag skal han begraves.

I en tilsynelatende enkel fortelling følger vi Jon og faren hans på begravelsesdagen. Ørdal forteller fra barnets perspektiv, og fra barnets helt konkrete opplevelser i og av verden. Hun viser hvordan Jon leser detaljer og de voksnes oppførsel og kroppsholdninger.

Humle

Undring

Barn er medfødt undrende, nysgjerrige og vare for stemninger. Finner de et dødt insekt eller et lite dyr, er som regel ikke den første reaksjonen sorg eller redsel. Nei, de snur og vender, og spør hva og hvorfor det er slik. Hvorfor er humlen så stille? Vil den fryse? Vil noen savne den?

For å trøste, kanskje, lærer vi voksne dem å begrave dyret, eller insektet. Vi lærer dem å følge ritualene, lage en kiste, legge på blomster. Det tror jeg bildebokmakeren Ørdal har hatt i mente under arbeidet med denne boka. I 17 oppslag stiller hun komplekse eksistensielle spørsmål av typen «Korleis kan ein trøyste ein som nett har mista far sin?» «Jon undrar på om dei andre humlene saknar humla slik Jon og pappa saknar farfar.»

Humlen blir både et bilde på den døde bestefaren og på det rituelle rundt døden. Jon legger humlen i en fyrstikkeske fylt med bomull, og der må den ligge helt alene, akkurat som farfar i kista. Men Jon kan ta ut humlen og stryke på den når han vil, og han kan holde den myke humlepelsen inntil nesen sin i kirken. Når far og onkler bærer kisten, bærer Jon humla i fyrstikkesken og slipper den i graven sammen med blomstene. Dette forteller verbalteksten kortfattet og direkte, på et nynorsk som er godt å lese høyt.

Begravelse

Fravær av farger

Bildene utdyper teksten – og sammen danner verbaltekst og bilder den ikonoteksten som gjør denne bildeboka til en rik leseopplevelse. Detaljene og fargene er viktige. Humlen er en gjennomgangsfigur som bilde på død, men også på liv og håp. Den mister ikke fargen selv om den ligger livløs i vinduskarmen og alt inne i huset hos Jon og far er grått den dagen farfar skal begraves.

Kontrasten mellom fargene i hverdagen utenfor huset og det grå interiøret forteller slående enkelt om tomheten og sorgen som vrenger hverdagen. Farfar er tilstede som et bilde på kommoden, mens Jon varsomt holder humlen i hendene. I samme oppslag ser vi utsnitt av ryggen til far der han står og stryker klær. En subtil og allikevel tydelig måte å vise at finklærne gjøres klare, men ikke til fest denne gangen. I sorgen er det hverdagen vi vil ha tilbake. Slik blir det grå bildet av far som glemmer å drikke kaffen sin, som knuger Jon inntil seg så han nesten blir kvalt, til et høydepunkt i bokas dramaturgi. Øyeblikket hamres inn av den poetiske teksten:

«Hadde dei visst, ville verda stått stille, nett som humla./ Dei hadde ikkje køyrt bilane sine./ Dei ville sett på kaffi utan å drikke han opp./ Dei ville halde om barna sine/ som om dei aldri kunne sleppe./ Slik som pappa. Jon får nesten ikkje puste./»

Mennesker

Hvem trøster far?

«Korleis kan ein trøyste ein som nett har mista far sin?» spør teksten, men gir ingen svar, annet enn at når begravelsen er over, vender fargene tilbake. Det er nettopp ritualets funksjon: en renselse. I oppslaget der Jon tar hånden til pappa, aner man litt farge i den sorte dressen. I de neste oppslagene er flagget heist til topps hos naboen, humlene drikker nektar av blomstene og farfar svever på en sky med selskap av en humle. Ingenting er endret, men Jon vet at hverdagen vender tilbake selv om farfar er borte. En trøsterik slutt.

Denne rike fortellingen uttrykker en stor forståelse for barns ståsted, for barns evne til å takle savn og uttrykke omsorg. Den er ikke sentimental, men rørende i sin enkelhet og konkretisering.

Flagg

Forenklet og røft

Stina Langlo Ørdal (f. 1974) er en prisbelønnet bildebokmaker (gull i Årets vakreste bøker 2010 for Ordleikboka, Skald) med mange bøker på samvittigheten. Hun har en særegen strek, men i denne boka har hun valgt en røffere tegnestil enn jeg har sett hos henne tidligere. Streken ligger tett på barns tegnestil, uten at det er påfallende. Den ligger kanskje enda tettere på en «slurvete» tegnestil som vi ser i samtidskunst. Hun bruker noe som ser ut som blyant og fargekritt, og motivene er forenklet: Husene er skjeve. Bakken er rutet opp med streker tett i tett, og skaper slik en form for dybde i bildet.

Figurene er en blanding av enkel strektegning og lavering. De er uttrykksfulle med store, talende øyebryn. Men så er det kinnene som er karakteristiske i Langlos tegninger. De skal se runde ut, men i forenklingen ser det mer ut som pålimte boller med skjeggstubber. Gressmatten foran husene har det samme lofflignende, skjeggete utseende. Jeg ser forenklingen og tror jeg forstår uttrykket hun vil frem til, den naivistiske stilen, men det blir litt forvirrende. Bildeutsnittene er derimot herlig frekke i den forstand at detaljer er blåst opp. De er meget uttrykksfulle, som der Jon legger nesen mot humlepelsen i kirken, og der han tar hånda til far: Det er vakkert, talende og empatisk. En bok vi voksne også kan bli kloke på og finne trøst i.

 

Sky

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .