Tittel: Foreldrebyrået
Tekst: David Baddiel
Illustratør: Jim Fields
Oversetter: Line Almhjell
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2018
Antall sider: 328

Latterliggjør barns ønskedrømmer

Verken forfatter eller illustratør er helt på lag med hovedpersonen sin. Hvor morsomt er det – egentlig?

Ganske mange kjenner seg nok igjen i denne lista over alt Harry Bennet, snart 10 år, misliker ved foreldrene sine:

1. At de er kjedelige.
2. At de kalte meg Harry
3. At de alltid er slitne.
4. At jeg ikke får spille dataspill.
(…)
10. AT DE ALDRI LAGER EN SKIKKELIG BRA BURSDAG FOR MEG.

Harry er kort sagt misunnelig og misfornøyd. Forfatteren spiller på frustrasjonen de fleste nok har kjent på som har foreldre med en viss sans for grensesetting. En oppvakt leser vil riktig nok kunne tvile på hvor rettmessig Harry framstiller seg som familiens mest krenkede medlem. Tegningen som introduserer familien karikerer ham som en temmelig usympatisk type. Selv om han synes synd på seg sjøl, betyr det altså ikke at leseren behøver å synes synd på ham, skal vi tro Jim Fields. Det er som om illustratøren ikke kan få starta fort nok på det som snart skal vise seg å være bokas egentlige prosjekt: å få hovedpersonen på bedre tanker.

foreldrebyrået 1

I Storbritannia er David Baddiel et kjent navn fra radio og tv. Han starta som komiker, men har gjort suksess også som programleder, programskaper og manusforfatter. Produktiviteten er enorm. Foreldrebyrået er den første av fire barnebøker. Den ble kåra til Storbritannias morsomste i 2014 (Roald Dahl Funny Book Awards), er oversatt til over tjue språk og dessuten på god vei til å bli film. Henvendelsen til barn består av leservennlig skriftstørrelse, korte kapitler og flust med cliffhangere. Mindre leservennlig er de mange pratsomme morsomhetene av den typen Philip Ardagh innførte så langt mer vellykka i Fergalls fall (2003): «Den øredøvende lyden varte ganske lenge. Harry stakk fingrene i ørene. Folkemengden begynte stille å bevege seg vekk. Eller, Harry trodde i alle fall de var stille, det var vanskelig å si så lenge han hadde fingrene i ørene.»

Innledningsvis tar i alle fall Baddiel misnøyen til Harry på alvor. Tanken er god, for hvem har ikke fantasert om å vokse opp hos noen andre?

Ønskedrømmen oppfylles

Forfatteren lar like godt Harry få ønsket sitt oppfylt. Plutselig befinner han seg i byen Ungdon, et slags barnas London, der potensielle foreldre kappes om hans gunst: «Du kommer til å elske huset vårt!» Foreldrebyrået formidler aktuelle par han kan prøve ut før han må bestemme seg.

Ifølge karnevalsteorien til den russiske litteraturforskeren Bakhtin, minner grepet om katolikkenes karnevalstradisjon. Under karnevalet får hvem som helst leke seg i rollene til makthaverne. Festens høydepunkt er øyeblikket der en menigmann krones til keiser eller pave. I et morsomt friminutt er makta snudd, men bare slik at folk flest lettere finner seg i den sedvanlige maktfordelinga resten av året. Harrys nye verden har nettopp et slikt midlertidig preg. Det er ikke utførlig beskrevet og etablert som i en fantasyfortelling. Vi får ikke vite stort mer enn at barna her velger foreldre selv: «Barndommen er altfor viktig til at vi kan la tilfeldige voksne (…) ‘lage’ barn.» Hvor barn kommer fra, spør ingen om. Karnevalismen er lettest å se blant de ansatte ved Foreldrebyrået. De er alle skikkelser Harry gjenkjenner som venner og søsken, men her med nye navn i ansvarsfulle «voksenroller» – og uten mine til å kjenne ham igjen.

Å lære av erfaring

Han tester fem potensielle foreldrepar etter eget ønske: rike, berømte, utrettelige, uten grenser og til slutt noen som lar ham være yndlingsbarnet. Aristokrater, filmstjerner, treningsfanatikere og hippier er karikert i Roald Dahls ånd, overdrevent og infamt, med blant annet noen navneparodier jeg skulle ønske oversetter Line Almhjell hadde fått mer ut av.  Lord og lady Rader-Wellorf har blitt Weel-Holden. Bottomley Bottom heter her Stumpebotn gods. Nå ja, originalnavnene er jo heller ikke mye å le av.

foreldrebyret 2

I de fire første forsøkene framstår Harry som den mest sympatiske i familien. Som yndlingsbarn virker han derimot mer klysete enn foreldrene. Tegningen viser ham slik han begynner å se seg selv utenfra. Til slutt har han erfart at foreldre som representerer motsatsen til hans egne, ikke er mye å trakte etter.

Du skal altså være forsiktig med hva du ønsker deg. En slik tanke viser hvor kort veien er fra pietistisk kristendom til Baddiels barneoppdragelse. For er ikke det som dypest sett latterliggjøres her, selve ønskedrømmen til Harry? I så fall går Baddiel løs på den fluktmekanismen jeg vil hevde at de fleste barn trenger for å holde ut med å bli oppdratt – muligheten til å ta et friminutt fra foreldrenes autoritet i alle fall i fantasien. De berømte vil ha ham til å innordne seg deres PR-plan. Hippiene vil ikke kompromisse i sin vegetariske fanatisme. Joda, dette er sikkert morsomt for lesere som ikke kjenner klisjeene fra før. Moralen er like betenkelig som premisset boka bygger på: Foreldrene dine vet alltid best for deg.

Plotblotter

La meg like godt røpe slutten, så slipper dere å lese boka selv. Harry våkner i en sykeseng etter fem dager i koma. Baddiel skriver plutselig skolestil i sjangeren «det var bare en drøm». Jeg føler meg snytt. Verken konflikten eller magien i boka var egentlig reell. Harry innser at han aldri egentlig hadde noen grunn til å misunne søstrene sine. Ønskedrømmer kan ikke gå i oppfyllelse. For selv om foreldrene til slutt byr på overdådig bursdagsfest, forstår vi at det ikke egentlig er dem som skal forandre seg, det er Harry. Dermed stiller ikke forfatteren seg solidarisk med leseren som en venn i nøden, men som en bedrevitende voksen som vil lære deg å være mer takknemlig for det du har. Karnevalsgrepet er brukt nettopp til å minne barn om å respektere autoriteten til foreldrene.

foreldrebyret 3

Jeg har ingenting i mot barneoppdragelse. Men alle drømmer er legitime, drømmen om bedre foreldre i særdeleshet, nettopp på grunn av makta de besitter. (Og da har jeg ikke engang vært innom hvor mange foreldre som faktisk misbruker den makta i blant.) Å latterliggjøre den drømmen er å ta parti med foreldre heller enn å unne frustrerte barnelesere større forståelse. Trøsten får være at hvis ingen ler av drømmene dine, da er de ikke store nok.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .