Tittel: ...og sådan er det hele vejen
Tekst: Kamilla Löfström
Illustratør: Lillian Brøgger
Forlag: Jensen & Dalgaard
Årstall: 2017
Antall sider: 32

Lek med ord og begreper

Löfström og Brøgger har laget en enkel og spennende bok om noe så komplisert som abstrakte begrep. Det er å håpe at boka blir oversatt til norsk.

Le courant d’air! Roper farmor og ser skrekkslagen ut. Hun har ikke engang rukket å lukke døren bak seg der hun kommer på besøk hjem til Philippe. Farmor er fransk, Philippe er også fransk, og le courant d’air er fransk og det betyr… nei, vent. Det sier jeg ikke ennå. For Philippe vet heller ikke hva det betyr, selv om han er fransk «…og sådan er det hele vejen», ja, slik fortsetter det.

Det er mange ord vi ikke forstår betydningen av selv på vårt eget språk. Det er i det hele tatt mye vi ikke vet hva er, eller betyr, selv om vi er voksne. Og det vi ikke kjenner, det som vi ikke forstår hva er, det fremmede, det er ofte skremmende. «…og sådan er det hele vejen», sier de på dansk. Det betyr noe slikt som: Og slik fortsetter det.

Bokstavelig talt eller noe helt annet?

Forfatter og litteraturkritiker Kamilla Löfström har sammen med illustratøren Lillian Brøgger laget en bildebok der de i ord og bilder filosoferer rundt så abstrakte begrep som språk og begrepsforståelse. Det handler om barns bokstavelige oppfatning av språket, og om hvordan voksne bruker ord og begreper  i overført betydning.

Farmor, en elegant dame med røde briller og sort, tettsittende kjole, omtrent slik vi oppfatter franske damer, (men langt fra bestemor-stereotypen) er på besøk hjemme hos Philippe. Ikke før har hun hengt opp den fine kåpen med pelskrage, så klager hun over le courant d’air. Og den, eller det, er overalt! I gangen og i stua. Men det synes ikke. Philippe leter overalt, etter noe han ikke vet hva er eller hvordan ser ut. Det er skremmende. Vi, og Philippe, ser ikke fenomenet, men kun virkningene av le courant d’air; framfor alt farmors klage, men også gardiner som beveger seg.

Klokke

Le courant d’air

«Så en dag er den der bare. Philippe ser den i fjernsynet.» Først ser vi barnets reaksjon; åpen munn, oppsperrete øyne og hår som står rett opp. Selv kaktusen i vinduet tillegges menneskelige egenskaper, den ser redd ut.

Det Philippe ser er en sort svane! Med rødt nebb og brusende vinger. Det er le courant d’air roper Philippe. Da ler alle de voksne, for de vet at le courant d’ air betyr gjennomtrekk, og at sorte svaner finnes, men i Australia, ikke i Danmark. Det ene er abstrakt, det andre konkret. Vi vet at barn tenker konkret, de tar ting bokstavelig. Og vi, de voksne, vet at man ikke må le av barn. Og at det ikke burde være lov til å bruke ironi overfor barn. De forstår det ganske enkelt ikke. De blir forvirret, flaue og lei seg. Det blir Philip også. Han er rød i ansiktet, bøyer hodet. En mørk skygge tynger han ned, mens latteren skraller. «Det er ikke sjovt. Alle ler undtagen Philippe.»

Fugl

Tempo og sceneskifte

Etter en bratt dramatisk stigning, er dette vendepunktet, handlingen snur. Oppklaringen starter. Men denne boka handler om mer enn at det er lett å skremme og ydmyke barn. Det er også en leken og spennende språkfilosofisk bok, som peker til den danske forfatteren, tegneren og humoristen Storm P. Han har inspirert til bokens tittel med sitatet: «Fransk er meget nemt, hest hedder cheval og saadan er det hele vejen igennem».

Etter å ha blitt ledd av, kryper Philippe opp i sofaen og inn i armkroken til farmor. Nå forteller teksten saklig om hvordan sorte svaner lever i Australia. Vi lærer at i Europa trodde man før at alle svaner var hvite, men nå vet vi bedre, for i Australia er de sorte.

Lillian Brøggers følsomme og voldsomme kolorerte tegninger går utover verbalteksten. Hun forteller i tusjtegninger av mønstrede møbler og tekstiler, og i uvanlige bildeutsnitt, om en liten gutt som sitter trygt i farmors armkrok og ser på et tv-program om sorte svaner i Australia. Deretter visualiserer Brøgger tankene til en liten gutt, i et rom uten rammer, uten perspektiv, fylt av gjenstander tillagt uvanlige egenskaper: En kaktus som ler, en gulvklokke opp ned, lekedyr som oppfører seg rart. Et surrealistisk univers. Lewis Caroll og Alice’s Adventures in Wonderland, er nærliggende, der ingenting følger vanlige spilleregler for hva de er og hvor de er.

Bildefortellingen tones ut med følgende verbaltekst: «Philippe tænker på, hvad man kalder tingene». Så enkelt kan det sies i en bok om språkfilosofi med en treffende tekst og med talende bilder som fyller ut nesten alt som ligger bak utsagnene.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .