Leken hverdagspoesi

Det er de dagligdagse situasjoner og omgivelser som belyses i denne boken, fra «Fiskelykke» og «Alle knopper små de er» til «Soppsang» og «Sovesang». Diktene viser at magien ligger i de små tingene, som løftes frem gjennom en særegen form for rim og rytme. Diktet «Naturtastatur» er en slik livsbetraktning:

her i dette kjempekvekkeri
dette kjempekvitreri
dette kjempeklekkeri
dette kjempevrikkeri
i dette kjempekysseri vi kaller verden
trenger ingen å bestille vekking
her vekkes man
av all slags kvekking
kvekking mellom and og and
og frosk og frosk

(…)

men blant millioner frosker fins
kanskje én som treffes av et kyss
og blir en prinsesses prins
her i dette kjempelotteri
vi kaller verden

Fra den artige innledningen glir diktet umerkelig over i et dypere og mer filosofisk refleksjonsnivå. Det er poetisk, nøkternt og humoristisk på samme tid, der det ene virkemiddelet forsterker det andre. Bak en tilsynelatende tøysete ordlek avdekker diktet et bejaende syn på eksistensen, med beskrivelser av verden som et «kjempekvekkeri», «kjempekysseri» og «kjempelotteri». Utover den lekne ordlyden, avstedkommer også metaforene en treffende livsanskuelse. Rebolledo Pedersen står godt plantet i tilværelsen og studerer den både innenfra og utenfra. Dette diktet, og flere andre, fungerer på ulike plan – som lette og substansielle, enkle og komplekse.

Tvetydige assosiasjoner

Forfatteren leker seg også med titlene, som får ulike konnotasjoner når ordene skifter rekkefølge i en setning. Eksempler på dette er det ovennevnte diktet «Naturtastatur» og diktet kalt «Tastaturnatur».  Mens det første beskriver en tidløs erkjennelse av verden, er det sistnevnte en slagkraftig kommentar til vår digitale tidsånd. Samtidig skaper han en rød tråd mellom de to diktene ved å videreføre ordleken med prefikset ’kjempe’.

å være på nett
eller ikke være på nett
skal det være spørsmålet?

I phone
You phone
I pad
You pad

(…)

her i denne kjempevev
i dette kjempesurferi
i dette kjempetvitreri
i dette feisbokholderi
i dette kjempespindelvev
her vi er tatt til fange
her vi er så fri

Diktet tar samtiden på kornet med vittig kløkt og minner oss om det altoppslukende ved vår digitale hverdag. På godt og vondt, med tvetydige assosiasjoner om denne tilværelsen; «her vi er tatt til fange» og «her vi er så fri». Denne tvetydigheten kan også tolkes i retning av mottakeren. For diktet snakker et språk som barna forstår, men er også en underliggende kommentar til de voksne som har resignert inn i denne absurditeten.

Barnlig musikalitet

Hvilken aldersgruppe denne boken er myntet på kommer ikke frem i boken, og kanskje er det heller ikke så viktig å definere målgruppe. Diktene kommuniserer til en voksen leser gjennom humor, kløkt, referanser og livsvisdom. Samtidig er formen så leken, i både rim og rytme, at dette alene vil vekke begeistring hos et barn. Gjennom sin ordlek viser Rebolledo Pedersen en frodig og barnlig form for musikalitet, der diktene kan minne om regler. I likhet med forgjengere som Inger Hagerup og André Bjerke skaper han en fengende rytmikk som innbyr til å lære seg strofene utenat. «Soppsang» er et godt eksempel på dette, og diktet har dessuten klare referanser til Sigbjørn Obstfelders kjente dikt «Regn».

han som vil ha sopp
han må se opp
regner det? regner det?
for uten regn er sjelden tegn til sopp
da stopper soppen opp

(…)

popp! popp! popp!
se soppene
se ned, se opp
det høljer ned
og popper opp!

Frodig tekst og forsiktige illustrasjoner

Boken er illustrert av den velrenommerte illustratøren Akin Duzakin, som er kjent for sine poetiske og naivistiske motiver. Det er ikke vanskelig å forstå koblingen mellom Torgeir Rebolledo Pedersen og Akin Duzakin, som begge har en lavmælt og upretensiøs tilnærming. De rene billedflatene til Duzakin kommuniserer godt med de enkle tekstene til Rebolledo Pedersen. Likevel fremstår noen av illustrasjonene som tannløse i lys av de frodige diktene, som «Naturtastatur» og «Tastaturnatur». Når Rebolledo Pedersen i «Naturtastatur» boltrer seg i kjempekvekkeri, -kvitreri, -klekkeri, -vrikkeri, -kysseri og kjempelotteri savner jeg en billedliggjøring av den livfulle galskapen. Diktet er illustrert med noen fredelige trær og fugler i sparsommelig koloritt. Det er vakkert å se på, men det beskjedne formspråket skaper en uproduktiv kontrast til tekstens vidløftighet. Det samme gjelder diktet «Tastaturnatur». Her ser vi barn og voksne som er opptatt med hver sin smarttelefon eller ipad midt i skogen. Bildet gir en konkret fremstilling av det altoppslukende ved disse duppedittene, men også her er det kun en forsiktig antydning. En frodigere illustrasjon som i større grad fremhever vanviddet hadde ikke skadet.

Harmonisk melankoli

Andre steder fungerer illustrasjonene optimalt til diktene, som i «Fiskelykke», der Duzakin har fylt begge boksidene med en sverm av insekter og et par gapende fisker. Det er både sanselig, delikat og ornamentalt. Diktet «Sovesang» har også fått en utsøkt illustrasjon, der begge boksidene er dekket av en mørk grønn bunnfarge med nattlige vekster og stjernehimmel. Vi ser en ung gutt som svever gjennom natten i en drømmende og vakker figurasjon. I sin helhet gir både diktet og illustrasjonen assosiasjoner til det kjente barnediktet «Kvelden lister seg på tå», skrevet av Inger Hagerup og illustrert av Paul René Gauguin.

Helhetsmessig fremstår «Sovesang» som det mest harmoniske diktet, der ord og bilde står i perfekt samsvar til hverandre. Med sin melankolske sødme danner det en nydelig avslutning på en gjennomført og innholdsrik bok.

O sov så søtt
O drøm så bløtt
O drøm deg bort
O lett på tå
fra seng til eng

(…)

O lett på tå
fra eng til seng
fra sommereng
til sommerseng
så jeg får se
hvor du har rømt
hva du har drømt
når dine øyne åpner deg
da åpner to fioler seg