Lett å lese – lett å skrive?

Forfatter, formidler og litteraturkritiker Linn T. Sunne.

Lettlest er mantraet som skal frelse alle barn. De som er så heldige at de liker å lese, klarer seg alltids selv, og de andre skal få lettleste bøker. Lettlest skal tenne lesegnisten, gjøre lesinga morsommere enn pc og fotball og amerikanske tv-serier, gjøre barna til lystlesere, fordi vi vet at det går så mye bedre med de som leser fordi det er gøy. Lesekompetanse er en nøkkelferdighet for å klare seg i alle fag, og vi vil jo gjerne at barna våre skal gjøre det godt i alle fag og ha gode muligheter i utdanningssystemet.

Hva legger vi egentlig i begrepet «lettlest»? Dessverre nesten alt mulig. Det er et svært tøyelig og relativt begrep. Lettlest forutsetter at det fins tyngre tekster, og at det lettleste er en tekst som er tilpasset på en eller annen måte. Men hva som gjør en tekst lett å lese er ikke et spørsmål det finnes ett entydig svar på. Det kommer an på hvor barnet befinner seg i leseprosessen, hvilke eventuelle spesifikke lesevansker han eller hun har, og det avhenger også av personlig smak. For noen kan en tekst med stor grad av illustrasjon være lettlest, andre vil foretrekke korte ord, korte linjer eller korte setninger, noen trenger tilpasset, enkelt innhold, andre igjen stor størrelse på skriften. Lesevansker er et stort fagfelt, barn med lesevansker kan slite med ganske så ulike problemer, og barn som holder på å lære seg å lese kan være på vidt ulike stadier i prosessen. Det som er lettlest for Lars, er det ikke nødvendigvis for Maria. Hva som er lettlest av store og små bokstaver og ulike skrifttyper er også diskusjoner som har versert. Lettlest som et samlebegrep blir nærmest meningsløst. Hva gjør den spesifikke boka lettlest? Det bør spesifiseres på hver enkelt tittel.

Få retningslinjer

Min personlige favoritt når jeg skal skrive lettlest er luft. Jeg liker luft rundt teksten, luft i teksten, det vil si et skriftbilde som ikke er tett. Noen ganger skriver jeg spesifikt lettlest, men uansett hva slags bok jeg skriver, ønsker jeg at boka skal være så tilgjengelig som mulig. Da syns jeg god plass rundt teksten er fint, det gir meg mulighet til å dele inn teksten og jeg syns det gir et godt estetisk bilde. Andre forfattere tenker annerledes når de skriver lettlest, min erfaring er at retningslinjer fra forlagene er få. Likevel er forlagene og pedagogene glade i å kategorisere. Lettlest-seriene er mange, de har egne navn og kategorier og farger, bøkene deles inn i lesenivåer på skoler og i bibliotek. Det er et sant virvar av serier og temamessig og nivåmessig inndeling. Det virker ikke som om terskelen er særlig høy for å sette merkelappen lettlest på en bok. Noen lesere finner fram til lettlest-serier de liker mer eller mindre på egen hånd, men for de fleste vil det være mange irrelevante bøker i lettlest-hylla på biblioteket.

Motiveres mest av egne interesser   

Det som virkelig senker terskelen for å lese en bok, er personlig interessefelt. I mitt daglige virke med å pushe bøker på barneskolebarn, ser jeg at mange vil strekke seg utover sitt lesenivå for å lese noe de virkelig interesserer seg for. En bok om tog, om høner, om våpen, om sykling eller baking tas imot med åpne armer fordi emnet fenger. Og som med voksne ser vi at barn er særlig interessert i å lese 1) noe spennende 2) noe morsomt. Forrige uke mente spenningsforfatter Jørn Lier Horst at noen forfattere skriver for spennende og rått for barn (VG 02.04. 2013). Kan det rett og slett bli for mye leselyst? Kan lesere få for mye av det vil ha? Kan vi tillate oss ethvert virkemiddel i leselystens navn?

Tilbyders marked

Lettlestbøker har ikke stor prestisje. Litteraturpriser går sjelden til de lettleste bøkene, og mange forfattere utgir en seriøs bok på kulturfond, og sper på med å skrive lettleste bøker som ikke kommer med på innkjøpsordningen. Ikke dermed sagt at alle lettleste bøker er dårlige, men det kan gå utover kvaliteten når forlag og forfatter prioriterer bøker til innkjøpsordningen, og det i andre enden sitter kjøpere som ønsker seg lettleste bøker til barn, barnebarn og elever uten at de reflekterer veldig over kvalitetsnivået i bøkene.

Anmeldere av barnebøker må som regel prioritere hardt for å få spalteplass. Det kommer hundrevis av nye barnebøker hvert år, og kun en brøkdel blir anmeldt i trykte medier. Oppblomstringen av bokbloggere, boktvitrere og biblioteker på facebook kan føre til økt oppmerksomhet, men disse går heller sjelden i dybden. Vi vet ikke nok om kvaliteten på norske lettlestbøker fordi det anmeldes sjeldnere, sjeldnere forskes på, og kanskje føler en del forfattere at det bare er å skrive i vei? Tilbakemeldingene er i alle fall få.

Teksten må leve 

Skummelt blir det når lettlestsjangeren blir en ren teknisk øvelse, der forfattere finner på et innhold som skal fylle et visst antall ord. Historien må alltid komme først, uten noe vesentlig å fortelle kan det like godt være. Det kan like gjerne være en hverdagshistorie som en spøkelsesfortelling, men uten fortellergleden kan boka gjøre større skade enn gavn. Hvis barnet som skal lese møter dårlige og kjedelige bøker, skaper vi ikke lesere, vi skremmer bort lesere.

I lettlesthyllene på bokbussen der jeg jobber, fins det bøker som aldri blir lånt ut – innholdet fenger ikke. Lett å lese bør ikke bety lett å skrive! Forfattere må lettleste bøker på alvor, skape historier, blåse liv i karakterer og miljøer med ordene og rammene som er til rådighet.

Vær kritisk

Også kritikerne har en jobb å gjøre. Grav i lettleste bøker, still krav, vis forskjell på godt og dårlig. Jeg mistenker at noen kjøpere tar et omslag med en lettlest-logo som et kvalitetsstempel. Hensiktene er gode når en voksen kjøper eller låner en lettlestbok til et barn. Forfattere og forlag trenger krav for ikke å utgi slappe bøker. Det skal ikke være likegyldig om jeg skriver en god eller dårlig lettlest bok. Særlig ikke for det lesevegrende barnet som har fått dyttet på seg en bok som hun faktisk kunne tenke seg å lese. Da er det viktig at boka gir en positiv opplevelse, at den har driv og gir noe. Det er ikke til å komme fra at lesetrøtte barn og unge er ekstra kresne på hva de leser. Det er også svært lite sannsynlig at barn som faller fra som lesere i løpet av barneskolen, kommer til å plukke opp en bok når de blir voksne. Derfor er det viktig at de lettleste bøkene er gode. Derfor skal det stilles krav til oss lettlestforfattere. Vi vil leses, og vi vil bli bedre.

Forventningene er altså store til lettleste bøker. Selv om disse forventningene kan være både ulne og optimistiske er det en sjanger som skal tas på alvor. Sjanger er forresten å ta i, for de lettleste bøkene spenner over mange sjangre og uttrykk. Godt er det, både Lars og Maria og alle andre normale og spesielle barn fortjener gode bøker. Bøker som viser vei inn i en verden full av overraskelser, erkjennelser, fnis og latter, det mørkeste alvor og den dypeste glede.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .