Tittel: Amuletten 1 - Steinvokteren
Tekst: Kazu Kibuishu
Oversetter: Olav Bjørge
Forlag: Fontini
Årstall: 2015
Antall sider: 188

Lettlest, ikke lettvint

For å forstå Steinvokteren må leseren lese både tekst og bilder som en helhet. Det gjør boka lettlest, og når boka er spennende i tillegg, blir det en god slukebok for gutter og jenter.

Emily flytter ut på landet med lillebroren Navin og moren to år etter at faren døde i en dramatisk ulykke. De to barna er lite begeistret, og stemningen stiger ikke da det viser seg at huset de skal bo i er gammelt, møkkete og sårt trenger oppussing. Da den lille familien får vasket det verste og lagt seg på madrasser for natten, hører de mystiske lyder fra kjelleren. Moren går ned for å sjekke, og blir regelrett slukt av et slimete monster som stikker av gårde. Navin og Emily kommer etter, og Emily oppdager kraften i en amulett hun fant i tippoldefarens bibliotek. De to søsknene tar seg fram i det alternative universet Alledia. Det er et uvirkelig, uoversiktlig og usikkert sted der hva som helst kan skje og hvem som helst kan dukke opp. Amuletten hjelper Emily og fører etterhvert de to søsknene til tippoldefaren Silas Charnon. Før han dør gir han Emily et beskjed om at hun er den utvalgte. Emily er ikke så fornøyd med det, alt hun vil er å finne igjen moren. Med seg får søsknene Silas’ hjelpere, som også bringer litt etterlengtet humor inn i historien.

Effektivt og dystervakkert

Det er mange klassiske fantasyelementer så langt. En amulett, et oppdrag, en utvalgt, hjelpere, gode og onde krefter. Serien Amuletten skiller seg ut ved å være svært elegant og medrivende fortalt, og Kazu Kibuishi forteller stort sett med bilder. Det er også tekst her, replikker i bobler og lydeffekter, og helheten av tekst og bilde er svært vellykket. Å lese denne boka minner både om å se en film og å spille et spill, formspråk som dagens barn vil kjenne seg godt igjen i. Han zoomer inn og ut igjen, skrur tempoet opp før han roer det ned med helsides, vakre illustrasjoner. Streken til Kibushi er japanskinspirert, estetisk og frisk. Konturene er rene og tydelige, mens fargepaletten ofte er dus og i mørke toner med innslag av rødt og rosa. Historien fortelles både tydelig og effektivt gjennom tegneserieruter som varierer i størrelse.

Starten er svært dramatisk før tempoet roes betraktelig ned. Etter at moren forsvinner i kjelleren, akselererer historien og blir vanskelig å legge fra seg. Slutten er som seg hør og bør på en seriebok – noe er forløst, noe er uavklart og noe peker fram mot en ny handling.

amuletten 2

 

Første bok av ni

Kazu Kibuishi er født i Japan, men flyttet til USA da han var liten. Han har laget tegneserier for voksne, og i 2008 kom første bind i serien Amuletten på engelsk. Serien skal etterhvert telle ni bind, og det er planer om å filmatisere bøkene. I Norge har Fontini forlag sikret seg rettighetene til serien. Fontini er et relativt nytt forlag, startet som en avlegger av Font forlag. De satser på barne- og ungdomsbøker, og har hittil bare utenlandske forfattere i stallen, blant annet Rainbow Rowell og Andy Griffiths. Forlaget er gode på markedsføring på sosiale medier som Facebook og Twitter, og har fått god oppmerksomhet rundt flere av bøkene sine.  Dessverre presenteres Steinvokteren med en nettekst skjemmet av mange skrivefeil. Forlaget anbefaler serien til gutter og jenter i alderen 8 – 13 år, og det tror jeg kan passe bra.

Lettlest?

Amuletten markedsføres som en lettlest-serie. Den er lettlest i den forstand at det er lite tekst, og at det kan gjøre det enklere for dem som sliter med avkodingsferdigheter eller mister motet av mye tekst. Enkelte oppslag er helt uten tekst, så i denne boka er det like viktig å kunne lese bilder som å lese tekst. For å forstå helheten i historien må leseren kunne begge deler. En liten ulempe i den sammenheng kan det være at ansiktene til Emily, moren og Navin er ganske like.

Her er det tydelig at Kibuishi har et godt grep om å la begge deler fortelle, det hender at en i samarbeidsprosjekter ser at tekst og illustrasjoner forteller det samme og av og til overflødiggjør hverandre. Slik er det ikke her, Kibuishi stoler virkelig på illustrasjonenes narrativ.

Skriften er som i en klassisk tegneserie – med store bokstaver. Det er ikke så heldig for leseflyt, men spiller ikke så stor rolle i denne sammenhengen. Teksten er enkelt tilgjengelig, og består stort sett av korte replikker og lydeffekter. Olav Bjørges oversettelse flyter lett og godt.

Jeg klarte å ikke legge fra meg boka før den var ferdig lest, og fordi den har høyt tempo og er kjapp å lese, er det relativt fort gjort å lese de 188 sidene boka består av. Det kan gi en god mestringsfølelse for de som ellers vegrer seg for å lese tjukke bøker.

Bøker som blir utstyrt med merkelappen «lettlest» kan ha ganske ulike kriterier for å være det. Mange av de lettleste bøkene er ganske snille i innholdet fordi de er beregnet for unge lesere. Men de som sliter med å lese finnes i mange aldre. Derfor er det behov for bøker som også fenger og utfordrer de eldre barna. Denne boka er lettlest uten å være lettvinn. Foreløpig ser ikke serien ut til å være spesielt original, men den har sjangertrekk å kjenne seg igjen i og holder høy kvalitet i ide og utførelse.

 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

amuletten 1



Skrevet av:

, , ,

Kommentarer

Oppdatert: .