Tittel: Det spøker!
Tekst: Ragnfrid Trohaug
Illustratør: Eivind Gulliksen
Forlag: Samlaget
Årstall: 2018
Antall sider: 32

Lettlest om spøk og spøkelser

En vennlig og enkel billedbok om å lure noen til å tro på spøkelser. Men er boken tydelig nok i hva som egentlig skjer?

Opp til en viss alder er barn redde for håndgripelige ting. Røvere, løver og pirater, for å ta eksempler fra hjemmebane. Det er kanskje ikke alltid så mye realisme i selve frykten (nei, det kommer ingen hai og tar deg i køyesengen, lille venn), men det er i det minste ting de kan ha sett i dyreparken eller et akvarium.

Men så, på et visst punkt, dukker spøkelsene opp og fantasien blir aldri den samme igjen. Du kan alltids finne et barn som aller helst bare vil bo sammen med sjørøvere eller som synes at tigere er søte og kosete, men jeg utfordrer deg til å finne en første- eller andreklassing som ikke er redd for at det plutselig skal begynne å spøke på soverommet.

spøker4

Bok for begynnere

Den bredest tenkelige målgruppen er altså på plass for Det spøker, en bildebok i Samlagets Leseland-serie. Denne boken er plassert på første nivå i serien, for barn som nettopp har begynt å lese. Dette betyr blant annet at det er fem til ti ord per side, korte setninger og illustrasjoner som følger teksten tett.

Boken gjør en god jobb i å holde setningene enkle (det vanskeligste ordet er uten tvil «spøkelsesaktig»), og samtidig sørge for sammenheng og fremdrift i historien. Mimikken til figurene speiler godt hva de sier, og det er sjelden tvil hos leseren om selve handlingsforløpet.

Boken bruker snakkebobler som eneste tekstelement på siden der det er naturlig. Dette gjør det enda enklere å lese teksten som en del av bildene, i tillegg til at det sparer en håndfull ord når teksten ikke behøver å presisere hvem som sier hva.

Ikke så enkelt likevel

Historien holder spøkelsene selv på en armlengdes avstand: Jon er på besøk hos Henrik, som lurer Jon til å tro at det spøker der. Når Jon blir redd og er på vei til å gå hjem, møter han pappaen til Henrik og forteller hva som skjedde. De to bestemmer seg for å lure Henrik ved å kle seg ut som spøkelser. Og til slutt ler alle hjertelig.

Selv om det er en enkel tekst, snubler forfatter Ragnfrid Trohaug og illustratør Eivind Gulliksen et par ganger i løpet av boken. Det første er lyden Henrik lager for å få Jon til å tro at det spøker: På illustrasjonen ser det ut som at han bruker en trepinne og en metallboks, noe som virker som en underlig kombinasjon for å lage en spøkelsesaktig lyd.

spøker2

En større misforståelse kan oppstå når Jon haster ned trappen etter å ha blitt skremt, og sier «Eg må sove heime. Det spøkar på rommet». Jeg vet at jeg er over gjennomsnittlig tungnem, men jeg måtte lese gjennom boken tre ganger før det gikk opp for meg at dette altså var et overnattingsbesøk som ble avbrutt. Før denne innsikten ga ikke setningen noen mening for meg, og muligheten er der for at andre lesere vil gå på den samme smellen.

Erfaren duo

Ragnfrid Trohaug har tidligere vært forlagsredaktør for Samlaget, og er nå redaksjonssjef for Cappelen Damm barn og ungdom. Hun har skrevet flere ungdomsbøker, og fikk Kulturdepartementets debutantpris for boken Okkupert kjærleik (2000). Det spøker! er den andre boken hennes for yngre lesere, etter Vi vil ha hund som kom i 2012.

Eivind Gulliksen har illustrert en hel rekke Leseløve-bøker, i tillegg til Jul i Svingen-bøkene som akkompagnerer NRK-serien. Gulliksen har en veldig gjenkjennelig strek, som virker være en kombinasjon av tradisjonell blyant og digitale hjelpemidler. Tegningene er fylt med store, vennlige hoder og klare farger, og i Det spøker! spiller han tydelig på stemninger og kontraster for å få frem det uhyggelige når de to guttene tror det spøker. Mens boken stort sett blir fortalt gjennom varme pasteller i figurer og bakgrunner, lar Gulliksen sort, lilla og blått dominere i de tre partiene der «spøkelsene» er på sitt mest nærværende.

spøker5

Konturene av små spøkelser, ulver og skrømt flyr rundt i bakgrunnen på disse scenene, men den største spøkelsesscenen finner sted når Jon og Henriks pappa nærmest overfaller Henrik ikledd hvite laken.

Boken gjør kanskje rett i å snakke ned det overnaturlige, men det er ikke til å komme fra at de tøffeste barna (de som fisker hai fra køyesenger med piratflagg) kan føle seg litt lurt av tittelen og gespenstene som surrer rundt på forsiden av boken. På den andre siden er det en pedagogisk og fin løsning, og som forelder til noen i denne aldersgruppen er man vel ikke akkurat ute etter å skaffe seg flere problemer.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .