Levende sangtradisjon?

At det å synge har vært – og fremdeles kan være – en viktig del av den dagliglige omgangen med barn og med dyr, og mellom barn og dyr får vi et tydelig inntrykk av i So ro liten tull. Kvederen (dvs. folkemusikk-vokalisten) Unni Løvlid, har reist rundt i hjemfylket sitt, Sogn og Fjordane, og lyttet til de sangene som gamle folk plutselig begynner å synge når de får et lite barn på fanget. Unni Løvlid, som selv er ung og velutdannet og kjent for å benytte den folkemusikalske sangtradisjonen i møte med samtidsmusikken, har så lært seg disse småstubbene, som hun nå har gitt ut både på CD og i bokform. Løvlid forteller at de gamle ofte ikke regner dette for ordentlige sanger, derfor synger de dem ikke på oppfordring, og derfor har de heller ikke blitt samlet inn tidligere. Men straks et lite barn er tilstede og trenger å bli sunget for, kommer sangene trillende nærmest av seg selv.

Boka har et instruktivt forord, der Løvlid gjør rede for tradisjon, tradering og notasjon. Hver sang er satt opp med noter. I tillegg har hun en kort kommentar til hver sang, der hun forteller hvordan denne sangen ble brukt, og hvordan hun selv fikk tilgang til den. Gjennom disse kommentarene åpner det seg en helt ny verden – i hvert fall for oss som er ukjente med den levende folkemusikken. Løvlid forteller om et liv der ungdommen og de voksne jobbet på jordet, mens besteforeldrene hadde hånd om småbarna og sang for dem mens de også gjorde andre ting. Løvlid tegner opp et liv der hverdagens ulike gjøremål ble akkompagnert av sang som ble improvisert frem som kommentarer til dagliglivets gjøremål. For sangenes kjennetegn er nettopp det at de hører hjemme i hjemmet og i hverdagen og kommenterer det hverdagslige. Løvlid forteller for eksempel om en stubb hun har lært Marta Seljeset Frøland; ”Drage riva ette’ deg/so he’ du maten i meg,/seie’ lambe’!” Det var det bestefar sang når han og minstegutten gikk hjem fra åkeren i høyonna, de trakk riva etter seg og samlet graset i fanger som de oppbevarte for seg. Utpå vinteren hadde barnet derfor litt ekstra høy og gi til lammet hvis det ellers ble smått med mat til dyra.

So ro liten tull inneholder 63 sanger, de fleste fremstår som korte og humoristiske fortellinger fra hverdagslivet. ”De’ va’ engong/en bukk og en/væir, og så/va’kje det meir.” Mange av sangene er hentet fra omgangen med dyr, mange fra jordbrukets daglige gjøremål, dessuten er det flere vuggesanger her, og ramser, regler, lokker og suller. De aller fleste sangene er humoristiske og uskyldige. Men det finnes også innslag av mer dramatisk karakter, om enn skjult. Løvlid forteller for eksempel om det unge paret som fikk et barn uten å være gift, og så gjemte de barnet i skogen og vekslet om å passe det, og sang om hvordan barnet hadde det uten å røpe seg for de andre: ”Til, till tuten, korleis leve’ guten?/Guten leve’ so: Han leika’ me’ fengran’ og/føtene små.” Denne sangen har Løvlid lært av Marte Bjørkedal.

Sangboka er forsynt med en fem – seks småbarnstegninger fra 1925. De viser mennesker med et stort hode og lange bein, slik småbarn fremdeles tegner mennesker i et visst stadium av sitt liv. Det er Anna Olsdatter Lødemel (1919-40) som har tegnet dem. Unni Løvlid forteller at hun har benyttet dem for å vise at småbarn ikke var annerledes den gangen denne sangtradisjonen var høyst levende. Poenget hennes er at selv om tradisjonen er utdøende, så er sangene verdt å gjenopplive. Det understrekes ved bokas omslag, som viser et portrett av Unni Løvlid selv, en moderne ung dame med grønt hår og mye livsglede. Forsiden signaliserer at den sangtradisjonen hun formidler appelerer til dagens unge.

I CDen som følger med boka, synger Unni Løvlid samtlige av de trykte småstubbene. CDen fungerer som et overbevisende argument for at sangene fortjener et fornyet liv. Unni Løvlid uttaler hvert eneste ord så tydelig at de små fortellingene som teksten inneholder kommer klart frem. Men enda mer spennende enn de små fortellingenes innhold er demonstrasjonen av den glidende toneskalaen som benyttes i folkemusikken. Løvlid formidler denne bruksmusikkstilen fra en nær fortid for de mange som har gått glipp av den og for de mange som sikkert vil gjenkjenne enkelte av stubbene og her kunne lære seg nye.

I introduksjonen antyder Løvlid at de tekstene og de melodiene hun her formidler, ikke er å betrakte som endelig utformet i hennes versjon. Dermed reiser hun selv det påtrengende spørsmålet om hva det er som skjer med en opprinnelig muntlig tradisjon når den blir nedskrevet. Da folkeeventyrene og middelalderballadene ble nedskrevet midt på 1800-tallet, stivnet den opprinnelige levende formen som tidligere hadde vært i stadig utvikling. Alt ettersom hvor og når balladene ble sunget og hvor stor danselysten var, kunne sangeren improvisere frem sin versjon over et fast mønster. Slik utviklet balladene seg stadig. Den muntlige diktningen var et levende medium som vandret og forandret seg etter tid og sted og bruk. I dag danser vi ikke lenger til balladene, vi betrakter dem som museale dikt. Balladene ble nedskrevet etter at de hadde mistet mye av sin bruksfunksjon. Ved nedskrivingen ble en eventuell videre utvikling stanset og funksjonsmåten redusert til lesning. La oss håpe at de levende barnesangene fra Sogn og Fjordane fortsetter å være brukssanger i stedet, og at de fortsetter å utvikle seg, og at vi også blir vâr tilsvarende sanger fra andre distrikter.