Liten, men ikke alene

”De som er voksne får ikke skremme eller slå” står det innledningsvis i bildeboka Liten. Den er skrevet av Stina Wirsén på oppdrag fra den svenske Brottsoffermyndigheten i 2014. Mandatet var å opplyse barn og ungdom om at det er riktig å fortelle om overgrep, at barna ikke er alene og det finnes voksne der ute som kan og vil hjelpe dem.

Resultatet ble nettstedet ”Jag-vil-veta”, med ulike spill, informasjonsmateriell – og bildeboka Liten, som er en alvorlig historie som også gir rom for håp.

Stort tema, små barn

Det handler om å være liten i et hjem der de store er voldsomme: De bråker, skremmer og overser den som er liten og redd. Hovedpersonen Liten er nettopp det, nesten usynlig, en grå krusedull av en kaninlignende figur med lange, talende ører, en som knapt synes eller høres. Liten bor sammen med Ene og Andre, de er store og innehar voksenrollene uten at kjønn angis. Liten går i barnehagen, der er Store som ser Liten, klapper hen på hodet og gjør dagen glad.

Allerede på veien fra barnehagen varsles uværet som venter der hjemme. Store, illevarslende, rablende streker lader stemningen, en sort sky henger tungt over hodet til Andre. Hjemme bråker Ene og Andre. Alt er farlig nå, ordene, lydene virvler opp en gnistrende storm over og rundt Liten : ”Så går Ene enda en gang. Bort fra sin Liten, igjen. Og Liten må være alene hjemme. Alene med Andre.”

Figurene til Wirsén ser ut som en blanding av kosedyr og amøber. Strektegningene er enkle mot lys bakgrunn, de markante konturene fylt ut med rablete fargeblyantstreker. De er uttrykksfulle, og særlig ørene antyder stemning og humør, det samme gjør fargene; blått for tristesse og gult og brunt for varme. Omgivelsene er kjente og tilsynelatende ufarlige – i hjemmet, i barnehagen, eller hos naboen over gangen – men det er stille før stormen.

Med en befriende enkelhet tar Wirsén opp store temaer for små barn. Hun viser oss både de små, usynlige menneskene og de store, farlige: Store ansikter som raser, som gråter, som overser:

”Det fins ingen for Liten nå. Hva skal Liten gjøre da?” spør forfatteren, og fortellingen snur. For det finnes Noen, en voksen, en nabo, som trøster. Det finnes en stor i barnehagen, som sier fra og hjelper den som er liten og redd.

”Den som er veldig sterk, må også være veldig snill”, siterte vår Kong Harald fra Pippi Langstrømpe i nyttårstalen i fjor. Virkeligheten er som kjent ikke slik, og ofrene tør ikke si ifra. Derfor må det slike oppdragsbøker som dette til.

”Ingen får lov til å skremme deg. Ingen får lov til å dytte eller slå deg.

Sånn er det bare. Den som er Stor må ta vare på sin egen Liten.”, er det insisterende budskapet.

Kunstnerisk frihet

Her hjemme er Sven Nyhus og Gro Dahles Sinna Mann (Cappelen Damm 2003) et godt eksempel på hvor mange og hvor langt budskapet kan nå hvis boka er god nok. Sinna mann handler om ukontrollert sinne og vold i hjemmet, og ble skrevet på oppfordring fra familierådgiveren Øivind Aschjem som en del av prosjektet ”Vitne til vold”. Boka fikk stor medieoppmerksomhet, den fikk priser, ble animasjonsfilm, teater og er oversatt til mange språk. Til forskjell fra Liten, var teksten i Sinna mann langt voldsommere, kunstnerisk friere, og sammen med illustrasjonene ble det et skremmende scenario. Ved å trekke inn det eventyrlige i den vonde hverdagen, i form av en konge som redder barnet, og slik vise håpet, veien ut av marerittet, ble Sinna mann langt mindre pedagogisk og oppdraget mindre eksplisitt enn i Liten. Kongen er dramaets deus ex machina, den voksne som ordner opp etter at barnet har sendt ham et brev og fortalt om hva som skjer: ”Pappa slår, skriver Boj. Er det min skyld? skriver Boj.”

Stina Wirséns bok formidler det samme budskapet: at barn skal melde fra om overgrep, og hvordan de skal gjøre det, men på en dempet og pedagogisk måte. Løsningene er der i barnas hverdag: hos nabokona, i barnehagen – og er derfor lettere å finne for leseren? Men kanskje også lettere å glemme? Målgruppen er de aller minste, de som må leses for. Ved å kalle karakterene Liten, Store, Ene, Andre og Noe, anonymiseres de, hensikten er antakelig at de da skal allmenngjøres. Jeg synes ikke det er et vellykket grep. Figurene blir fremmedgjorte – de anonymiserte navnene er forvirrende, de bremser og får høytlesningen til å lugge.

Til tross for at både Ene og Andre blir voldsomme i strek og gnistrende farger som virvles opp, er bokens uttrykk ganske mildt. Tegningene er enkle, tett opp til en naivistisk tegnestil, men med treffende detaljer, og en kontrollert bevegelse i strekene, i kruseduller og rabbel som uttrykker alt fra uro og angst til glede og optimisme. Slik er Liten en bok de små (og store) både kan ”lese” selv og glede seg over gjenkjennelige detaljer, og den fungerer som et pedagogisk verktøy trygt på Noens fang. Men boka skremmer ingen. Den røsker ikke opp i oss og gjør en forskjell, slik Sinna mann gjorde i studiet av slagmarken i hjemmet.

God brukslitteratur

Vi trenger også bøker som Liten. Vold i hjemmet og overgrep mot barn ser vi stadig katastrofale eksempler på, gjennom statistikk og tragiske enkelthendelser. Det finnes ikke nok konger i verden til å gripe inn og redde Liten og alle de andre Det er vår jobb, alle vi stores. Oppdragslitteratur som hamrer dette budskapet inn kan være god brukslitteratur, selv om den ikke alltid er skjellsettende. Det er denne boken et godt eksempel på.