Litt for amerikansk thriller

Hermux Tantamoq, urmaker og mus, er et sympatisk bekjentskap som etter hvert utvikler seg til en dyktig detektiv, selv om han er litt engstelig. Men boken er temmelig brutal.

Hermux Tantamoq, hovedpersonen i Michael Hoeyes roman Hermux Tantamoq. Kappløp med tiden, er en meget dyktig urmaker og en både høflig og tiltalende mus. Samfunnet i boken er nemlig befolket av gnagere: mus, rotter, jordekorn, hamstere… Boken er den første i en romanserie om Hermux som er blitt en stor, internasjonal suksess.

En dag kommer den vakre flyverinnen og eventyrinnen Linka Perflinger («Store heltegjerninger utføres med brask og bram») til Hermux’ urmakerbutikk for å få reparert et vakkert ur som har vært utsatt for en usedvanlig brutal behandling. Deretter forsvinner hun på foruroligende vis. I stedet dukker det opp en gjeng truende rotter. Hermux, som er blitt ikke så rent lite forelsket, bestemmer seg for å etterforske Linkas forsvinning, og han oppdager etter hvert det ene fenomenet nifsere enn det andre: den utrivelige kosmetikkdronningen Tucka Mertslin («Sjef»), jakten på og misbruken av ungdomsserumet, et eksperimentkirurgisk laboratorium kamuflert som usympatisk helseinstitutt, tortur og mord. Noen av ingrediensene er litt for brutale, kanskje som følge av at de er beregnet på et amerikansk publikum – for eksempel føles det ikke helt på sin plass i norsk barnelitteratur med inngående skildringer av maskinell totalsammensying av personer til noe helt annet.

Likevel er boken en av de absolutt mer sympatiske amerikanske serieromanene jeg har sett, ikke minst på grunn av Hermux’ og hans venners forhold til virkeligheten og til medskapningene sine. Først og fremst er hovedpersonen intenst og levende skildret. Men forholdet til kjæledyret Terfle, som er en marihøne i bur (bortsett fra når den slippes ut så den skal få fly en mosjonstur), og til venninnen hans, den gamle, kloke og blinde Mirrin, hører også med i den positive beholdningen. Det samme gjør grublingen over Hermux’ forhold til skjønnheten, som Mirrin hjelper ham med, og som henger sammen med drømmen om Linka Perflinger, men også med kunst- og naturopplevelsene. Derimot blir skurkene fort nokså parodiske, selv om de er farlige nok.

Dyrepersonenes utseende, handlinger, vaner og tenkemåter er levende sett og gjengitt, men kan virke litt skjematiske etter hvert som boken skrider frem – i det hele tatt blir boken ganske lang.

Hilde Hagerups oversettelse er frisk, levende, smidig og oppfinnsom – som når hun oversetter «gypsy moth» direkte med «sigøynermøll», et dyr som ikke finnes på norsk; «gypsy moth» er dessuten ikke noen møll i det hele tatt, det er en spinner. Men «sigøynermøll» klinger mye bedre. At personnavnene går i surr et sted, kan være forfatterens feil. Derimot virker det som en misforståelse i oversettelsen når det snakkes om en jernbaneklokke fra «Attende århundre»; det fantes vel ikke jernbaneklokker før det fantes jernbaner? At en «gryte stekt ørnebregnerot» plutselig blir «overkokt«, virker også pussig. Og originaltittelen er adskillig mindre banal enn den norske: Time Stops for No Mouse.

Men det er tross alt småtterier.