Oi!
Tekst og illustrasjoner av Stina Wirsén
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
16 sider
Gyldendal 2011

Hei!
Tekst og illustrasjoner av Stina Wirsén
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
16 sider
Gyldendal 2011

Bang!
Tekst og illustrasjoner av Stina Wirsén
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
16 sider
Gyldendal 2012

Au!
Tekst og illustrasjoner av Stina Wirsén
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
16 sider
Gyldendal 2012

Litt for fargerike pekebøker

Stina Wirsén har trukket de fire pekebøkene om «de babyfargerike» etter anklager om rasisme. Gyldendal har stoppet salget.

Den svenske illustratøren og barnebokforfatteren Stina Wirséns pekebøker i serien om De babyfargerike har denne høsten stått i sentrum for en flammende rasismedebatt i Sverige. I Norge er bøkene fjernet fra markedet i stillhet.

Det startet med at tegnefilmen Liten Skär och alla små brokiga hadde premiere på svenske kinolerreter. Filmen er basert på Wirséns pekebøker. Noen reagerte svært negativt på utseendet til en av hovedfigurene, en mørkhudet jente ved navn Lilla Hjärtat. Kritikken gikk på at dette er en rasistisk «black-face»-karikatur. Den amerikanske professoren John Jennings syntes figuren er spesielt problematisk fordi den henvender seg til små barn som ikke har historiske referanser. Barnebokforfatteren Ulf Stark tok filmen i forsvar og mente at det generellt foregår altfor mye sensur i dagens barnekultur. Flere kulturpersonligheter og journalister kastet seg inn i diskusjonen, som gikk som en føljetong i mediene. Det hele endte med at Wirsén trakk både filmen og pekebøkene fra markedet.

For de aller yngste

Stina Wirsén er kjent for sine livlige og naivistiske bildebøker, og står blant annet bak den kritikerroste Hvem-serien og De fargerike-serien. Pekebokserien om De babyfargerike består av de fire bøkene Hei! Oj! Bang! og Au!.

Bøkene handler om en vilter og nysgjerrig vennegjeng på fem: Den rosakledde Lille Rosa er en parodi på alle prinsesse-elskende jenter, mens en prikkete kaningutt kjennetegnes ved sine lange ører og store føtter. Marken er orange, tynn og klissete, og en ekornlignende gutt er kledd i ruter fra topp til tå. Til sist har vi Lilla Hjärtat, den svarte jenta med afrofletter og rødprikkete kjole.

Hver bok tar for seg hvert sitt tema som formidles gjennom enkle, gjenkjennelige historier. I Au! er det noen som slår seg. Hva lærer man da? At det gjør vondt og at det er godt å ha venner som kan trøste. I Oi! kommer det noe rart og annerledes opp fra jorda, og vennene må finne ut om det er farlig eller ikke. Bang! utforsker høye lyder, men har også rom for stillhet. I Hei! leker vennene gjemsel. Hvordan føles det dersom man ikke finner vennene sine igjen?

Her legges det altså opp til gode samtaler mellom barn og høytleser, der temaer som følelser og empati står i fokus.

Selvfølgelig kan vi reise med båt i en søledam

Hos De babyfargerike treffer vi ingen voksenpersoner, selv om karakterene er så unge at de i virkeligheten ikke kunne klart seg alene. Desto artigere blir det da for de yngste leserne med en verden der barn styrer og finner gode løsninger helt selv.

I Oi! regner det så mye at en søledam blir til et stort hav. Med en treårings fantasi går du inn i denne logikken uten å blunke. Selvfølgelig kan vi reise med båt i en søledam!

Illustrasjonene er enkle, umiddelbare og morsomme. De ulike karakterenes følelsesuttrykk leses lett. I Bang! uttrykkes lyder og energier på en treffende måte ved hjelp av livlige fartsstreker. Wirsén treffer med andre ord målgruppa godt med både form og innhold.

Svart-hvitt problematikken og angsten for det ukjente

I Oi! dukker en mark opp fra et hull i jorda og skiller seg ut ved at den verken har armer eller føtter. « – Er marken farlig?» spør den rutete ekorngutten og begynner å gråte av redsel. Men når han og Lille Rosa undersøker nærmere, forstår de at marken er snill og ufarlig. Lærdommen blir at annerledeshet ikke er farlig. Allikevel – hvem er det egentlig som er annerledes her?

«Det kommer en båt!» … (Fra Oi!)

Ved å studere kunstneriske virkemidler som farge- og kontrastbruk, kommer jeg fram til et litt annet svar enn det jeg kanskje hadde ønsket meg. Illustrasjonene er nemlig gjennomgående fargelagt i pastelltoner. Den lys-orange marken er ikke noe unntak. Mot slutten av Oi! ankommer den svarte jenta, Lilla Hjärtat, i en båt. De andre står ved strandkanten. Jeg syns denne scenen signaliserer at det er Lilla Hjärtat som er annerledes, ikke marken. Det svarte hodet skiller seg ut blant pastelltonene, øynene mine trekkes mot det svarte. Wirsén kunne enkelt ha balansert bildet ved å gi noen av de andre figurene svarte klær. Når hun velger å poengtere etniske ulikheter såpass sterkt, oppleves det bokstavelig talt veldig svart-hvitt.

Omslaget til Au! er også problematisk. Her får Lilla Härtat et eple i hodet, noe som fører til et komisk uttrykk som forsterkes av de hvite, litt klovneaktige leppene. Assosiasjonene går dessverre altfor lett til fortidens fordomsfulle klisjebilder der det gjøres narr av svarte mennesker. Det blir ikke bedre av at figurene er en blanding av mennesker og dyr. På den ene siden fanger dette noe essensielt ved småbarn som gir figurene en fin spontanitet. De minste barna lever nærmere instinktene sine, de er mer «utemmet» – litt som dyr. På den andre siden – hvilket signal sender det at Lilla hjärtat som en av de mest menneskelignende, kan forstås som «negerbarnet» i en dyregruppe?

Svart heltinne eller rasistisk stereotyp?

Det er vanskelig å analysere pekebøkene uten å bli påvirket av rasismedebatten. Jeg tror Wirsén når hun i flere intervjuer og debattinnlegg gjentar at det aldri var vondt ment. Etter å ha tegnet utallige figurer i sine pekebøker tenkte hun nemlig at tiden var moden for å stilisere en mørk figur på samme måten som en lys. Alle barn skulle ha rett til å finne forbilder i barnelitteaturen, også de helt svarte. Wirsén ville endre den negativt ladede stereotypen ved å fylle den med nytt, positivt innhold. Lilla Hjärtat skulle være en svart heltinne. Og som navnet antyder, ble hun skapt ut av kjærlighet med stor K og utstyrt med små hjerter som pryder flettene.  Ideen bak De fargerike-bøkene har hele tiden vært å arbeide for det motsatte av rasisme, nemlig mangfold og likeverd.

«Hvor ble det av dem? Ikke her…» (Hei!)

Bøkene har mange litterære kvaliteter, samtidig som det fins gode grunner til å oppfatte dem som rasistiske. Bør det da være opp til de voksne som handler bøkene om de vil kjøpe dem eller ikke? Skal de fortsatt finnes i bibliotekene? Bøkene henvender seg til en gruppe lesere som ennå er helt frie for fordommer, spørsmålet er om de allikevel bidrar til å bygge opp under stereotypier om mørkhudede. De babyfargerike skal forhåpentlig få fortsette sin ferd, men nå uten Lilla Hjärtat.

Kilder:

Filmtrailer til Liten Skär och alla små brokiga folketsbio.se:  http://www.folketsbio.se/filmer/filmer/1131
Söderling, Fredrik: «Lilla Hjärtat ”uppenbart rasistisk” enligt forskare», dn.se, publisert 22.11.2012: http://www.dn.se/dnbok/dnbok-hem/lilla-hjartat-uppenbart-rasistisk-enligt-forskare
Stark, Ulf:  «Med Lilla Hjärtat på rätta stället», dn.se, publisert  13.09.2012: http://www.dn.se/kultur-noje/debatt-essa/med-lilla-hjartat-pa-ratta-stallet
Arkiv av hele debatten på websiden notyourmotleycrew.com: http://notyourmotleycrew.com/thedebate/
Intervju med Stina Wirsén på sverigesradio.se, publisert 21.09.2012: http://sverigesradio.se/sida/avsnitt/98928?programid=3051
Dagens nyheter: «Stina Wirséns egna ord om Lilla Hjärtat», dn.se, publisert 22.11.2012: http://www.dn.se/dnbok/dnbok-hem/stina-wirsens-egna-ord-om-lilla-hjartat



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .