Aurora i Holland

Aurora  i Holland

Aurora i Holland

Anne-Cath. Vestly

Tiden, 1970

Gyldendal Tiden

1970

En bok er ikke bare en bok, og lesing er ikke bare lesing. En bok er, foruten innholdet, også omslaget, fontene og lesningen. Og lesingen – selve absorberingen av innholdet – påvirkes i stor grad av den som leser; stolen hen sitter i, rommet, årstidene, familieforholdene, kroppen (om en føler seg varm eller tykk) og den allmenne sinnstilstanden som som oftest forandrer seg fra dag til dag.

Noen bøker er bedre enn andre, og noen leseopplevelserer mer skjellsettende enn andre, men jeg har aldri klart å plukke ut en bok som ruver over alle andre i betydning.  De henger sammen, som en sti av historier og omstendigheter som har kommet til å prege både fantasilivet, redslene og forventningene mine, og som dermed har vært avgjørende for de valgene jeg har tatt.

Sykdom gjorde at jeg var lite fysisk aktiv som barn, og jeg lærte meg derfor raskt å lese. Før den tid ble jeg lest mye for. Ofte pågikk dette i et barnerom, hvor det ikke skjedde så mye annet. Det var for eksempel ingen andre medier som tok oppmerksomheten. Noen ganger hørte jeg på radio, men det var barneprogrammer som i stor grad var en forlengelse eller en variant av det jeg ble lest for. Det føltes som om verdenen utenfor den huset vårt befant seg i kun besto av et Thorbjørn Egner-land, med blide mennesker og dyr som lærte hverandre å vaske hendene og pusse tennene. Rent grafisk var det både oversiktlig og innbydende. Det var by, og det var land, og begge deler var beskrevet med en lys fargepallett og ikke altfor skarpe konturer. Denne forestillingen var så omfattende og så likendes at den fremdeles har en slags relevans for meg, både etisk og estetisk. Til og med i en viss grad politisk.

Idet jeg beynte å lese selv, gjorde jeg det i andre rom, med andre mennesker som gjerne snakket om andre ting mens jeg leste, eller så på tv, eller hørte på helt andre programmer på radio. Dermed ble lesingen i mye større grad en lesning i og med at den ble påvirket av omstendigheten utenfor selve boka; både det som skjedde i rommet og det som skjedde i verden. Det jeg kan huske av Aurora i Holland, for eksempel, er at jeg sitter i en sofa med bena rett ut og en lampe over, mens noen andre familiemedlemmer enten sitter, eller står lent over en svingstol og følger med på Dagsrevyen der det rapporteres om at Andreas Bader er fengslet i Frankfurt. Dette skjer akkurat idet faren til Aurora tar med seg Aurora og Sokrates inn på Rijksmuseum for å vise dem Rembrandt. På denne tiden er ikke Frankfurt så langt fra Amsterdam i mitt hode. Begge deler er langt fra Norge, men alt som ikke er i Norge, er mer eller mindre på samme sted. Det at boken allerede er skrevet, og at dette skjer cirka to år etter at boken er kommet ut, er uvedkommende. Når du er barn pågår boken mens du leser den, så fremt du ikke har blitt forklart at det er noe som skjer i gamle dager, og det er det ikke her. Aurora og familien hennes representerer i aller høyeste grad samtida, og det er opplagt for meg at Aurora i dette øyeblikk, samtidig med at hun er i ferd med å se kunst, befinner seg – kanskje intetanende, kanskje de ikke så på nyhetene – et stenkast fra begivenhetenes sentrum der gatene er fulle av politibiler og tanks og der halvnakne tyske menn med bart slepes ut av betongbygninger og legges i bakken. Nesten alt ved dette, det tyske språket, betongen, de halvnakne mennene med bart, føltes hardt og faretruende, men også spennende, og det var helt klart med på å gi boka en annen dimensjon.

Apropos samtida. Noe jeg ikke reflekterte over mens jeg leste Aurora i Holland var familiestrukturen, med en mor som hadde en krevende høystatus jobb som advokat, og en far som var student og som bidro til at barna fikk se og oppleve kunst. Selv om jeg ikke hadde det sånn hjemme selv, tok jeg det bare for gitt at det var sånn det skulle være. Jeg forsto ikke før langt inn på 80-tallet, at ikke alle var enig i det, og at det var en backlash på gang som antagelig hadde pågått siden boka først kom ut. Men i noen år, på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet, klarte likevel Anne-Cath. Vestly å beskrive dette som noe som var både mulig og fullstendig naturlig. Og på grunn av det, pluss beskrivelsen av fengslingen av Andreas Bader, står Aurora i Holland for meg som en varm og brutal bok om kunst og samfunn, som føles moderne den dag i dag.

 

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

 

DJHaugerudDag Johan Haugerud er bibliotekar og forfatter. Han lager også film. Han sender stafettpinnen videre til Ingrid Rommetveit, filmviter, filmkritiker og ansvarlig redaktør for Z filmtidsskrift.

Nina Aalstad