Tittel: Ungdomsskolen
Tekst: Anders N. Kvammen
Forlag: No Comprendo Press
Årstall: 2016
Antall sider: 128

Livet er for kjipt

Anders N. Kvammen er et enestående grafisk talent, men Ungdomsskolen mangler dramaet som ville gjort historien mer levende.

Allerede første side i Ungdomsskolen bebuder en uvanlig tegneserie. Det er en helside, med et lite telt i et område med små vann og slake bakker, sett skrått ovenfra. På en måte er landskapet realistisk, i og med at det ikke er vanskelig å se det for seg i virkeligheten. Men enkle pennestrøk har forvandlet vannene og fjellene til nærmest abstrakte former: Langsgående streker, skraveringer, lange og korte linjer og overlappende felt gjør at det lille, sorte teltet befinner seg i noe overvirkelig.

RommetSerieskaperen Anders N. Kvammen fra Oslo har den mest slående streken en norsk debutant har oppvist på en god stund, og det er den som gjør Ungdomsskolen til noe utenom det vanlige i den ellers nokså fullpakkede sjangeren «oppvekstskildring». Den er da også nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Boken følger Aksel Kvam gjennom tre år som elev på Løkkebråten Ungdomsskole, og viser hvordan han forserer mobbing, angst og et dødsfall i familien før han til slutt kommer styrket ut på den andre siden. Om historien har selvbiografiske trekk har i alle fall ikke Kvammen tatt seg bryet med å kamuflere navnet til hovedpersonen noe videre.

Stemningsfullt uttrykk

Tegningene er i svart/hvitt, og figurene er skildret i en veldig enkel stil. Hovedpersonene i boken fremtrer ofte som hvite felt mot mer komplekse bakgrunner. Kvammen fyller rutene med abstrakte mønstre som noen ganger kan minne om kurvfletting, andre ganger med lange, flytende linjer som ser ut som årringene i et tre. I flere tilsynelatende enkle ruter kombinerer han mange ulike mønstre for å skille elementer som bakken, vegger eller deler av landskapet fra hverandre. I andre ruter vipper han det vanlige horisontale perspektivet 90 grader, slik at figurene beveger seg oppover i ruten langs lysende felt som kan se ut som trestammer, men som skal være et fortau. I flere ruter i boken kan bilveiene minne om elver hvor tunge kjøretøy flyter avgårde med strømmen.

Hverdag

Effekten av alt dette er et gjennomgående og helhetlig visuelt uttrykk som Kvammen kan tilpasse til indre og ytre stemninger. Den visuelle stilen kommer spesielt til sin rett i de ordløse partiene som skildrer en lengre tidsperiode, eller som skal fange enkeltstående hendelser som utflukter eller teltturer. Kvammen leker med lyse og mørke flater samtidig som stilen er grunnleggende «flat» uten noe dynamisk lys- eller skyggelegging. Det skaper stemningsfulle bilder for eksempel i en begravelsessekvens hvor kirken står skinnende hvit mot den svarte kirkegården, eller når hovedpersonen i boken glir inn i angst og depresjon mot en kullsvart bakgrunn.

Ressurssterk lidelse

Kvammen har talent for historiefortelling, og scenene i boken er naturlig delt inn i mindre deler markert med helsidesillustrasjoner. Med unntak av en familietur til Hellas er det svært lite i Ungdomsskolen som føles overflødig. Kvammen har også et øre for naturlig dialog, og partiene hvor Aksel blir utsatt for skolens plageånder er så godt skildret at det kan knyte seg i magen. Samtidig er selve historien bokens svake punkt. På tross av all motgangen Aksel Kvam møter så ordner ting seg litt glatt. Han blir plaget av en gutt i klassen, men tar igjen og skolen blir oppmerksomme på og tar tak i problemet; Fetteren han så opp til dør, men besøker ham i en drøm og forteller at han ikke skal være lei seg; Han får panikkangst, men alt ordner seg etter et besøk hos en homøopat (!). Gjennom det hele er familien aldri noe mindre enn fullstendig støttende og forståelsesfull. Boken er på en måte lagt opp som en lidelseshistorie, men hovedpersonen har så mange ressurser å falle tilbake på at det dramatiske sjeldens løftes over det banale og hverdagslige. Alt dette skriver jeg selvsagt vel vitende om at historien kan ha selvbiografiske trekk, og at ingen som har opplevd noe lignende burde finne seg i å få problemene sine avfeid på denne måten. Poenget mitt er at selve kunstverket har behov for større spenninger og mer dramatisering for at seierne til hovedpersonen virkelig skal føles fortjent.

Hverdag2

Bakgrunnen i front

Som nevnt innledningsvis er det spesielt kort mellom skole- og oppvekstskildringene i tegneseriemediet, kanskje fordi det er en så sterk tradisjon for at serieskapere bruker seg selv i seriene sine. Flu Hartberg, kjent fra Dongery-kollektivet og serien Fagprat, ga ut ungdomsskole-fortellingen English Conversation (Dongery, 2005) med omslag som fikk den til å se ut som en brukt kladdebok. Anders N. Kvammen ble tildelt Brageprisen 2016 i kategorien barne- og ungdomsbøker for Ungdomsskolen, en ære som også ble Inga Sætre til del med Fallteknikk (Cappelen Damm) i 2011. I den boken fulgte vi Rakel som flytter hjemmefra for å gå på videregående, og som oppdager verden gjennom kampsport og bandspilling.

Både Ungdomsskolen og Fallteknikk og til dels English Conversation er poetiske og alvorlige, men dette er langt fra påkrevd i oppvekstskildringer. I vinter kom Nulteliv (No Comprendo Press) av Espen Friberg og Fredrik Larsen, en tegneserie som beskriver 1980-tallets Nintendo-og-panteflaskegenerasjon med perfekt gehør for store barns anarki og sjarmløse oppførsel. Nulteliv ble holdt i en glorete strek i svart, hvitt og rødt, på en måte den rake motsatsen av Ungdomsskolen, men samtidig beslektet i både innhold og i den enkle måten figurene er tegnet. Om det er én ting oppvekstskildringer lærer oss, er det at problemene våre skiftes stadig ut etter hvert som vi blir eldre, men de opptar en like stor plass i livene våre uansett. Og kanskje skal vi lære av Ungdomsskolen at iblant er det som er i bakgrunnen mer interessant å studere enn oss selv.

 

Ungdomsskolen er nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Les anmeldelse av den andre nominerte tittelen fra Norge, Bjørn Ingvaldsen: Far din.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .