Lyder i natten

Ikke så veldig skumle lyder i natten

Når John Irving debuterer som barnebokforfatter, er det med en fortelling som har gjennomgått en snodig resirkuleringsprosess. Irving-frelste sjeler vil huske den notoriske drukkenbolten og skjørtejegeren Ted Cole som er en fargerik biperson i romanen Enke for et år. Ted skriver og illustrerer bisarre barnebøker, deriblant bestselgeren ”Musen i veggen”. Nå går Irving sin egen litterære skikkelse i næringen, og Teds (eller var det Irvings?) musehistorie utgis på nytt i illustrert utgave med tittelen Lyder i natten.

Tom våkner om natten og hører en skummel lyd inne i veggen. Han tror det er et uhyre, og henter faren sin. Etter å ha undersøkt saken nærmere, konkluderer far med at det bare er en mus, og Tom blir beroliget. Men da våkner Tim, og han er så liten at han ikke engang vet hva en mus er. Derfor blir han liggende våken hele natten og banke i veggen for å skremme bort musa, som i hans fantasi fortoner seg som et uhyre. Og slik slutter den historien.

Irving har et solid grep om den redselen som hører nattemørket til. Store deler av teksten består av barnets forsøk på å gi den mystiske lyden et ansikt. Og en riktig kremtekst er det, – rytmisk og poetisk, egnet til høytlesning og med en god porsjon Irvingsk absurditet:

”Det var en lyd som om noen trakk spikrene opp av gulvplankene under sengen. Det var en lyd som om en hund prøvde å åpne en dør. Hunden var fuktig i kjeften, så den fikk ikke ordentlig tak i dørvrideren, men den ga seg ikke – og til slutt ville den komme seg inn, tenkte Tom. Det var en lyd som om et spøkelse på loftet mistet peanøttene det hadde stjålet på kjøkkenet. Det var lyden av en som prøver å ikke lage en lyd.”

Og denne siste beskrivelsen, – ”lyden av en som prøver å ikke lage en lyd” nagler en gang for alle sånt irrasjonelt gruff som kan gi noen og enhver nattlig hjertebank. Her ligger det med andre ord et solid skremselspotensiale. Tatjana Hauptmann har imidlertid valgt å tone ned det skumle til fordel for det stemningsfulle. Huset fremstilles som mer fredelig enn truende. Hauptmann antyder med minimale midler at det muligens foregår noe uvanlig i de mørke rommene. En skygge her, en peanøtt der og en bulende kul bak tapetet. På den måten ivaretas begge muligheter hele veien. Kanskje er det et uhyre. Kanskje er det ingenting. Men rent visuelt blir det hele litt monotont, der Tom vandrer fra det ene tomme rommet til det andre og undersøker huset fra alle bauger og kanter. Litt haltende blir også samspillet mellom tekst og bilde, idet teksten nesten utelukkende er konstruert som en dialog mellom far og sønn, mens faren ikke er å se noe sted i bildene. Der er barnet helt alene.

Irvings buemerke er den mangeslungne fortellingen som utspiller seg i gedigent format. Det morbide og tragiske fremstår gjerne i et komisk skjær. Peniser kappes av. Hender blir spist av sultne løver. Umistelige familiemedlemmer faller ned i fly, kolliderer med bil eller hopper ut av åpne vinduer. Forfatterens nådeløse univers er med andre ord ikke umiddelbart eslet for barn. I Enke for et år har ”Musen i veggen” den noe tvilsomme æren av å ha skremt sånn cirka ti millioner barn på over tretti språk verden over. Når teksten nå har tatt skrittet ut i virkeligheten, til et barnepublikum av kjøtt og blod, skal vi vel være godt fornøyde med at den ikke har som mål å stjele nattesøvnen fra små lesere. Likevel, – å frigjøre denne lille tekstsekvensen fra sitt vannvittige opphav, frarøver boken det som er Irvings essens. For det groteske, fantastiske og overdrevne vil vi jo ha, også i barnelitteraturen. Kanskje særlig i barnelitteraturen.