Tittel: Skogen den grøne
Tekst: Ruth Lillegraven
Illustratør: Mari Kanstad Johnsen
Forlag: Samlaget
Årstall: 2018
Antall sider: 61

Magisk natur og mørke

Ruth Lillegraven har skrevet rike dikt om den omskiftelige naturen og et fantasifullt barns plass i den. Skogen tilbyr en myk og stille friplass, men også mørke undertoner, i hennes andre diktsamling for barn.

Det at natur og mennesker er foranderlige og forgjengelige, og samspiller i en større syklus, synes å være noe av budskapet i samlingens i alt 44 dikt. «høyr! / kviskrar stien,» begynner diktet «Haust» og inviterer leseren med på egenartede oppdagelsesferder inne i skogen, i skiftende natur og årstider. Diktene danner en helhet som beskriver barnets inderlige samspill med omgivelsene. Jeget synes stadig forventningsfull over hva skogen kan tilby, men vet ikke om det er «vakkert eller stygt, farleg eller trygt.» Skogen tilbyr noe hemmelig og uutforsket, og noe annet en den vanlige, støyete verden jeget vil bort fra. «går inn / i ei stillare / mjukare / verd» står det på første side.

Kompleksitet

Skogen er likevel ikke noe ensidig trygt. Som i mye barnelitteratur legger barnet ut på reiser og vokser gjennom farer og prøvelser før det vender hjem. Skogen er også lunefull, med surklende, svarte myrer som tar tak i barneben, bunnløse tjern, overnaturlig skodde som ligner huldrepust, og truende stormer. Barnet ser for seg hekser på sopelimer i en storm der «alt snurrar for fort», og falne furuer etter stormen er sjørøverskuter man kan seile av gårde i. Motivene spriker og kan synes for mange, men de faller på plass i en kompleks og rik helhet. Diktene som i hovedsak skildrer overgangen fra sensommer til høst og vinter, kan òg leses som én utflukt, tilmed rømning.

skogen1-blader

Menneskelig natur

Fasetter i naturen speiler fasetter i menneskesinnet når årstider, trær og blomster tidvis menneskeliggjøres, også i humørfylte beskrivelser:

rogna har raude
øyredobbar

sjå på meg
seier bjørka
sjå på meg
seier rogna

å, for nokre jåler
no treng eg luft
seier furua og
brusar med
greinene

Gjennom et lite stikk til overflatisk selfie-kultur, er det som om fortelleren vil vise frem en annen type selvbekreftelse, i naturen. I diktet «Skiftande vêr» skjer det i konkret og overført betydning, i et finstemt og lavmælt samspill rundt vannets kretsløp.

regnet kjem
lagar drope
på strå

vinden kjem
ristar drope
på strå

sola kjem
tørkar drope
på strå

då ser eg
regnbogen lyse
i den vesle
dropen

og så ser eg
andletet mitt
i regnbogen

Tonen fra Lillegravens forrige barnediktbok, Eg er eg er eg er, gjenkjennes, der også naturens foranderlighet og det forgjengelige i alt liv er et tema. Den klimabekymringen som kan spores i fortellingen om ungpikeforelskelsen er ikke på samme måte uttalt i denne samlingen, men det er nærliggende å lese dette inn i stormskildringer der «sirkusorkesteret skrik og slagverket slår». I Skogen den grøne videreføres den intense sameksistensen med naturen, men med et selvstendig jeg som virkeliggjøres i hengivenheten til den. Samtidig er det et sårbart jeg som tidvis kjenner seg truet av deler av naturen, men som finner en slags identifikasjon og støtte i alt fra furuer til fugler og maur.

no kryp eg langs bakken
prøver å krympe meg
bli ein modig maur

Om «ein modig maur» er en referanse til Tarjei Vesaas’ novelle eller Fritjof Sælens barnebok ved samme navn blir opp til leseren å bedømme. Lillegraven skriver som Vesaas også om småkryp som spiser av større dyr, men et dikt som «Mauren» rommer først og fremst en beundring for deres velorganiserte felleskap. «Kanskje kan eg / bli ein av dei», sier jeget. Lillegraven mestrer balansen mellom velbrukte fraser og mer slående og original billedbruk og tankesprang. Gjennom blant annet virkningsfulle, rytmiske gjentakelser tar hun leseren i hånden gjennom denne indre og ytre eventyrverdenen.

Jeget som vokser

«Kva spor skal eg følgje / kva sti skal eg gå», spør det navnløse og usikre jeget et stykke ut i boken. Den brune ormen som er et bilde på stien, lokker inn i det uvisse der naturen ikke bare speiler jegets bevissthet, men bosetter seg i den og endrer den. «eg er ikkje lenger / den same», sier jeget som på begynnelsen av boken går inn i skogen og på siste side går ut av den. «Maur og myr er / del av meg no», sier jeget. Så enkelt og vakkert kan det sies.

skogen-stammer

Utforskingen av naturen synes å tilby noe helt livsnødvendig for jegets væren i verden.  «[…] det grøne og hemmelege […] ventar på meg / og på deg» avslutter siste dikt i boken, og har slik en bredere appell. At vi mennesker trenger skogen langt mer enn den trenger oss er undertonen i disse diktene der knapt et ord virker feilplassert.

Diktene er ikke like relatert til en barnlig hverdagsverden som i eg er eg er eg er, men er like fullt til stede. Barnets forestillingsverden er godt beskrevet. Tonen virker iblant tilsynelatende eldre enn jeget, men det fungerer, og øker relevansen for et voksent publikum. I diktene på frie vers der mange av bildene er enkle, men òg kan bety noe langt dypere, trer en av Lillegravens inspirasjonskilder, Olav H. Hauge, frem. Tekstene har også små hilsener, bevisste eller ubevisste, til naturskildrere som Hamsun, Vesaas og Hans Børli.

Særegent billedfølge

Eg er eg er eg er fikk sølv i Årets vakreste bøker 2017. Også denne gangen er illustrasjonene over fire dobbeltsider ved prisbelønte Mari Kanstad Johnsen, men har flere farger og elementer, med knappere bruk av luftige flater. Rytmene og dynamikken som dannes av Johnsens boltring i et halvabstrakt formspråk med stiliserte former og spenstige paletter gir øynene lyst til å vandre – i landskap, der skjulte dyr og skikkelser trer frem. Uttrykket forener og tonesetter tema i ulike dikt, som den ladede og symbolske illustrasjonen til det dystre diktet «død» og det spenningsfylte «tjernet»:

og så er det alt
som eg ikkje kan
sjå, berre ane

skriver Lillegraven, noe Johnsen fint følger opp.

Den håndskrevne omslagstypografien, også brukt på Eg er eg er eg er, gir et barnlig og personlig utrykk. Den matte, taktile overflaten og illustrasjonen av et barn som kikker inn i trærnes løvverk minner meg på at boken er av papir – et produkt av skogen den forteller om – og gir en dobbelthet over det sobre designet.

Skogen kan endre deg slik også god litteratur kan det, er det som om boken insisterer.

Den kan anbefales til alle som liker natur og lyrikk, for skolebarn og voksne, kanskje like gjerne for sistnevnte. Boken har mange lag av betydning som potensielt vil kreve sin formidler, og er både egnet til og nødvendig å utforske flere ganger.

 

 

skogen2-vann 



Kommentarer

Oppdatert: .