Malermester Langøre

Malermester Langøre

Malermester Langøre

Walt Disney

Oversetter: Alf Prøysen
Tiden, 1954

Tiden

1954

Barndommen min var full av sterke bokopplevelser. Jeg er sikker på at de alle har vært med på å forme forestillingsevnen min, gleden min over fantasi – og troen på fantasiens utrolige betydning på godt og vondt. Også den lille, slitte Disney-bildeboka Malermester Langøre som jeg arvet etter brødrene mine.

Tove Janssons Mummitrollet, A.A. Milnes Winnie the Pooh og Lewis Carroll sine Alice in Wonderland-bøker lever kanskje enda sterkere i meg enn romaner jeg først har møtt som voksen. Sitater fra dem dukker med jevne mellomrom opp i hodet mitt, og jeg setter pris på livsvisdommen jeg finner i dem. Eller absurditeten i Carroll sitt tilfelle. Men det er bøker jeg har lest om og om igjen også som voksen, så selve barnebokminnet om dem er utvisket.

Andre store barnebokopplevelser hadde jeg med min første store kvinnelige heltinne, Ebba Hafslunds handlekraftige Frk Askeladd, med Zinken Hopps Jon og Sofus, med trollet Komle og en irritert og fjåsete prinsesse som blir vekket av hundreårs søvnen sin, Tante Gummigutta og blåbærmaskinen, med den snille heksa tante Gummigutta, tvillingene Enern og Toern, en blåbærsuppemaskin som går amok, og den skumle atomspionen Krakkmandel-Harry. Og malermester Langøre i Malermester Langøre.

Langt inne i skogen ligger det en liten kaninlandsby, grunnlagt av malermester Langøre. Langøre malte opprinnelig påskeegg på heltid, men når det blir nok kaniner som kan gjøre det, begynner han på nye prosjekter. Han maler blomstene i skogen i vakre farger, høstløvet, snøkrystallene om vinteren. De små kaninene blir også med på oppdraget. Tilreisende forundres over hvor vakker skogen er.

Men kaninene hørte hva de sa og lo for seg selv. For de visste at det var malermester Langøre som sto for alt sammen.

Malermester Langøre blir etter hvert veldig, veldig gammel og drar fra landsbyen. De voksne kaninene er lei seg, men de små kaninene vet at han pønsker på noe. Og så en dag dukker verdens vakreste solnedgang opp. Ingen har noensinne sett en så vakker solnedgang.

Men de små kaninene hørte hva de sa og lo for seg selv. For de visste at det var malermester Langøre som sto for alt sammen.

Denne boken leste jeg om og om igjen. Jeg visste ikke at det var en Disney-bok, eller at den var oversatt av Alf Prøysen. Den var magisk. Jeg elsket setningene som gjentas og gjentas utover boken, om kaninene som ler for seg selv og vet bedre. Og selv om jeg ble utrøstelig av boka om Babar, der den gamle elefantkongen spiste en  giftig sopp og døde (Til mor og fars store forundring: Kongen var jo gammel, Ingrid, og så blir jo Babar den nye kongen??), så gikk malermester Langøres bortgang merkelig nok langt bedre ned.

Jeg tror malermester Langøre med penselen sin skjerpet blikket mitt på skjønnheten i naturen, på fargene på blomster og løv, skyer og himmelen. Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at jeg kan smile litt for meg selv noen ganger når jeg beundrer eksepsjonelt vakre solnedganger, og tenke at det må være malermester Langøre som har vært på ferde.

bilde ingridIngrid Rommetveit er filmviter, filmkritiker og ansvarlig redaktør for Z filmtidsskrift. Hun sender stafettpinnen for barnebokminnet videre til Håvard Kleppa Håvard Kleppa, rådgjevar i kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller og journalist i radio og TV.

Nina Aalstad

One thought on “Malermester Langøre

Comments are closed.