Men religionen var ikke død

Noen ganger stemmer ikke kartet med terrenget. For eksempel er ikke religionen borte fra barne- og ungdomslitteraturen, slik det blir sagt. Møt fire forfattere som nyanserer hva religion kan bety i dag.

På barne- og ungdomsbokkonferansen Se og les i Bergen tidligere i år fikk jeg i oppdrag å være moderator i en samtale med fire ungdomsbokforfattere. I utgangspunktet hadde de visse fellestrekk. Tre av forfatterne er født i Norge (den fjerde kom til Norge som femåring). De har foreldre fra andre land, og bøkene deres har hovedpersoner med lignende bakgrunn. Forfatterne var Ayse Koca (Yoko Onur – et balleliv) Mahmona Khan (Når du minst venter det), Maria Navarro Skaranger (Alle utlendinger har lukka gardiner) og Neha Naveen (Stupekontroll).

Til tross for de åpenbare likhetene, var forskjellen mellom bøkene like påfallende, det gjaldt både språklig, stilistisk, tematisk og sjangermessig. Men så leste jeg et intervju i Vårt Land med Guri Fjeldberg, forfatteren av 101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005–2015. ”Lite religion i barnebøker” var overskriften, og ingressen lød: ”Kristen tro i god norsk barne- og ungdomslitteratur er nesten like sjelden som muslimsk”:

”Da Guri Fjeldberg fikk stipend for å utarbeide ei liste over de 101 beste barne- og ungdomsbøkene her i landet de ti siste årene, var hun bevisst på å lete etter bøker fra flere ulike miljøer. Blant annet lette hun etter muslimer, for at de mange muslimene som bor i Norge skulle kunne finne bøker å kjenne seg igjen i. Det var ikke lett. Underveis ble hun klar over at bøker med kristne karakterer var omtrent like sjeldne.”

Jeg hadde også nylig anmeldt en bok av Alf van der Hagen, der han skriver at nordmenn er i ferd med å bli religiøse analfabeter. Man kunne nesten forledes til å tro at religion er blitt borte både fra litteraturen og kulturen.

Dette stemte imidlertid ikke med bøkene til de fire forfatterne som jeg skulle samtale med på Se og Les-konferansen. Tvert imot var bruk av religiøse elementer et fellestrekk mellom dem. Jeg skrev et artikkelutkast til forfatterne der de kunne lese om de religiøse «funnene» mine i bøkene deres, og foreslo at vi bygget samtalen rundt dette fellestrekket. Her er utdrag fra det jeg skrev om hver av bøkene, og noen av forfatternes innspill i samtalen.

Religion som identitetsmarkør i Yoko Onur – et balleliv

Ayse Kocas roman Yoko Onur – et balleliv handler om den tolvårige jeg-fortelleren Yoko Onur og hennes mor, som bryter med vedtatte normer for hvordan «gode mødre» skal oppføre seg. Hun er impulsiv og full av idéer, med kjærester som kommer og går. Mor holder sjelden lenge på en jobb, og er en NAV-er i det boken tar til. Alt dette gjør at Yoko mener at hun lever et «balleliv», og planlegger en rekke revolusjonære tiltak sammen med venninnen Kara for å gjøre mor til en mønstermor.

ayse-større

Ayse Koca

Yoko og moren bor i en blokk med mennesker fra ulike steder i verden. Innenfor dette multikulturelle universet får religion først og fremst betydning som identitetsmarkør. Yokos mor har vokst opp i Tyrkia, hvor islam er den dominerende religionen. Som et ledd i revolusjonsplanene oppretter jentene en fiktiv kontaktannonse på nettstedet muslima.com, der mor fremstilles som konservativ og kysk muslim. Et typisk visuelt symbol for muslimsk identitet, nemlig heldekkende burka, spiller etter hvert en avgjørende rolle når jentene opptrer i forkledning på date med ny mann.

Koca leker med burkaen som symbol på muslimsk identitet, noe som hinter om at Yoko Onur – et balleliv har en politisk side. For etter hvert kommer det frem at islam er mer mangfoldig enn stereotypiske forestillinger om hva som kjennetegner en «ekte» muslim. En sufist blir brukt som kontrast til burkaversjonen av samme religion: «Sufisme handler om å være et godt menneske. En som er tålmodig, snakker sant og behandler alle mennesker, dyr og blomster pent. Man må bestemme seg for det først og jobbe med det hele tiden. For det er ikke så lett å være snill bestandig. Selv om noen er slemme, skal du ikke være slem tilbake.»

Hva synes så forfatteren selv om at jeg leser Yoko Onur – et balleliv som en bok som utfordrer forestillingen om at det eksisterer en spesifikk muslimsk identitet, symbolisert ved burkabruk?

– Din lesning representerer en av flere mulige lesninger, og bekrefter for meg at boken fungerer på flere plan. Samtidig vil jeg understreke at jeg selv ikke er religiøs, og heller ikke har noe religiøst budskap i boken. Det har også vært få reaksjoner på måten jeg bruker religiøse elementer på. Det unge lesere reagerer mest på er forholdet mellom mor og datter. En del lesere har mest sympati for moren, og ikke for revolusjonsplanene til Yoko Onur, sier Koca.

Religion, tradisjon og moderne frihetsidealer i Når du minst venter det

Mahmona Khans roman Når du minst venter det er tredje bindet om venninne-firkløveret fra Oslo: Ambar, Sumara, Anila og Charlotte. De tre førstnevnte er norsk-pakistanere, mens Charlotte er norsk. Boken har en thrillerlignende oppbygning, der Charlotte vikler seg inn i en kriminalsak med forgreininger til de to forutgående bindene om venninnene.

mahmona

Mahmona Khan. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Når du minst venter det har en klassisk konfliktlinje mellom helter og skurker, men i tillegg skriver Khan inn en annen type konflikt som går igjen i alle hennes bøker, nemlig mellom religion, tradisjon og moderne frihetsidealer. De norsk-pakistanske jentene i bøkene er underlagt streng sosial kontroll, og må forholde seg til andre normer enn Charlotte.

I bøkene blir tradisjon og religion brukt til å legitimere makt, samtidig som forfatteren får frem at tradisjon og religion ikke er det samme. Tradisjon spiller en avgjørende rolle i synet på kvinnekroppen, ved at de norsk-pakistanske jentene representerer familiens ære. Dårlig oppførsel kan kaste skam over hele slekten. En av jentene får vite at hun skal giftes bort, noe som illustrerer at tradisjonen gjør at jentene ikke ses på som individer med selvstendig rett til å forelske seg.

Hva syntes Mahmona Khan om at jeg leser bøkene hennes som en konflikt mellom religion og tradisjon, og moderne frihetsidealer?

– Jeg opplever at unge lesere ikke legger så mye vekt på religionen og tradisjonens betydning, men leser bøkene som spenningslitteratur. Jeg har også inntrykk av at ungdom kjenner seg igjen i venninnetematikken. Den oppleves som universell og spiller større rolle for målgruppen enn venninnenes bakgrunn. Den konflikten som går igjen i bøkene er like mye en generasjonskonflikt, samtidig som foreldrene er forskjellige, de også. Når det gjelder religion og tradisjon så har ungdommen selv begynt å bruke religion som argument mot tvangsgifting, siden skikken ikke har noe med islam å gjøre, sier Khan.

Religion som noe fellesmenneskelig i Alle utlendinger har lukka gardiner

Maria Navarro Skaranger ble i år nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Alle utlendinger har lukka gardiner, en episodisk oppvekstroman lagt til det multikulturelle Romsås. Der møter vi den fjortenårige jeg-fortelleren Mariana, som beretter om livet hjemme og på skolen. Det handler om forelskelse og familiens små og store utfordringer, som frykten til lillebror Matias, og tausheten rundt den forsvunnede storebroren Alvaro.

Skaranger-Maria-Navarro

Maria Navarro Skaranger. Foto: Pernille Marie Walvik

I Alle utlendinger har lukka gardiner henger de religiøse referansene sammen med de multikulturelle omgivelsene, og er å finne på flere plan. Boken er skrevet på et særegent, muntlig språk. Det som en gang ble kalt gebrokkent norsk, nå multietnolekt, er blant annet krydret med arabiske vendinger med religiøse konnotasjoner, slik som «wollah koranen» og «allah».

Marianas familie er katolikker og går til kirken en gang i blant. Marianas chilenske far leser en grønn bibel i all hemmelighet, som han etter hvert skjuler under puten til Matias. I boken fremstår kristendom som noe innadvendt og dypt personlig, i kontrast til de mer utadvendte innslagene av islam. Henvisning til koranen brukes av ungdommen i sosiale sammenhenger, for eksempel til å erklære noe for umoralsk eller haram (forbudt).

Kristendom og islam er med andre ord til stede både på språk- og innholdsplan. I tillegg er det innslag av en mindre spesifikk, men likevel åndelig dimensjon som mer generelt refererer til den allmennmenneskelige tilbøyeligheten vi har til å tro på skjulte sammenhenger. For eksempel når Mariana slår en fugleunge i hjel, og etterpå opplever at en måke bæsjer på ranselen hennes.

Tro, uavhengig av religion, handler om å tenke at intet er tilfeldig, og at det finnes forbindelser i verden bakenfor det vi ser. En slik tankegang finner vi igjen når Marianas klassekamerat, Masood, forteller en historie om djinn, en skikkelse fra før-islamsk arabisk mytologi, som er i kontakt med popstjerner og andre fordi de viser trekanttegnet fra den hemmelige, verdenskontrollerende gruppen Illuminati.

Gjennom Masoods tale for klassen kobler forfatteren eldre arabisk mytologi sammen med moderne konspirasjonsteori, og deretter sammen med både kristendom og islam. I følge Masood henger alt sammen med alt fordi den onde ånden Iblis truer med gjenoppstandelse:

«Og snart vil han komme over vann og gjenoppstå og skal krige mot profetene, både Jesus og Muhammed, og Masood sier bare de som har vært trofaste muslimer eller kristne og katolikker vil holde med Jesus og Muhammed, resten vil tiltrekkes til Iblis og komme til helvete og det vil være dommedag. Den kommer snart, Masood sier, og jeg er litt redd, men også jeg skal lage heftigste fantasyfilmen om det, som skal bli større enn Ringenes herre.»

Hvordan tro kommer til uttrykk avhenger som kjent av omgivelsene. Sitatet ovenfor speiler at Alle utlendinger har lukka gardiner skildrer hverdagen i et multikulturelt oppvekstmiljø, hvor gamle og nye trosforestillinger blandes sammen.

Hva mener så Skaranger om at jeg tolker de religiøse elementene i boken som uttrykk for noe fellesmenneskelig?

– Jeg har ikke reflektert så mye over akkurat den siden ved boken. Det litterære universet jeg har skapt bygger på mine egne erfaringer, der religiøse referanser har vært en naturlig del av hverdagen. For meg var det ingenting spesielt ved å vente på venninner som var i moskéen. Når det gjelder religion, så finnes det kristne menigheter i Norge som er svært strenge mot medlemmene sine. Det er ikke spesielt for islam.

Religion som hjelpemiddel i Stupekontroll

Neha Naveens roman Stupekontroll handler om tvillingsøstrene Pari og Chi, og deres konfliktfylte forhold til ekskjærestene Mio og Simon. Idet boken tar til har Chi vendt hjem til Norge etter et utvekslingsår. Hun forlot samtidig Simon etter en brutal hendelse. Hva som skjedde i England blir gradvis avslørt. Pari holder hemmelig for sin hjemvendte søster grunnen til at hun brøt forholdet med Mio. Det vekslende fortellerperspektivet fanger likheter og forskjeller i personlighetene til Chi og Pari, og speiler hvordan de utfyller hverandre.

Neha Naveen. Foto: Espen Wang-Naveen

Neha Naveen. Foto: Espen Wang-Naveen

Foreldrene til Chi og Pari kommer fra India, og gjennom hele romanen bruker Naveen elementer fra hinduismen. Boken innledes med en hinduistisk myte om Shivas kone, Parvati, en myte som blir liggende i bakgrunnen, og som skaper mer dybde i persontegningene.

Det er også elementer fra hinduismen på et mer hverdagslig plan. Tvillingsøstrene på sytten har drevet med stuping i oppveksten, og tittelen på boken henger sammen med hvordan den sky og forsagte Pari har lært Chi et mantra for å mestre nedslaget. Slike og lignende eksempler gjør at religion får en praktisk funksjon i Stupekontroll, som et hjelpemiddel til å takle livets utfordringer.

Det er også referanser til hinduismen forstått som et system av bakenforliggende krefter. For eksempel i scenen der Mio, Paris voldelige og kriminelle ekskjæreste, dukker opp og tror politiet forfølger ham:

«– Ok. Men jeg trenger deg. Er så jævla paranoid.

Det første som faller henne inn, er at hinduismen har noe for seg med ideen om karma. Han har gjort henne redd og paranoid. Nå gjør politiet han redd og paranoid.»

Er Naveen enig med meg i at religion på mange måter fungerer som et praktisk hjelpemiddel i Stupekontroll?

– Jeg opplever at ungdom som leser boken ikke legger så mye vekt på de religiøse elementene, det er for eksempel få av mine lesere som har sagt noe om myten som innleder boken. Ungdomslesere er mest opptatt av forholdet mellom søstrene og konfliktene med ekskjærestene. Jeg er heller ikke religiøs. Grunnen til at jeg bruker hinduistiske elementer er av kunstneriske årsaker, jeg så at det ville gjøre boken mer original, sier Naveen.

Kosmopolitiske romaner

Med andre ord: Til tross for at verken leserne eller forfatterne alltid vektlegger religion som et hovedtema, er det religiøse skikkelser og tematikk å finne i norske barne- og ungdomsbøker. Religionen handler ikke bare om identitet, men kan være del av et større tema, og brukes forskjellig av hver forfatter. Dette kan tyde på at nordmenn ikke er blitt religiøse analfabeter likevel.

I samtalen kom det for øvrig frem at forfatterne reagerte på at de var satt sammen i et panel. Skaranger nevnte at i Tyskland er de på vei bort fra å bruke begrep som «minoritetslitteratur», og rettet en henstilling til salens mange bibliotekarer og bokhandlere om å ikke isolere bøkene på egne hyller, men la dem stå sammen med andre bøker.

Khan understreket viktigheten av at ungdom får rollemodeller. Å bli gjort synlig som forfatter med en annen bakgrunn gjør det lettere for unge skrivetalenter med lignende bakgrunn å finne noen å identifisere seg med. I neste omgang vil de forhåpentligvis bli inspirert til å skrive selv.

Vi lever som kjent i globaliseringens tidsalder. Folk lever et moderne liv på tvers av landegrenser, og kulturer blandes sammen. På spørsmål om hva framtiden vil bringe, sa Naveen at hun så for seg at kosmopolitten ville bli en identitet mange kom til å føle seg hjemme i.

På veien hjem fra samtalen tenkte jeg at «kosmopolitiske romaner» er en fin merkelapp på bøkene til de fire forfatterne. «Jeg er ikke athener, eller greker, men borger av verden,» som Sokrates en gang sa.



Kommentarer

Oppdatert: .