Menn med store neser i mørket

«En røverhistorie fra krigsårene» er undertittelen på denne tegneserien av John S. Jamtli, og det er en god oppsummering av hva denne boken egentlig er. Det er 9. april 1940, og tyske fly er på vei mot Norge. Quisling er på radioen og maner nordmenn til samarbeid med okkupasjonsmakten. Johan er en ung nordmann med helt andre planer enn samarbeid, som har blitt internert i Falstad fangeleir etter et mislykket sabotasjeforsøk. I fangeleiren treffer han Knut, som viser seg å være en sentral skikkelse i Osvald-gruppen. Sammen rømmer de fra Falstad, med den hissige lille trønderen Olav på slep. Derfra er veien kort til stadig mer farefylte oppdrag, på vegne av en motstandsgruppe med en leder som det virker som at de aldri skal få møte.

Sabotør er en imponerende bok på mange måter. Selv om dette er John S. Jamtlis første soloutgivelse, er han kjent fra flere tidligere prosjekter – deriblant Dass. Dette var en ekstremt fri tolkning av den historiske nordlandspresten Petter Dass og hans imaginære eskapader. Det er for sterkt å si at denne la grunnen for måten Sabotør tilnærmer seg historiske fakta, men Dass viste at det er mange måter å fortelle norsk historie på, og at litt uærbødighet kan gjøre selv det mest alvorlige tema mer fordøyelig.

Alvor i eventyret

Tegneserier har ligget litt etter når det gjelder å behandle norsk krigshistorie som ren underholdning. Mens filmbransjen har gitt oss titler som Max Manus og Kongens nei, har tegneseriene om samme tema ofte bært preg av å være skreddersydd for skoleverket, mer velmente enn vellykkede som historiefortelling.

Med Sabotør har Jamtli tatt flere grep for å underholde fremfor å undervise (selv om han gjennom fotnoter i slutten av boken gjør litt av sistnevnte også). Tegnestilen er inspirert av fransk-belgiske eventyralbum som Sprint og Asterix, med store neser og hoder, kulerunde øyne og trykk på action og handling i rutene. Interessant nok det samme uttrykket som den andre store norske (og litt mer kontrafaktisk historieskrivende) tegneserien om 1960-talls spesialagentene Krüger og Krogh – som kommer med sitt andre bind denne høsten. Referansene til Sprint topper seg med dyret (en mår?) som følger Johan som et fokus for leseren gjennom hele historien.

Men selv om tegnestilen får mange til å tenke på mer uskyldige utgivelser, er det ingen som leker krig i Sabotør. Allerede på tredje side flyr kulene så blodet spruter, og deler av historien finner sted rundt torturkammeret til kollaboratørene i Rinnanbanden. Selv om han ikke skygger tilbake fra å ta tak i realismen i krigssituasjonen (flere av hovedpersonene er i tillegg harde på flasken), bruker Jamtli disse elementene mer for å jorde alvoret og faren disse figurene befinner seg i, enn som sjokkeffekter.

Dikterisk frihet

Det er ikke uten grunn at Jamtli kaller dette for en «røverhistorie»: Selv bokens sentrale premiss – at Osvald-gruppen er infiltrert – er funnet på, selv om det ikke er usannsynlig at det kunne skjedd. Den som prøver å bruke denne tegneserien som kilde i en skoleoppgave kan med andre ord få seg opptil flere ubehagelige overraskelser i sensuren.

Likevel føles tegneserien aldri hverken uærlig eller urealistisk. Jamtli åpner med å skrive at boken er «diktning inspirert av historiske hendeler og personer», og introduserer samtidig et lite symbol som betegner at leseren kan få mer informasjon om et tema bak i boken. Denne kombinasjonen av å jukse litt med historien for best mulig dramatisk effekt, samtidig med en åpenhet om hva som er fakta og ikke, gjør at boken faktisk kan fungere som en første innføring i hvordan et lite stykke av andre verdenskrig faktisk gikk for seg i Norge. (Det er interessant å se at en annen av vårens utgivelser for barn og unge om andre verdenskrig, Lena Lindahls Jenta i veggen, går tvert den andre veien med kildebelegg både for vær og for lokalbussens grad av nedslitthet.)

Det er sjelden å lese en solodebut som fungerer så godt som Sabotør. Som leser blir man revet med fra side til side, og Jamtli viser seg som en svært kompetent forteller og tegner i den vanskelige spenning/action-sjangeren. Det er bare små ting som lugger underveis i lesningen, som balansen mellom å fortelle for mye og for lite når identiteten til skurken i boken skal holdes hemmelig gjennom store deler av historien. Her kan det være at Jamtli vil gjøre det enklere for en yngre målgruppe å henge med i svingene, men historien ville hatt godt av i det minste én falsk ledetråd eller overraskende vending for ikke å gjøre det for åpenbart.

I det hele tatt er det lett å la seg imponere av Sabotør, fra røverhistorie-actionscenene til den følsomme behandlingen av Osvald-lederens terrordom etter krigen. Norske tegneserier trenger flere serieskapere som mestrer å lage solid underholdning, og Jamtli har nettopp tegnet seg selv inn i elitelaget.