Verdens beste fagbøker

Verdens beste fagbøker

Mer enn rene fakta: Faglitteratur for barn og unge dreier seg ikke bare om gode tekster. Den visuelle kunnskapsformidlingen er minst like viktig. Og derfor bør det være mye å lære av bøkene som ble premiert under barnebokmessen i Bologna.

I anledning barnebokmessen i Bologna, som har vært arrangert hvert år siden 1964, deles det ut priser til beste barnebok, beste debutbok, beste fagbok og beste app. Den eldste av disse er barnebokprisen som med ulike navn og innretninger har eksistert siden starten. Den yngste er app-prisen som ble delt ut for første gang i 2012. Fagbokprisen har vært delt ut siden 1995. Blant de fire bøkene som i år var nominert til fagbokprisen, er tre fra Frankrike og en fra Italia. Om dette betyr at juryen har vært dårlig orientert eller at det er nettopp i disse landene faglitteraturen for barn og unge er mest interessant og nyskapende, er ikke godt å si, men ser vi nærmere på de fire bøkene, er den siste forklaringen den mest sannsynlige.

Trygg tematikk i et uvanlig visuelt uttrykk

Katy Couprie: “Dictionnaire Fou du Corps”, Editions Thierry Magnier 2012, 248 sider.

Tematisk har i hvert fall to av bøkene mye til felles med mange andre fagbøker for barn. Det dreier seg om naturfaglige emner som menneskekroppen og frukt og grønt. De to andre bøkene er også tematisk i slekt og ikke uvanlig å finne i annen faglitteratur for barn. Her dreier det seg om kunst og kultur i vid forstand, om arkitekter og om bildekunst. Det kan med andre ord ikke alene være valg av tema eller emne som har fanget juryens interesse. Trolig er det også energien og seriøsiteten i det visuelle uttrykket og den åpne kunnskapsutforskingen i det verbale uttrykket. De nominerte har det til felles at de er tydelig opptatt av hvordan kunnskap presenteres og diskuteres i bøker der barn og unge er primærmottakerne.

Både når det gjelder sidevolum og variasjon, i visuell og verbal forstand, er årets prisvinner, Katy Coupries Dictionnaire Fou du Corps (Kroppens ville oppslagsbok), den absolutt overlegne. Coupriers tidligere bøker, som Tout un monde (1999, Hele verden), À table (2002, Til bords) og Au Jardin (2003, I hagen), alle sammen med Antonin Louchard, kan karakteriseres som en form for pekebøker. I disse består oppslagene i det lille kvadratiske formatet utelukkende av illustrasjoner (fotografier, oljemalerier, blyanttegninger mm.) som på kontrasterende og kommenterende vis med alvor og humor reflekterer både over den store og den lille verden i barns øyehøyde. Dictionnaire Fou du Corps er både større av format og reflekterer, med faglig presisjon og estetisk oppmerksomhet, over et tilsynelatende mer avgrenset objekt, kroppen, i både tekst og bilder. Boken er organisert som en alfabetisk oversikt over alle kriker og kroker i menneskekroppen. Visuelt er oppslagene som regel komponert av Coupriers egne tegninger, i en rekke ulike stiler, medisinske fotografier og eldre anatomiske verks illustrasjoner av organer, kroppsdeler og –funksjoner. Tekstene som etterfølger det enkelte oppslagsord er medisinsk presise, med for eksempel latinske ord og uttrykk, men også humoristiske og poetiske kommentarer, gjerne motivert av forfatterens egne assosiasjoner.

Natur og arkitektur

Judith Nouvion og Florence Guiraud: “Dans mon panier”, De La Martinière Jeunesse 2012, 86 sider.

Hvis Courpries bok er en form for portrett av menneskekroppen, er forfatteren Judith Nouvions og illustratøren Florence Guirauds Dans mon panier (I handlekurven min) en samling presise og detaljerte botaniske portretter av alle de frukter og grønnsaker man møter hos grønnsakhandleren eller dyrker i grønnsakhagen. Hvert oppslag er viet en frukt eller grønnsak og illustrert med naturtro akvareller. Over hver frukt eller grønnsak er det også en klaff. Når man løfter på den, ser man et tverrsnitt av frukten eller grønnsaken. Slik reflekterer forfatter og illustratør også over forholdet mellom utside og innside. Det grønne eplet har hvitt  fruktkjøtt og kjernehus med steiner. Den grønne avokadoen har gulgrønn innmat og en stor stein. Mens en del av teksten presenterer og karakteriserer frukten eller grønnsaken fra et botanisk perspektiv, er andre deler viet dens opprinnelse og dens nytte i hverdagen (i matlaging for eksempel). Her er også mer språk- og kulturrealterte detaljer, som bruken av ordet ’tomat’ i uttrykket «rød som en tomat», også i Frankrike et veletablert bilde på flauhet, sjenanse eller skam.

Didier Cornille: “Toutes les maisons sont dans la nature”, Hélium 2012, 85 sider.

Refleksjon kjennetegner også de andre nominerte fagbøkene. Og den kommer like mye til uttrykk gjennom bildene som gjennom verbalspråket. Didier Cornille, som står både for tekst og illustrasjoner, foretar i boken Toutes les maisons sont dans la nature (Alle husene finnes i naturen), en punktvandring i de siste hundre års arkitekturhistorie. Et grep som blant annet bokens liggende lengdeformat understreker. Sentralt i den språklig sparsomme boken, er byggverkenes samliv med naturen og arkitektenes ideer om dette samspillet. Illustrasjonene har tydelige likhetstrekk med de tegnebordskisser og arbeids- og miniatyrmodeller man finner på arkitektkontoret.

Visuell og verbal refleksjon

Marta Sironi og Francesca Zoboli: “Dame e Cavalieri”, Topipittori 2012, 62 sider.
Marta Sironi og Guido Scarabottolo: “Quadri, quadretti e animali”, Topipittori 2012, 32 sider.

Innsikt i hvordan kunstnerens skisser også formidler refleksjon over både kjente kulturskatter og mindre kjente kunstverk kan man også få gjennom den italienske  serien Piccola Pinacoteca Portatile (Pippo). Til nå rommer serien bøkene Dame e Cavalieri (Damer og riddere) av Marta Sironi (tekst) og Francesca Zoboli (illustrasjoner) og Quadri, quadretti e animali (Bilder, mindre bilder og dyr) av Marta Sironi (tekst) og Guido Scarabottolo (illustrasjoner). Her har eldre og nyere kunstverk vært utgangspunkt for forfatterens refleksjoner over kunstnernes valg av motiv og visuelle uttrykksmåte, og for illustratørenes egen gjenskaping av det aktuelle verket og lek med andre visuelle måter å uttrykke detaljer i bildet på. Med utgangspunkt i et utvalg portretter fra 1300 – 1500-tallet undersøker Zoboli og Sironi blant annet bruken av portretter i profil. I Sironi og Scarabottolos bok er fokuset bilder der dyr er representert. For eksempel Leonardo da Vincis La dama con ermelino (1488-90). Mens forfatteren reflekterer over bruken av dyr i bildekunst, over forholdet dyr-mennesker og dyr-kunstner og over hvorvidt dyrene har gitt sitt samtykke til å bli portrettert, foreslår illustratøren en rekke ulike og alternative måter å avbilde dyr på i tillegg til den bildet selv foreslår. Her spenner det fra det zoologiske presise til det ikonisk enkle. Både tekst og bilde oppmuntrer leseren og betrakteren til gjennom fokuset på dyret i bildet å se både kunst og natur med nye eller åpne øyne. Det handler om å øve opp eller ta vare på sanseligheten. I forbindelse med Giotto Bondones bilde Francesco predica agli ucceli (1295/1300) heter det at Frans av Assisi var dyrenes beste venn. Og drar man til Assisi vil man, ved å årvåkent betrakte freskene i basilikaen, kunne fornemme hvordan Frans av Assisi ser ut til å forstå fuglenes sang.

De italienske bøkene oppmuntrer også leserne til å involvere seg aktivt i bøkene. Blant annet forklarer de tittelen på serien med at leserne, ved selv å fargelegge og tegne på illustrasjonene og deretter rive ut arket (langs den perforerte linjen) kan henge opp bildet og slik lage sitt eget pinakotek (malerisamling). Leseren som deltaker er også ivaretatt i frukt- og grøntboken ved at det kan løftes på klaffer. Oppslagsboken om kroppen har, som andre oppslagsbøker, ingen forutbestemt måte boken skal leses på. I bøker som dette kan leseren la seg drive eller rive med av egne innfall, eller spores videre av illustrasjoner og henvisninger til andre oppslagsord i boken.

Flytt blikket over grensene

Norsk faglitteratur for barn og unge har i økende grad de siste femten årene vært stimulert og verdsatt gjennom litterære priser, innkjøpsordning og stipendordninger. Dette har vært viktige initiativ for at ny og original faglitteratur for barn og unge skal kunne skrives på norsk og for barn og unge som vokser opp i og opplever verden fra Norge. Det er også kommet mange spennende bøker ut av dette, både tematisk, litterært og visuelt, men kanskje er ordningene i ferd med å bli en forutsigbar sikkerhet eller hvilepute som hemmer den nyskapende faglitteraturen. Kanskje er det tid for å løfte blikket mot det som skjer andre steder enn i Norge og også våge å satse på å oversette ny ikke-norsk faglitteratur. Kanskje kan norsk faglitteratur for barn og unge selv få noe ut av dette – for eksempel et dristigere samspill mellom den verbale og visuelle framstillingen av kunnskap.

Nina Goga