Min venn Percy, Buffalo Bill og jeg – og 3 billedbøker om mamma og pappa

Min venn Percy, Buffalo Bill og jeg – og 3 billedbøker om mamma og pappa
Cover image

Da mamma var indianer
Skrevet av Ulf Stark
Illustrert av Mati Lepp
Oversatt av Kjersti Scheen
32 sider
Gyldendal, 2004

Da mamma var indianer

Ulf Stark

Gyldendal

2004

32

["88"]


Cover image

Den kvelden pappa lekte
Skrevet av Ulf Stark
Illustrert av Mati Lepp
Oversatt av Kjersti Scheen
32 sider
Gyldendal, 2004

Den kvelden pappa lekte

Ulf Stark

Gyldendal

2004

32

["88"]


Cover image

Da jeg var på besøk i himmelen
Skrevet av Ulf Stark
Illustrert av Ulf Stark
Oversatt av Kjersti Scheen
64 sider
Gyldendal 2005

Da jeg var på besøk i himmelen

Ulf Stark

Gyldendal

2005

64

["88"]


Cover image

Min venn Percy, Buffalo Bill og jeg
Skrevet av Ulf Stark
Oversatt av Kjersti Scheen
235 sider
Gyldendal, 2005,

Min venn Percy, Buffalo Bill og jeg

Ulf Stark

Gyldendal

2005

235

["87"]


Fortiden som utopi – Ulf Starks bøker mellom selvbiografi og fiksjonI løpet av det siste

Fortiden som utopi – Ulf Starks bøker mellom selvbiografi og fiksjon

I løpet av det siste året er flere nye lattervekkende og sorgmuntre bøker av Ulf Stark utkommet på norsk. De fire som anmeldes her er alle spenstig oversatt av Kjersti Scheen. Bøkene inngår i det tilnærmet selvbiografiske skriveprosjektet, som forfatteren har egnet seg til de seinere årene. Visst er det vanskelig å bedømme hvor mye som er erindringer og hvor mye som er diktet til, men velger vi å ta forfatterens ord for god fisk, er dette fortellinger midt mellom selvbiografi og fiksjon. Hovedpersonen og forteller-jeg heter Ulf, hans far er tannlege og de bor i forstaden Stureby i det sørlige Stockholm. Så langt kan vi i hvert fall vite at fortellingenes ytre ramme stemmer overens med de faktiske forhold. Forfatteren bedyrer også at hans koleriske farfar er temmelig presist beskrevet. Ut fra denne familiehistoriske rammen og 1950-tallsmiljøet han vokste opp i, skriver han fiksjonsfortellinger om det som hendte og det som kanskje kunne ha hendt, eller om det han skulle ønske hadde hendt. ”Man kan säga att mina Ulf-böcker använder det förflutna som utopi. Man kan beskriva det önskvärda fast i förfluten tid”, sier forfatteren i et intervju i BLM i 1993, og gir slik en mulig nøkkel til en biografisk lesning av barndomsfortellingene.

Barndomsfortellingene utforsker barnets muligheter og prøver ut konsekvenser av handlinger. Trilogien om Ulf og Percy er de bøkene som mest tydelig viser denne utforskningen. Min venn Percys magiske gymnastikkskoMin venn sjeiken i Stureby og den nylig oversatte Min venn Percy, Buffalo Bill og jeg, forteller om utviklingen av et sterkt vennskap mellom to som i utgangspunktet er ulike på alle vis. Veloppdragne, smålubne og lett engstelige Ulf kommer fra et trygt, borgerlig og stabilt hjem, mens Percy er mer av en tøffing som går sine egne veier. Ikke har han helt greie hjemmeforhold, heller. Bøkene mer enn antyder kultur- og klasseforskjeller mellom de to familiene. ”Du må tenke på at pappa er tannlege”, sier Ulfs mamma da han stikker av fra skoleavslutningen mens foreldrene sitter ringside. Vennskapet mellom Ulf og Percy baseres fra starten av på at de trenger hverandres sterke sider. I Min venn Percy, Buffalo Bill og jeg er Ulf og Percy i ferd med å forlate barndommen. Vennskapet har holdt i tre år, men Ulf kjenner det likevel ugreit at Percy inviterer seg sjøl på sommerferie sammen med Ulfs familie til farfar og farmor ved kysten. Dramatikken når da også store høyder etter hvert – på uventede vis og på flere plan.

Percy er den karakteren som skiller seg mest ut i disse bøkene, ved å gjøre som han vil og ved å ta følgene på strak arm. Flere av hans handlinger og replikker får lyden av en liten propell til å snurre for mitt indre øre. Da Percy knabber med seg eplet lærerinnen har fått i gave, deler det med Ulf så rettferdig han kan med lommekniven, for så å ta den største biten sjøl, da er det umulig å ikke koble ham til Karlson på taket. Den uredde likeframheten og den velutviklede evnen til å utnytte situasjoner til egen fordel, kommer tydelig fram i mange situasjoner. Percy er selve motoren i fortellingene der han opptrer, om enn uten synlig propell.

Percy viser fram ukjente talenter i trilogiens siste bok, og overrasker både Ulf og leserne med sin evne til å takle farfarens raseri og med sin innsikt i kjærlighetens vesen. For dette er også en kjærlighetsroman, ja egentlig først og fremst det. Her er to parallelle kjærlighetshistorier, begge virker like umulige. Ulf er for første gang dypt og inderlig forelsket. Pia, hans utkårede, synes imidlertid at Percy er langt mer spennende. To generasjoner eldre er den andre kjærlighetshistorien. Gjennom et langt liv har besteforeldrene levd sammen, men kjærligheten har vært ensidig, farfarens varme følelser har aldri blitt besvart. Et bilde på forholdet deres vises ved den store steinen i hagen. Den kaster skygge over jordbærstedet, men farfar makter ikke rikke den. En dag, i opprør og sinne, går han likevel løs på den. Både den helt unge og den gamle kjærlighetshistorien skildres med overbevisende kraft og humor. 

Bildeboka Da mamma var indianer forteller fra en tidligere sommerferie hos farfar og farmor på det samme stedet ved kysten. En feriedag lurer Ulf og moren hans seg bort fra resten av familien og er indianere i ”villmarken”. Morens indianerrolle blir å stikke av fra klesvask og matlaging, som hun er lei av (”Blekansiktene stjele vårt liv”), og gjøre akkurat det hun har lyst til. Moren har endatil sitt eget indianernavn og viser seg fra ei helt ny side for Ulf. I denne fortellingen er det i mindre grad barnets utfoldelse som utforskes, men mer den voksnes muligheter til å sprenge seg ut av en rolle alle tar for gitt. Da moren stuper fra Den Høyeste Knatten i lakserosa underbukser og etterpå nyter å slappe av i vannet, tenker Ulf at det ”var både vidunderlig og litt skremmende å se henne sånn” Ulf er her en gutt på 6-7 år, og refleksjonene han gjør seg har karakter av å være en voksens tilbakeblikk, eller en drøm om at noe slikt skulle ha skjedd, altså en fortidens utopi. 

Vi gjenkjenner familiemedlemmene i denne bildeboka fra Percytrilogiens siste bok. Det er dermed mulig å lese inn mye mellom linjene i det foreldrene og besteforeldrene sier og gjør. Når Ulf innledningsvis svarer faren at nei, han har ingen fantasi, sier faren at det ikke gjør noe, han kan bli vei- eller vanningeniør. ”Eller tannlege” kommenterer moren. Ingen steder i denne bildeboka får vi vite at faren er tannlege, men det vet vi fra de andre bøkene. Morens kommentar blir dermed en nokså drepende karakteristikk av mannen.

Farfaren strever også her med å grave opp steiner og fjerne snegler fra jorbærsengene i hagen, mens farmor ikke deltar i dette. Han forsøker å dyrke fram kjærligheten i deres forhold, uttrykt ved jordbærene, mens hun drømmer seg vekk og isolerer seg fra de andre. Illustrasjonen viser farmoren i sin egen lille karnapp-vindusverden, sittende og produsere røykringer i en luksus-setting av dyp lenestol på persisk(?) teppe, med palmeformede potteplanter og utsikt til hav og passerende skip. Bildet forteller om en som helst vil være et annet sted. 

Mati Lepps illustrasjoner får fint fram vilterheten og det uortodokse i morens oppførsel, og også Ulfs smått forskrekkede beundring for henne. Mati Lepp har også laget bildene i boka Den kvelden pappa lekte. Personene er lett gjenkjennelige fra Da mamma var indianer, men her får vi et mindre persongalleri. Det er far, Ulf og storebror, og mor som kommer hjem fra malekurs på siste side, med pensler i håret. Handlingen og fortellingens rom er begrenset til en kveld inne i leiligheten, der de tre leker en variant av ”Tampen brenner”. Ulf finner et gjemmested som viser seg å være problematisk! Begrensningene i handling, sted og personer, gjør at denne fortellingen oppleves som langtekkelig, sammenliknet med indianerfortellingen. Ingen av bildene antyder noen utsikt fra vinduene, de er bare svarte flater. De voldsomme stueplantene signaliserer kunstig natur og har truende skygger, som på omslaget.

Kontrastene mellom moren og faren i alle fire fortellingene er sterke. Mens moren hylles som en livsbejaende, oppfinnsom, naturglad og kjærlig kvinne, vises faren som en passiv, ubehjelpelig og litt latterlig tannlegefar. Vanligvis leker han ikke med sønnene sine, og etter en kvelds lek med uventet utfall mener han at ”det greier seg nok med en gang”. De to bildebøkene kontrasterer foreldrene visuelt, med det store, mangfoldige rommet omkring moren, i motsetning til det begrensede rommet uten utsikt i fortellingen om faren.

Et mer nyansert bilde av faren får vi i den lille boka Da jeg var på besøk i himmelen. Her er det den voksne Ulf som besøker sine foreldre i himmelen. I denne underlige fortellingen er det faren som spiller hovedrollen. Han viser til at i himmelen får man gjøre som man vil, og være hvor gammel man vil. Og fordi han vil det, er han plutselig en liten gutt i matrosdress, som krever å få leke med sin femtisjuårige sønn. Vi skjønner at faren ikke lekte så mye da han sjøl var barn. Men nå vil han ta igjen det tapte! Sønnen forsøker å gi faren det han ønsker, og preges av dårlig samvittighet. Det kommer fram i dialogen der faren vil leke syk og krever omsorg.

    1. – Jeg har en grusom og forferdelig feber, stønnet han.
    1. – Det går nok over snart, trøstet jeg.
    –Det sa du sist også, og da døde jeg, sa han (s. 34).

I denne boka er det Ulf Stark sjøl som har illustrert, med litt røff strek. Framstillingen av personene er lett humoristisk, bortsett fra den lille brune og nakne typen som ikke ligner et menneske, men heller en djevel. Dette ser ut til å være en framstilling av jeg-et i teksten, altså Ulf (s. 43). Denne djevelfiguren gjør fortellingen mer komplisert, og reiser en hel del spørsmål om sønnens oppfatning av seg sjøl i forhold til sine foreldre, spesielt til faren. Kanskje kan denne fortellingen leses som et forsøk på å bearbeide et dårlig forhold til faren eller som en slags bønn om tilgivelse eller forsoning?

Ulf-bøkene utfyller hverandre. De gir stadig nye bilder av en barndom og en familie med tydelige motsetninger og spenninger. Flere av bøkene har en harmoniserende slutt, der alt ordner seg og familiemedlemmene gir uttrykk for at de er glade i hverandre og at de aksepterer hverandres særegenheter, som i Da mamma var indianer. ”- Litt av et kvinnfolk du har, sa farfar imponert. – Det kan man kanskje si, sa pappa.” Det er nærliggende å betrakte de harmoniserende avslutningene som noe av det utopiske ved fortellingene. Når konfliktene er så sterke som antydet mellom foreldre og besteforeldre, og mellom jeg-fortelleren og hans far, kan det være vanskelig å tro på en slik harmonisering. I beste fall kan harmonien betraktes som en kortvarig illusjon, før striden bryter løs igjen. Den kvelden pappa lekte skiller seg ut ved å mangle det utopiske elementet. Boka er en entydig framstilling av farens utilstrekkelighet i sin farsrolle, et forhold som er søkt harmonisert i de andre tre bøkene som her er omtalt. Kilde: Leandoer, Kristoffer. Ulf Stark. I: Bonniers litterära magasin, nr. 4, 1993.

Åse Kristine Tveit