Serien Tusen biter
bind 1-10
Hvert bind er på ca. 130 sider
Gyldendal 2002-2004
Anmeldt av Åse Kristine Tveit
Lettlest og lettvint dramatikk
Fortellingene i Tusen biter-serien inneholder svært mye av det
problemstoffet voksne mener er aktuelt for tenåringer. Salgstallene kan tyde
på at forfatteren har truffet målgruppa hjemme. Men salgstall alene gjør
ikke Tusen biter til kvalitativt god ungdomslitteratur.
Tirill i 9. klasse er søt og iøynefallende, men seint utviklet fysisk. Hun
er sentrum og den viktigste heltinnen i serien Tusen biter. For dette er
fortellinger med heltinner, helter og skurker. Dynamikken hviler i hovedsak
på det gjensidige uvennskapet eller hatforholdet mellom Tirill og 'Heksa
Vanessa' som går i samme klasse. Vanessa er blondine, har skolens største
pupper og er allerede en erfaren dame hva sex angår. Og det angår ofte sex!
Omkring disse to motpolene finner vi Tirills venninne Line, den snille og
kjekke Gunnar, ulykkesfuglen Leo, den destruktive Toni, tøffe Julie og
hennes mystiske kjæreste Ben, samt Tirills storesøster Synne, som de
viktigste.
Serien begynte å utkomme i 2002, og hittil er det utkommet 10 bøker, som er
skrevet omkring de samme hovedpersonene. Serien ser ut til å nå et stort
publikum, fortrinnsvis av lesende jenter. Dette gir for så vidt bøkenes
utseende tydelige signaler om; med rosa som dominerende farge, og et knust
hjerte i serielogoen, skjønner alle at dette er Jentebøker.
Titlene på bøkene er samtidig titler på kjente låter sunget av blant andre Meat
Loaf, Cat Stevens, Bob Dylan, Bruce Springsteen og Bette Midler. Jeg spør
meg om dette er musikk og navn som ungdomsskolejenter i dag har et forhold
til. Er ikke dette heller et uttrykk for musikksmaken hos et menneske på
omkring førti? Sangtekstene brukes bitvis i fortellingene, og fungerer som
en framvisning av følelser og stemning i bøkene.
Kjæresteforhold og familieproblematikk er seriens hovedingredienser, og
ispedd solide doser volds-, dop- og annen problematikk, blir handlingen
actionpreget og spenningen går i forutsigbare, jevne kurver. Hver bok
starter med et kort sammendrag av hendelsene i de forrige bøkene, deretter
kommer en prolog på et par sider, med en svært dramatisk episode hentet fra
fortellingens siste del. Leseren blir lett hekta på å finne svaret på
hvordan denne situasjonen utvikler seg, og prologene fungerer slik som en
effektiv motor for å pløye seg gjennom fortellingene. Hver bok slutter med
prologen fra neste bok i serien, som dermed fungerer som en cliffhanger.
Synsvinkelen skifter ofte mellom de ulike hovedpersonene. Denne
'kryssklippingen' bidrar til høgt tempo og mye variasjon i fortellingene,
uten at det er noe problem å følge med. Synsvinkelskiftene bidrar til at
leseren får et lite innblikk i de enkelte personenes vanskeligheter. Vi
skjønner at ikke engang heksa Vanessa har det særlig greit, og at hennes
negative handlinger har sine årsaker.
For tenåringsleseren er det viktig å finne noen å identifisere seg med i det
hun leser. Her er særlig Tirill en egnet figur, med hennes komplekser for
manglende kvinnelige former, og hennes angst for å ikke være attraktiv for
guttene. Når denne identifikasjonen er etablert innledningsvis i 1. bok,
blir også leseren med på Tirills triumfer: Hun blir gjenstand for flere
gutters kjærlighet, hun vinner noen seire over Vanessa, hun omtales av eldre
karer som 'hun søte', og hun er temmelig tøff og modig i mange situasjoner.
Kanskje er det denne identifikasjonen som har gitt serien så mange lesere?
Unge leseres omtaler av serien, blant annet på private hjemmesider, tyder på
at bøkene skaper engasjement. Engasjementet for fortellingene er også kommet til
uttrykk ved at flere skoleklasser har laget dramatiseringer fra Tusen
biter i forbindelse med aksjon txt. Men stikkprøver i katalogene til diverse
folkebibliotek viser at det er mange som ikke har kjøpt inn denne serien,
til tross for dens popularitet.
Første bok; Like a rolling stone, har konflikt og dramatikk knyttet til
forelskelse og rivalisering innen klassen. Utover i serien utvides
konfliktstoffet, og dramatikken på handlingsplanet trappes opp, noe som
virker nødvendig for at fortellingene ikke skal bli fulle av gjentakelser og
stagnere. Sammen med kjærlighetsproblematikken og forviklingene, brukes det
også spenningsskapende elementer av mer hardtslående karakter. Det blir
flere tilfeller av vold, våpenbruk, pengeutpressing, og i bok 10 blir
kriminaliteten utvidet til å gjelde menneskesalg fra Øst-Europa. Her blir vi
presentert for en kynisk brutalitet og menneskeforakt med dertil hørende
vold, som en av våre helter fra klasse 9b uforskyldt blir involvert i. Hvor
går veien herfra? Det kan virke som om forfatteren har gått trøtt av sine
begrensede hovedpersoner i niendeklassen og heller vil skrive
spenningsromaner om noe annet.
Ingen av seriens tenåringer har det særlig greit hjemme. Foreldrene er
fraværende, som Bens mor, som er ute på reise, og som Tirills og Synnes
mor, som er barnebokforfatter (!) og skriver om nettene og sover om dagen,
eller de er alkoholikere som Julies mor eller Leos stefar. Eller de er
likeglade med hva ungene deres holder på med, som Vanessas foreldre og til
dels Tirills. Vi ser adskillige eksempler på at søsken må ta mer ansvar enn
det som tilkommer dem. Synne passer på Tirill, både når det gjelder spising
og drikking, Ben har hele ansvaret for sin narkomane søster, og Julie er
fungerende mamma for sin lillebror Nick. Foreldrene er nesten uten unntak
svake, usympatiske eller lite ansvarsbevisste. Voksenlivet vises fram som
temmelig tomt og lite attraktivt.
Når det gjelder intime relasjoner, går bøkene stadig lenger i å fortelle om
seksuelle handlinger. Både lesbiske og heterofile førstegangserfaringer
skildres, og bøkene antyder sårbarheten hos de uerfarne, spesielt hos Synne,
som blir Ninas kjæreste. Hun er redd for å bli møtt med fordømmelse, men
fortellingene er så handlingsmettede og med et så oppskrudd tempo at det
blir liten plass til å gå inn i dette temaet. Overfladisk og lite
overbevisende blir også framstillingen av Tonis uforklarlige hat mot
menneskene rundt henne, Vanessas graviditet og spontanabort, Lines
bestemmelse om å kaste opp det hun spiser, for å bli tynn og pen og godt
likt, Gunnars vellykkethets-problem, og omsorgssvikten hos Julies foreldre.
Det blir så mange problemer lastet inn i serien etter hvert, at man kunne
mistenke forfatteren for å ha brukt innholdsfortegnelsen i en lærebok i
ungdomspsykiatri som strukturerende prinsipp. Ikke ett av disse temaene blir
verdiget mer enn noen få setninger, så er det kryssklipping, ny scene, ny
dialog og handling.
Og det er dette jeg absolutt ikke kan like ved disse bøkene. At så store kriser og voldsomme problemer ikke tas mer på alvor, når de nå engang blir lansert, vitner om mangel på respekt for de nevnte problemene. Det er umulig ikke å tenke med lengsel på Kjersti Scheens
ungdomsromaner. Månefeen (1993), som forteller om hvordan ei jente blir
spisevegrer og om hennes forelskelse, er ei bok å bli klok og beveget og
glad for. Den gir helhetlig forståelse og medlevelse, der Tusen biter-serien
gir fragmenter og likegyldighet. Også komposisjonelt kan trekk gjenkjennes
fra Kjersti Scheen; knepet med en prolog fra det dramatiske høydepunktet i
handlingen, bruker hun med hell i Engel uten vinger (2001). Det er sant at
Scheens bøker er noen sider tykkere, at de er dyrere, med stive permer, og
at de tar litt lenger tid å lese, men jeg vet i hvert fall hva jeg ville
anbefale jenter som leser den nyeste Tusen biter-boka for tredje gang, mens
de venter på neste bok i serien.
Fortellingene inneholder svært mye av det problemstoffet voksne mener er
aktuelt for denne aldersgruppa. Salgstallene kan tyde på at forfatteren har
truffet målgruppa hjemme. Men gjør det Tusen biter til kvalitativt god
ungdomslitteratur? Sett med litterære vurderingsbriller holder bøkene ikke
mål. Det vrimler av språklige og handlingsmessige klisjeer, og personene er
sjablongmessig og statisk tegnet. Her finnes utallige beskrivelser av mørke
og bunnløse blikk. Det er jo på mange måter kjennetegnet på populærlitterære
serier, kan det hevdes. Det virker lite rettferdig å holde det mot en
underholdningsserie at den faller inn i sin sjangers tradisjon. Men en
serie som primært ønsker å underholde, kan også godt la kompliserte
psykologiske problemer ligge.
