Velkommen til barnebokkritikk.no
Hjem Kontakt Om barnebokkritikk.no Bestill nyhetsbrev Ressursside Søk
INNHOLD
Anmeldelser
· Bøker
· Scenekunst
· Diverse
· Fag og forskning

Annet innhold
· Artikler
· Barnebokminne
· Debatt
· God, ikke oversatt
· Likt og ulikt
cheap replica watches

JASSÅ?!?
I forbindelse med anmeldelsen av Knut Linds bok om Muhammed, gjengir vi her Julius Schnorr von Carolsfelds oppgjør med de kristne «Billedstormerne» fra 1840...


BARNEBOKMINNE
Illustratør Jens Kristensen skriver om:


DESSUTEN ...
* Bestill vårt gratis nyhetsbrev.
*Følg oss på FACEBOOK og TWITTER
* Neste oppdatering kommer 14. november.

   Utskriftsformat  Utskriftsformat    Tips en venn  Tips en venn

Tittel: Tusen biter

Tekst: Kjetil Johnsen

Serien Tusen biter
bind 1-10
Hvert bind er på ca. 130 sider
Gyldendal 2002-2004

Anmeldt av Åse Kristine Tveit

Lettlest og lettvint dramatikk

Fortellingene i Tusen biter-serien inneholder svært mye av det problemstoffet voksne mener er aktuelt for tenåringer. Salgstallene kan tyde på at forfatteren har truffet målgruppa hjemme. Men salgstall alene gjør ikke Tusen biter til kvalitativt god ungdomslitteratur.

Tirill i 9. klasse er søt og iøynefallende, men seint utviklet fysisk. Hun er sentrum og den viktigste heltinnen i serien Tusen biter. For dette er fortellinger med heltinner, helter og skurker. Dynamikken hviler i hovedsak på det gjensidige uvennskapet eller hatforholdet mellom Tirill og 'Heksa Vanessa' som går i samme klasse. Vanessa er blondine, har skolens største pupper og er allerede en erfaren dame hva sex angår. Og det angår ofte sex! Omkring disse to motpolene finner vi Tirills venninne Line, den snille og kjekke Gunnar, ulykkesfuglen Leo, den destruktive Toni, tøffe Julie og hennes mystiske kjæreste Ben, samt Tirills storesøster Synne, som de viktigste.

Serien begynte å utkomme i 2002, og hittil er det utkommet 10 bøker, som er skrevet omkring de samme hovedpersonene. Serien ser ut til å nå et stort publikum, fortrinnsvis av lesende jenter. Dette gir for så vidt bøkenes utseende tydelige signaler om; med rosa som dominerende farge, og et knust hjerte i serielogoen, skjønner alle at dette er Jentebøker.

Titlene på bøkene er samtidig titler på kjente låter sunget av blant andre Meat Loaf, Cat Stevens, Bob Dylan, Bruce Springsteen og Bette Midler. Jeg spør meg om dette er musikk og navn som ungdomsskolejenter i dag har et forhold til. Er ikke dette heller et uttrykk for musikksmaken hos et menneske på omkring førti? Sangtekstene brukes bitvis i fortellingene, og fungerer som en framvisning av følelser og stemning i bøkene.

Kjæresteforhold og familieproblematikk er seriens hovedingredienser, og ispedd solide doser volds-, dop- og annen problematikk, blir handlingen actionpreget og spenningen går i forutsigbare, jevne kurver. Hver bok starter med et kort sammendrag av hendelsene i de forrige bøkene, deretter kommer en prolog på et par sider, med en svært dramatisk episode hentet fra fortellingens siste del. Leseren blir lett hekta på å finne svaret på hvordan denne situasjonen utvikler seg, og prologene fungerer slik som en effektiv motor for å pløye seg gjennom fortellingene. Hver bok slutter med prologen fra neste bok i serien, som dermed fungerer som en cliffhanger.

Synsvinkelen skifter ofte mellom de ulike hovedpersonene. Denne 'kryssklippingen' bidrar til høgt tempo og mye variasjon i fortellingene, uten at det er noe problem å følge med. Synsvinkelskiftene bidrar til at leseren får et lite innblikk i de enkelte personenes vanskeligheter. Vi skjønner at ikke engang heksa Vanessa har det særlig greit, og at hennes negative handlinger har sine årsaker.

For tenåringsleseren er det viktig å finne noen å identifisere seg med i det hun leser. Her er særlig Tirill en egnet figur, med hennes komplekser for manglende kvinnelige former, og hennes angst for å ikke være attraktiv for guttene. Når denne identifikasjonen er etablert innledningsvis i 1. bok, blir også leseren med på Tirills triumfer: Hun blir gjenstand for flere gutters kjærlighet, hun vinner noen seire over Vanessa, hun omtales av eldre karer som 'hun søte', og hun er temmelig tøff og modig i mange situasjoner. Kanskje er det denne identifikasjonen som har gitt serien så mange lesere? Unge leseres omtaler av serien, blant annet på private hjemmesider, tyder på at bøkene skaper engasjement. Engasjementet for fortellingene er også kommet til uttrykk ved at flere skoleklasser har laget dramatiseringer fra Tusen biter i forbindelse med aksjon txt. Men stikkprøver i katalogene til diverse folkebibliotek viser at det er mange som ikke har kjøpt inn denne serien, til tross for dens popularitet.

Første bok; Like a rolling stone, har konflikt og dramatikk knyttet til forelskelse og rivalisering innen klassen. Utover i serien utvides konfliktstoffet, og dramatikken på handlingsplanet trappes opp, noe som virker nødvendig for at fortellingene ikke skal bli fulle av gjentakelser og stagnere. Sammen med kjærlighetsproblematikken og forviklingene, brukes det også spenningsskapende elementer av mer hardtslående karakter. Det blir flere tilfeller av vold, våpenbruk, pengeutpressing, og i bok 10 blir kriminaliteten utvidet til å gjelde menneskesalg fra Øst-Europa. Her blir vi presentert for en kynisk brutalitet og menneskeforakt med dertil hørende vold, som en av våre helter fra klasse 9b uforskyldt blir involvert i. Hvor går veien herfra? Det kan virke som om forfatteren har gått trøtt av sine begrensede hovedpersoner i niendeklassen og heller vil skrive spenningsromaner om noe annet.

Ingen av seriens tenåringer har det særlig greit hjemme. Foreldrene er fraværende, som Bens mor, som er ute på reise, og som Tirills og Synnes mor, som er barnebokforfatter (!) og skriver om nettene og sover om dagen, eller de er alkoholikere som Julies mor eller Leos stefar. Eller de er likeglade med hva ungene deres holder på med, som Vanessas foreldre og til dels Tirills. Vi ser adskillige eksempler på at søsken må ta mer ansvar enn det som tilkommer dem. Synne passer på Tirill, både når det gjelder spising og drikking, Ben har hele ansvaret for sin narkomane søster, og Julie er fungerende mamma for sin lillebror Nick. Foreldrene er nesten uten unntak svake, usympatiske eller lite ansvarsbevisste. Voksenlivet vises fram som temmelig tomt og lite attraktivt.

Når det gjelder intime relasjoner, går bøkene stadig lenger i å fortelle om seksuelle handlinger. Både lesbiske og heterofile førstegangserfaringer skildres, og bøkene antyder sårbarheten hos de uerfarne, spesielt hos Synne, som blir Ninas kjæreste. Hun er redd for å bli møtt med fordømmelse, men fortellingene er så handlingsmettede og med et så oppskrudd tempo at det blir liten plass til å gå inn i dette temaet. Overfladisk og lite overbevisende blir også framstillingen av Tonis uforklarlige hat mot menneskene rundt henne, Vanessas graviditet og spontanabort, Lines bestemmelse om å kaste opp det hun spiser, for å bli tynn og pen og godt likt, Gunnars vellykkethets-problem, og omsorgssvikten hos Julies foreldre. Det blir så mange problemer lastet inn i serien etter hvert, at man kunne mistenke forfatteren for å ha brukt innholdsfortegnelsen i en lærebok i ungdomspsykiatri som strukturerende prinsipp. Ikke ett av disse temaene blir verdiget mer enn noen få setninger, så er det kryssklipping, ny scene, ny dialog og handling.

Og det er dette jeg absolutt ikke kan like ved disse bøkene. At så store kriser og voldsomme problemer ikke tas mer på alvor, når de nå engang blir lansert, vitner om mangel på respekt for de nevnte problemene. Det er umulig ikke å tenke med lengsel på Kjersti Scheens ungdomsromaner. Månefeen (1993), som forteller om hvordan ei jente blir spisevegrer og om hennes forelskelse, er ei bok å bli klok og beveget og glad for. Den gir helhetlig forståelse og medlevelse, der Tusen biter-serien gir fragmenter og likegyldighet. Også komposisjonelt kan trekk gjenkjennes fra Kjersti Scheen; knepet med en prolog fra det dramatiske høydepunktet i handlingen, bruker hun med hell i Engel uten vinger (2001). Det er sant at Scheens bøker er noen sider tykkere, at de er dyrere, med stive permer, og at de tar litt lenger tid å lese, men jeg vet i hvert fall hva jeg ville anbefale jenter som leser den nyeste Tusen biter-boka for tredje gang, mens de venter på neste bok i serien.

Fortellingene inneholder svært mye av det problemstoffet voksne mener er aktuelt for denne aldersgruppa. Salgstallene kan tyde på at forfatteren har truffet målgruppa hjemme. Men gjør det Tusen biter til kvalitativt god ungdomslitteratur? Sett med litterære vurderingsbriller holder bøkene ikke mål. Det vrimler av språklige og handlingsmessige klisjeer, og personene er sjablongmessig og statisk tegnet. Her finnes utallige beskrivelser av mørke og bunnløse blikk. Det er jo på mange måter kjennetegnet på populærlitterære serier, kan det hevdes. Det virker lite rettferdig å holde det mot en underholdningsserie at den faller inn i sin sjangers tradisjon. Men en serie som primært ønsker å underholde, kan også godt la kompliserte psykologiske problemer ligge.

Anmeldelser av flere titler i sjanger: Seriebok.

  • Serien Skumring: Gamer og Psyko
  • Solstorm 1 - Himmelslør
  • Elleville Elfride- og Kosinus-seriene
  • Monstrene i Dunderly
  • Mira mister matlysten
  • Du kan også søke på sjanger: Seriebok.

    Lagt til: 2004-03-11

    Relatert link: Om Åse Kristine Tveit   

    [ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]


      Web site engine's code is Copyright © 2002 by PHP-Nuke. All Rights Reserved. PHP-Nuke is Free Software released under the GNU/GPL license.
    Sidegenerering: 0.184 Sekunder