Barnebok
Illustrert av Bjørn Ousland
48 sider
Omnipax 2003
Anmeldt av Lars Helge Nilsen
Hele livet og enda litt til
Sverre Henmo har begått en liten perle av en høytlesningsbok om et vanskelig tema: Døden. Men det er en velsignet sorgmunter tekst.
Sverre Henmo (f. 1968) har kommet med sin femte bok på like mange år. Gjennom én voksenbok og tre ungdomsbøker har han vist seg som en velskrivende forfatter som tar sine figurer og situasjoner på kornet – som lærer har han vel et visst erfaringsgrunnlag å øse av, vil jeg tro. Denne gangen beveger han seg nedover i alderssammenheng, og Martin, som er hovedpersonen i fortellingen med den forlokkende tittelen Når dinosaurer gråter, er en gutt rundt fem-seks år. Denne Martin står plutselig oppe i en formidabel snøstorm av vesentlige og alvorlige begivenheter: I løpet av noen korte uker skjer det at bestefaren dør, Martin har bursdag, men må – på grunn av begravelsen – utsette noe så viktig som et bursdagsselskap og sist mens ikke minst, Martin blir storebror. Et slags omvendt livsløp med andre ord, med døden først og fødsel sist.
Martin hadde et nært forhold til bestefaren, de var blant annet gode fiskekamerater (kanskje ikke den mest originale relasjon mellom en bestefar og en sønnesønn, men det er nå en gang slik at de fleste bestefedre liker å dra på fisketur med barnebarna, selv de – som her – som ikke liker å spise fisken etterpå.) Nå var det slik at bestefar hadde lovet Martin ny fiskestang til bursdagen, så dette dødsfallet blir på en måte dobbelt leit og fremtidige fisketurer vil ikke bli som de en gang har vært. Men dødsfallet berører også Martins nærmeste sterkt, først og fremst far og mor, noe Henmo viser med enkle grep. Men også mormor og morfar, som Martin må bo hos noen dager. Og nettopp samtalene Martin har med disse to om livet og døden er kloke betraktninger om et vanskelig tema, holdt på et nærmest minimalistisk nivå i en slags zen-buddhistisk ånd. Henmo klarer f.eks. å ta vekk det skremmende og dystre ved bisettelsen, men samtidig beholde alvoret og verdigheten ved seremonien. Et kapittel som for øvrig har den poetiske tittelen «Jeg kaster blink med en rose».
Martins bursdag blir som ventet ikke den helt store, men er fornøyelig håndtert og kommentert av hovedpersonen selv: «Av mamma og pappa fikk jeg et mikroskop. Det var fint, men jeg hadde ikke ønsket meg det.» Og han viser diplomatiske trekk ved å ønske seg ferdigpizza til bursdagsmiddag, slik at foreldrene skal slippe å kaste seg ut i et større lasagne-prosjekt. Boken slutter i en lys og fin setting: Babyen kommer til verden og Martin får både vafler til frokost(!) av bestemor OG en ekstra bursdagspresang – en fiskestang «Til Martin fra Bestefar». At denne bestefaren ikke kommer til å bli glemt viser Henmo oss i en søt og rørende sluttscene: Martin er gitt det ærefulle oppdrag å finne navn til lillebroren. Da han ser ned i «den rare munnen uten tenner liknet han nesten på bestefar sånn som han så ut før han satte inn de nye tennene. Bestefar uten gebisset sitt.» Og da er jo navnevalget ikke vanskelig i det hele tatt!
Sverre Henmo har skrevet en tekst som egner seg svært godt til høytlesning. Selv om ordene er lagt i munnen på hovedpersonen, er det helt klart ikke en fem-seks-åring som forteller. Det er den voksne som titter ned for å kunne se opp. Og det klarer Henmo utmerket og på en diskré måte. Det er blitt en tekst jeg tror voksne vil like å lese høyt for barn – i barnehagene og i småskolens nederste trinn bør den kunne bli en sikker vinner, sitt alvorlige tema til tross. Bjørn Ouslands tegneserieaktige illustrasjoner er så absolutt med på å sette historien inn i en avdempet ramme. Bortsett fra framsiden, da, som gjør boken skumlere enn den er.
