Utskriftsformat

Tips en venn

Tittel: Bomb dem

Tekst: Mikael Niemi

Ungdomsroman
Mikael Niemi
Bomb dem!
Originaltittel: Skjut apelsinen
Oversatt Erik Johannes Krogstad

202 sider
ISBN: 978 82 02 37417 4
Cappelen Damm 2012

Anmeldt av Inger Østenstad

FARE: SINTE, UNGE MENN

På norsk har Mikael Niemis første ungdomsroman fått en tittel som setter sinte unge menns voldsiver i sentrum. Den handler imidlertid mer om en sint ung manns utforsking av seg selv og sitt ordtalent.

Jeg trenger knapt minne om den svenske forfatterens Mikael Niemis store suksessroman Populærmusikk fra Vittula (2000/2001 på norsk). I tillegg til å være en stor salgssuksess har romanen blitt både filmatisert og oppført som teaterforestilling, og den har slik nådd et stort publikum.

Sentralt Niemis første, medrivende, aktuelle og tankevekkende ungdomsroman Skjut apelsinen fra 2010, som nå kommer på norsk med tittelen Bomb dem, står en tekst med løs høyremarg, som offentliggjøres på oppslagstavlen i kunstavdelingen til en videregående skole i Sverige og deretter møtes med resolutt sensur av skoleledelsen:

Bomb dritten
Bomb hele dritten
Kast granater i korridorene
Bomb hjernene
Kast ildstråler inn i klasserommene,
i klasseromcellene
Det takkete blir rundt
Det runde blir et hjerte
Hjertet fylles med bensin og kastes
Slik at sjelen brenner
Slik at vi dør og begynner å leve
Slik at taket løfter seg og vi kan se
Den røde himmelen
(s. 90)

Det er en jeg-roman dette, og romanens navnløse hovedperson og jeg-forteller er dikteren. Ja, for teksten er et dikt, er det ikke? Eller er den en oppfordring til vold, slik skoleledelsen – og også andre – oppfatter den som? Dette tekstkritiske spørsmål er interessant nok et sentralt spørsmål i denne ungdomsromanen. Men tro ikke at teorien dermed overskygger handlingen. Tvert om bidrar jeg-fortellerens ordtalent, glødende engasjement, begrensede innsiktsnivå og deltagelse i handlingen til at spenningen og fortvilelsen opprettholdes til siste side.

Se meg!
I utgangspunktet er den navnløse fortelleren en i den grå mengden. Han er sønn av en ubemidlet alenemor i et sosialt miljø hvor statussymboler betyr mye. Han er forlatt av en far som heller ikke har sosial, kulturell eller økonomisk kapital å bidra med. Forelsket i skolens alfahunn utmerker han seg først ved ydmykelsen han med brask og bram påføres i skolens korridorer idet han erklærer sin kjærlighet. Dermed ”dør” han første gang, men bare for å gjenoppstå som poet idet fortvilelsens smerte – ”Tanken på henne gjorde så vondt at jeg måtte krøke meg sammen og klynke” (s. 12) – omformes til ord i en kladdebok: ”Stjerner av blod når brystet åpnes (samme side). Talentet som brått og plutselig slår ut i blomst, driver ham så til avvikende oppførsel på skolen og styrker selvfølelsen hans. Mens han i utgangspunktet måler seg mot moren: ”Siden jeg begynte på videregående har jeg merket stadig tydeligere at jeg har gått forbi mamma intellektuelt” (s. 14), gjør et vellykket dikt ham selvforelsket:

Det slo meg at jeg kanskje var et geni. Jo mer jeg tenkte på det, desto mer sannsynlig virker det. Innerst inne var jeg unik, verden hadde aldri sett noe lignende. De så meg og følge kraften min, karismaen, jeg strålte så sterkt at de ble sjalu. De ville aldri nå opp til mitt nivå, og de visste det. (s. 62-63)

Hans selverklærte genialitet gjør at han unnslipper kategoriene ”drittsekk” eller ”idiot”, som er de han ordner sine medelever i. Ordtalentet setter eksplosive ord på følelsene hans og tilfører dem oksygen, og den avvikende oppførselen fører til at han blir lagt merke til. I romanens løp føres han imidlertid også gjennom et forløp mot en bedre sosial integrasjon og bedre selverkjennelse og en modning av relasjonen til moren. Han knytter seg til et par andre oustidere: Pålle, som går fra å være perifer bekjent til alliert, og Lavendel, en jente på kunstlinja, som ser ham og gir ham anerkjennelse og blir et nytt kjærlighetsobjekt.

Outsidernes kamp
Ordtalentets utfoldelse og måten det tydeliggjør ham og utmerker ham på, er viktigst for jeg-personen. Han er ingen handlingens mann. Lavendel, derimot, er en sosial opprører som lar seg oppildne av diktene og skoleledelsens sensur til demonstrativt kamp mot autoritetene, mens Pålle er av et mørkere og mer destruktivt slag. Han lar seg også kanskje oppildne av diktets ord til å omsette metaforisk destruksjon og brann til virkelig destruksjon og brann. I hvert fall virker diktene som et ekkokammer for hans handlingsvilje. Det er på dette møtestedet mellom de ulike outsiderstrategiene at romanens dramatikk oppstår, men jeg skal ikke frata noen leser dens medrivende spenningskurve. Det bokas omslagstekst selv fremhever, er at skolemassakrene i Finland i 2007 og 2008 spiller med som klangbunn, og at spørsmålet om hva som driver individer til selvmorderisk voldsbruk på uskyldige medmennesker, er blitt enda mer akutt etter 22. juli 2011.

Ungdomsromanens forenkling
I skrivende stund, da 22. juli-rettssaken har nådd komplikasjonene rundt avgjørelsen om barnemorderen skal dømmes som ansvarlig for sine ugjerninger eller som utilregnelig, virker det voldsomme spørsmålet om en skoleskyters beveggrunner for stort og for komplisert for romanens format. Svaret som antydes blir for endimensjonalt og enkelt. Om verken jegfortelleren eller Pålle er godt stilt sosialt sett, står det unektelig verst til med Pålle. Hans mor fremstilles som nærmest gal og hans far som voldelig. Faren er dessuten en hjemmevernsmann, noe som gir sønnen tilgang på våpen og en plan om fullstendig tilbaketrekning fra samfunnet. Slik forklarer romanen hans vilje til å omsette sitt sinne til grusom handling. Jeg-fortellerens positive utvikling, som særlig kommer til syne gjennom en gradvis nyansering i forhold til mor, og som topper seg i den harmoniserende slutten hvor jegpersonen får sin Lavendel, bidrar også til følelsen av forenkling. Slik sett er romanen ganske tradisjonell.

Samtidig må det understrekes at Niemis tekst er usedvanlig dynamisk, engasjerende og sterk. Den integrerer fullstendig jegfortellerens utforsking av sitt ordtalent, og derfor er den også spesielt lesverdig.

Skjut apelsinen
Terrorhandlingene 22. juli 2011 nevnes, som sagt, på bokas omslag, og det må være for ytterligere å aktualisere romanen at forlaget har valgt å endre tittelen fra Sjut apelsinen til Bomb dem. Den første tittelen understreker, i hvert fall i første omgang, nettopp diktets omforming av virkelighet til metafor, og det billedlige språket som kanal for å utforske og arbeide erkjennelsesmessig med sinnet. Men skytingen av appelsinen referer også til en konkret hendelse hvor jegpersonen og Pålle driver med våpentrening i skogen. Sånn sett kan tittelen Bomb dem sies å henspille på den samme tvetydighet, men å virke andre veien og derfor i større grad sette lyset på Pålles vilje til handling enn på den talentfulle ordkunstners satsing på metaforen.

Slik sett må Cappelen Damm bære ansvaret for hovedsaken i kritikken mot romanen. Jegfortelleren er en langt mer flerdimensjonal og interessant person enn Pålle og viser derfor bedre veien bort fra volden enn bipersonen Pålle forklarer veien inn i den.

Men for øvrig kan jeg ikke se annet enn at oversetter Erik Johannes Krogstad, som i sin tid også oversatte Populærmusikk fra Vittula, har gjort en aldeles utmerket jobb og gitt en norsk tekst som ivaretar den karakter av umiddelbarhet og kraftfull poesi som jeg antar også særpreger den svenske teksten.

Anmeldelser av flere titler i sjanger: Ungdomsroman.

Mæhle, Lars: Fuck off. I love you

Noen roper navnet mitt

Hundetanker og Elise og mysteriet med dei døde hestane

Min tid kommer

Lysløypa

Du kan også søke på sjanger: Ungdomsroman.

Lagt til: 2012-06-14

Relatert link: Om Inger Østenstad   

[ Tilbake til anmeldelser | Send en kommentar til redaksjonen ]