Monstermoral

Hva gjør du når en perifer venn kommer på besøk og vedkommende ikke vil gå igjen? Med et vanlig minstemål av høflighet klarer de fleste av oss seg gjennom noen timers tvungent samvær før vi finner en unnskyldning og vedkommende skysses høflig på dør. Men hva hvis vennen ikke har noe sted å gå hjem til – hva gjør vi da?

Den foreløpig niende boka i serien om «Storemonster og Veslemonster»  behandler dette dilemmaet på en måte som gir både store og små noe å tygge på.

«Storemonster og Veslemonster» er navnet på hovedpersonene i de nynorske oversettelsene Tove Bakke har gjort for Skald forlag her hjemme. Skald har så langt gitt ut seks av bøkene på nynorsk, men denne siste boka, som er en av Islands to nominasjoner til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur 2017, er ennå ikke oversatt til norsk. Denne anmeldelsen er basert på den svenske utgaven Monster i knipa.

Enkle og kraftfulle tegninger

Bøkene om Storemonster og Veslemonster er en serie bildebøker der tematikken dreier rundt følelser som empati, selvfølelse, vennskap og toleranse. Bøkene er høytlesning for de minste, for barn som ikke leser verbalteksten selv, men som kan «lese» tekst og bilder visuelt. Áslaug Jónsdottir har tatt hensyn til det i formgiving, typografi og bilder.

Bøkene er smale og i høydeformat. Oppslagene er enkle, men kraftfulle; en ekspressiv digital collage av kantete silhuetter og fargekritt-tegninger, tett fulgt av korte tekster der typografien er en viktig del av bildeuttrykket.

Fortellerstemmen i boka ligger hos Stora monster, i førsteperson. Slik blir hans negative følelser som sjalusi og sinne, lett å identifisere seg med for leseren i denne historien:

Stora monster har vært på fisketur og gleder seg til å komme hjem til Lilla monster med fangsten sin. I mellomtiden har Luddmonster kommet på besøk, og Lilla monster stuller og steller med gjesten slik at det ikke blir tid til noen tosomhet der i huset. Da det viser seg at Luddmonster faktisk aldri har tenkt å gå hjem, når den dramatiske stigningen et foreløpig høydepunkt. Det vises i både bilder, utsnitt og i typografi.

Stora monster blir direkte uhøflig og slem mot den besøkende Luddmonster som bærer tydelig preg av at noe alvorlig har skjedd ham. Han er plastret og bandasjert og snakker med svak stemme: «– Det kan jag inte. Jag har inget hem längre, viskar Luddmonster.»

Kjønnsroller

Interessant er det å merke seg hvordan Lilla monster, som kanskje skal være den kvinnelige parten i forholdet, følger opp Stora monsters aggressive utbrudd mot Luddmonster, og etter hvert selv blir totalt avvisende mot den hjemløse. Som en studie i hvordan etiske grenser tråkkes over når autoriteten leder an.

Heldigvis snur handlingen når Luddmonster sovner. Etter noen vidløftige forslag fra Lilla monster om å gi Luddmonster til foreningen for hjemløse katter, slik at noen kan ta ham hjem, eller gi ham til politiet, kommer monsterparet på en genial idé: De vil bygge et eget hus til Luddmonster, og det skal ligge i nærheten, slik at han kan hilse på så ofte han vil, men siden gå hjem til seg selv. Og snipp snapp snute, og godt at de fant på det, ellers kan man bare ane den grusomme skjebnen Luddmonster ville gått i møte. Uten noen videre refleksjon rundt den kalde og avvisende oppførselen til monsterparet, slutter fortellingen i pur glede. Visst kan man lære noe om egne følelser av denne historien, men moralen er meget tvilsom: Vinn eller forsvinn!

Nordisk prosjekt

At Island har nominert denne boka til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge forundrer meg. Den er nummer ni i en serie. Boka er ellers et resultat av et fellesnordisk prosjekt: I 2001 møttes en rekke nordiske illustratører og barnebokforfattere til en workshop på Nordens Folkhögskola Biskops-Arnö, i Sverige.

Der ble blant annet bildeboken Nei, sa veslemonster unnfanget. En vellykket start på et langvarig samarbeid mellom forfatterne Kalle Güettler og Rakel Helmsdal fra henholdsvis Sverige og Færøyene, og islandske Áslaug Jónsdóttir, formgiver, illustratør og forfatter. Boka kom samtidig ut på Færøyene, Island og i Sverige. I dag har trioen altså skrevet ni bøker i monsterserien, og bøkene er oversatt til blant annet dansk, fransk, spansk – og norsk.

Serien har kvaliteter fordi den behandler temaer som empati, vennskap og inkludering på en lettfattelig måte for de minste. Jeg ser imidlertid ikke at denne siste utgivelsen er noe bedre enn de foregående. Tvert imot. Ganske brått og uten god forklaring endres her monstrenes totale mangel på empati seg til en strålende slutt der alle er enige om at alt er bra. Det er et brudd i dramaturgien som trekker ned. Det kan også være interessant å spørre seg hvilket nordisk land som bør få prisen, hvis boken skulle vinne? Siden bøkene er resultat av et nordisk samarbeid, bør vel da prisen deles.