Morsom metafortelling

«Ikkje les dette!» Slik begynner boka – med en advarsel: Sammen med tittelen blir leseren fortalt at denne boka er så uutholdelig kjedelig at han eller hun bør la være å lese den. Så ille er den at jeg-personen forsøker å komme seg ut av sin egen bok og inn i en annen og mer spennende. Her er det nemlig ingenting som skjer; det er bare hvitt over alt, og verken monstre eller rare dyr: «Berre ein sur gut. Det er meg».

Enkel strek – stor effekt
Vegard Markhus står for både tekst og illustrasjon i Ei kjedeleg bok, og samspillet mellom tekst og bilde fungerer godt: Bokas utforming er svært godt gjennomarbeidet. Det visuelle uttrykket er holdt stramt nede og understreker på den måten hvor lite som skjer. Hovedpersonen er tegnet i en enkel strek, og varianter av den samme figuren går igjen gjennom oppslagene. Det er ingen bakgrunn, ingen detaljer. Boka er relativt stor og arkene tykke. Dette gir den et eksklusivt inntrykk – og sammen med tegningene og den barnlige skriften blir det en effektfull kontrast.

Når hovedpersonen undrer på om det går an å snike seg ned og ut av boka, går skriften også nedover på siden. Typografien er slik sett en viktig meningsbærer. Det er den også når bokstavene på det andre oppslaget er formet som «rare og artige dyr» – alt det boka ikke inneholder (men som er et frampek mot det den til slutt skal fylles med). Teksten i boka er håndskrevet. Det forsterker inntrykket av at det er hovedpersonen selv som ytrer seg, på samme måte som bokas innledende advarsel er en direkte beskjed fra hovedperson til leser.

Aktiv leser
Også leseren blir involvert i fortellingen og gjør at boka metakommuniserer. Jeg får assosiasjoner til En bok (2011) av den franske forfatteren og illustratøren Hervé Tullet, som inviterer til en form for interaktivitet der barnet gjennom å trykke på ulike rundinger er aktivt deltakende og må gjøre noe gjennom hele boka. Svein Nyhus’ Skal vi leke? (2016) er også en bok der hovedpersonen, Butti, er inne i selve den fysiske boka. Men til tross for noen paralleller skiller Ei kjedeleg bok seg ut: Der Butti hos Nyhus er ivrig og leken, er jeg-personen hos Markhus sur, lei og misfornøyd: I Ei kjedeleg bok er det nemlig nettopp kjedsomheten, og ikke lekenheten, som er utgangspunktet for fortellingen og det som driver handlingen framover.

På et av oppslagene er det som om hovedpersonen med ett oppdager leseren:

Der ute ser det koseleg ut.
Nokon som sit og les
i ei bok saman.

Hovedpersonen ser rett på barneleser og høytleser, ansiktet er nært og fyller hele siden – ja, her er det nærmest som om han faktisk er på vei ut av boka og opp i fanget.

Kjedsomheten brytes når det plutselig dukker opp en tyv som nettopp har rømt fra fengsel. Han må da kjenne til triksene som trengs. Jo, for å rømme, trenger man tau og spade – eller god fantasi. Men også leseren må trå til:

No må alle lukke augene og
telje til tre.
Så får vi sjå på neste side.
1 – 2 – 3

Det neste oppslaget er blankt. Denne gjemmeleken er effektfull og overraskende – et uventet grep som den barnlige leseren vil fryde seg over. På det påfølgende oppslaget er jeg-personen fremdeles ute av syne; nå kan vi bare høre ham (i form av at høytleseren leser): «Hallo! Det er meg!» Leseren må bidra også her for å hjelpe ham inn igjen i boka: «3, 2, 1» – og på neste oppslag er han tilbake: «Hei!»

Med blanke ark og fargestifter
Så langt, så godt. Fram til dette punktet har boka vært både morsom og uforutsigbar. Leseren har aktivt bidratt underveis, og boka legger på mange måter til rette for en annerledes høytlesningssituasjon.

Men mot slutten forsvinner overraskelsene: Nå blir det tydelig hva boka vil fram til. Jeg-personen erkjenner at han helst vil være i den kjedelige boka, fordi det er så mange ting han kan gjøre der – bare han bruker fantasien. Alt det hvite på sidene ligner nemlig på både snø og papir, som han kan leke med og fargelegge på. «Og det er akkurat denne boka eg vil vere i!» konkluderer han: «For når alt er kvitt, kan alt skje». Her kommer de «rare og artige» dyrene tilbake fra de tidlige drømmene han hadde; de er blitt større og dekker hele det siste oppslaget. Men selv om moralen – vær fornøyd der du er, og: Med fantasien kan du gjøre hva du vil – er god, skulle jeg ønske at den ikke var fullt så tydelig formulert. Mens selve fortellingen er morsom og overraskende, virker konklusjonen for opplagt – og det er dessverre, ja, nettopp, litt kjedelig.