Mystisk om livet

To streker er barnebokforlaget i det Moss-baserte kunstkollektivet og litteraturhuset House of Foundation. Siden de startet opp i desember 2015 har de gitt ut tre bildebøker. Med utgivelsen av Magikeren stadfester forlaget To streker en uttalt ambisjon om å være et barnebokforlag der «den gode illustrasjonen og den gode teksten veies tungt».

Magikeren bekrefter også Nhu Dieps posisjon som en nyskapende forfatter og illustratør. Hun våger seg på temaer og formspråk utenom det vanlige i barneboksammenheng. Tidligere har hun gitt ut en småbarn-serie på Cappelen Damm om Lille Ting, som, i likhet med forfatteren, har asiatisk herkomst, og der annerledes mat og skikker innføres som  en naturlig og ikke påtrengende pedagogisk del av historien. I fjor kom Nådeløs bildebok for barn, der hun i et eksperimentelt formspråk tok opp temaer som pedofili og kannibalisme (!), og utfordret dem ved å tulle og tøyse med det forbudte. Intensjonen var å ufarliggjøre tabuene, i den forstand at barn skulle bevisstgjøres farer, lære mestring, men ikke skremmes. Om hun lykkes med det var kritikerne uenige om. Linn T. Sunne anmeldte boka her, og konkluderte slik:

«Nådeløs bildebok for barn er ikke en bok for alle. Humoren er spesiell, og tematikken utfordrende. Selv om boka ikke er vellykket på alle områder, er den eksperimentell. Det er ikke noe kriterium for en boks kvalitet at den må likes av mange. Derimot har det en verdi at noen utforsker og utfordrer, og det gjør denne boka. Noen ganger litt vel tydelig og demonstrativt kult, men vi skal være glade for at noen tar jobben med å skrive slike bøker.»

Nhu Diep fortsetter å eksperimentere med form så vel som tematikk: Magikeren er et billedlagt dikt, eller snarere en sangtekst med bilder, men uten melodi:

En fiskemunn forteller
menneskeører på stilk:
Menneske!
La meg synge for deg en aller siste gang!

Slik innledes de 17 oppslagene som består av en strofe og et bilde på motstående side. Diktet bindes sammen av en rammefortelling:

En gang et møte
i et rom,
hvor store spente øyne
betrakter våte små.

Og avsluttes der i det samme rommet:

En gang i et siste møte
i et rom,
hvor store våkne øyne
tar farvel med våte små.

Oppslagene imellom tar leseren med på en reise fra havets bunn, blant dyr som vugger og vifter, via en bortkommen reke som ender i en annens mage, deretter oppover i det våte element, nå i form av en sjøhest og en blekksprut. Bildene veksler fra modernismens grid (rutemønster), via frodige organiske sjølandskap og blekkflekker. Repeterende mønstre som karakteriserer den skapelsen det berettes om i et poetisk duvende språk med mange bokstavrim.

Bevegelsen går fra havets bunn til himmelen, fra livets begynnelse til slutt. Det er ikke enkelt å lese denne bevegelsen, ei heller å forestille seg hvilke dyr som bærer handlingen. Det er vanskelig å følge tråden i dette vakre diktet, eller sangen. Nå skal man ikke forvente seg en fasit til slutt, en bildebok er et billedlagt dikt, og det skal være rom for ulike tanker og tolkninger. Leseren skal kunne legge til og trekke fra i sin egen tolking av verbaltekst så vel som av illustrasjonene.

Men hvis dette er en bok beregnet på barn, tror jeg ikke den treffer målgruppen. Selv med en stødig voksen leser for hånden, vil nok en del falle av. Et voksent språk stenger lett barnet ute av bildene med uttrykk som ’sjanghaies’, ’den deiligste blunden’ og ’mirakuløs utsikt’. Det modernistiske formspråket ligger nærmere fri billedkunst enn illustrasjon. Ikke lett å lese for verken voksne eller barn, men på den annen side, det er ofte under letingen etter forståelse de fine opplevelsene ligger gjemt.

Konklusjonen må bli: Magikeren er et spennende og annerledes diktverk i tekst og bilde. Boka er beregnet på barn, men handlingen er uklar. Den oppadgående bevegelsen i fortellingen brytes og bildespråket i illustrasjonene er såpass fritt at det ikke hjelper leseren å knekke koden. Som peke- og samtalebok kan den passe for barn, ellers ville jeg plassert den i en lyrikkhylle for voksne.