Myten om det frie og selvstendige nordiske barnet

Skandinavisk barne- og ungdomslitteratur har rykte på seg for å være original og fri. Er dette en gangbar karakteristikk for den nyere litteraturen?

Fra "Biblia Pauperum Nova" av Oscar K. og Dorthe Karrebæk (ill.).

Fra «Biblia Pauperum Nova» av Oscar K. og Dorthe Karrebæk (ill.).

Når nordisk barnelitteratur trekkes fram i internasjonal forskningslitteratur omtales den gjerne både som «nyskapende» og «frittenkende». Ikke minst er forestillingen om det selvstendige, kompetente og frigjorte nordiske barnet dominerende. Men er det så enkelt? Er geografisk nærhet og ulike varianter av en sentrumliberal politikk nok til å gjøre norsk, svensk og dansk barnelitteratur tilnærmet lik?

Normer og tabuer

Flere av de nominerte bøkene til Nordisk råds nye barnelitteraturpris nyanserer disse forestillingene. Spesielt påfallende i de skandinaviske landenes nominasjoner er måtene spørsmål om kjønn, identitet og makt tematiseres på og måtene tabuer og normer utforskes og utfordres.


Felles for de norske, danske og svenske nominasjonene er at bøkene enten er ungdomsbøker eller tekster som på betydelige måter kombinerer tekst og bilde, altså bildebøker og tegneserieromaner. Ingen av de nominerte bøkene er primært ment for lesere i alderen 8-12. At bøker for denne lesergruppen mangler blant de nominerte, kan henge sammen med at mellomalderbøkene gjerne inngår i serier og at serier ofte er mindre nyskapende og mer mønsterstyrte enn frittstående bøker. Likevel ser serielitteraturen ut til å være både populær og viktig når det gjelder å ta vare på leserne i overgangen fra småbarnsboken til ungdomsboken med salgssuksesser som Bjørn Sortlands Kunstdetektivserie, Martin Widmark og Helena Willis LasseMaja-bøker og Lene Kaaberbøls Skammarserie.
Sårbar og utsatt
Med norske salg- og kritikersuksesser som Maria Parrs Tonje Glimmerdal og Stian Holes Garmann-bøker i mente, er det interessant å notere at de norske nominasjonene verken er kjennetegnet av «fart og sjølvtillit» som Tonje Glimmerdal eller av poetiske og detaljrike bildemontasjer som Garmann-trilogien. I de norske nominasjonene møter i stedet leseren utsatte jenter som kjemper både mot egne følelser og andres fordommer.

Inga H. Sætres Fallteknikk er en tegneserieroman om atten år gamle Rakel som flytter på hybel og skal fullføre videregående. Ut på høsten finner hun ut at hun er gravid og de påfølgende månedene dreier det seg for Rakel om hvordan hun skal akseptere at hun er gravid og begynne å se seg selv også som mor. Også hovedpersonene i Aina Bassos Inn i elden erfarer i ung alder et press mot seg selv som kvinne. Som i tidligere bøker har Basso tatt utgangspunkt i historiske hendelser og dokumenter. Denne gangen dreier det seg om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Den ene av bokens hovedpersoner er datter av en fattig hekseanklaget kvinne. Slektskapet får konsekvenser også for datterens skjebne. Den andre hovedpersonen er en 16 år gammel jente fra en fin Københavnfamilie. Hun giftes bort til en eldre mann og må følge med ham i hans embete som fut i Vardø der han blant annet har i oppgave å «finne djevelens disiplar og straffe dei».

Mens Sætre og Basso kan sies å representere nye stemmer i norsk barne- og ungdomslitteratur, er forfatterne og illustratørene danskene har nominert for lengst anerkjente og med særpregete og ofte utfordrende bøker på samvittigheten. En av disse er Kim Fupz Aakeson som sammen med svenske Eva Eriksson (ill) har skapt bildeboken Søndag. Aakeson har i flere tiår på ensærlig barsk og humoristisk måte opponert mot barnelitterære tabuer og veiledet barn og foreldre i den vanskelige omsorg-kjærlighet-oppdragelsesrelasjonen. Søndag er en typisk, men like fullt selvstendig og enestående, Aakson-tekst. Tabuer som luftes og overtrumfes er slike som dreier seg om spørsmålet om kjærlighetsbåndet mellom foreldre og barn. Kan foreldre fortsette å være glad i et barn når de også ønsker, og får, ett barn til? Hvordan kan et lite barn håndtere redselen for å bli fortrengt fra foreldrenes kjærlighet til fordel for et nytt søsken? Må man gjøre seg fortjent til kjærlighet, eller er foreldres kjærlighet betingelsesløs? Dette er spørsmål fem-seks år gamle Torsten tumler rundt i fra mandag til søndag og som han trygt plassert mellom foreldrene i deres seng søndag morgen finner svar på. Torsten kan beskrives som en litterær slektning av Garmann, men også andre litterære gutter. Han er ettertenksom, engstelig og føler seg sårbar og utsatt.

Utsatt er også karakterene i Oscar K. og Dorthe Karrebæk (ill), Biblia Pauperum Nova, den andre boken danskene har nominert til Nordisk råds barnelitteraturpris. Oscar K. og Karrebæksversjon av de fattiges bibel er, som det heter på forsiden, en ny bibel for de fattige i ånden. Hvem de fattige i ånden her skal være, kan kanskje forstås på ulike plan. Er det de åndssvake (som det heter i boken) i teatertruppen som arbeider med å sette opp et stykke om Jesu liv, eller er det fordomsfulle normalitetssamfunnet som på ulike måter søker å rense ut sine sårbare og utsatte medlemmer? Det er ikke første gang de to nærmer seg denne problemstillingen. Bildebøkene Lejren (2011) og Idiot! (2009) dreier seg om måtene samfunnet ser på eller behandler sine medlemmer. Selv om dette er emner som kan drøftes i et kraftfullt og urovekkende språk, er det ikke å ta for hardt i å hevde at det først og fremst er Karrebæks illustrasjoner som vekker leserne og for alvor gjør historiske og filosofiske forbindelseslinjer tydelige.
Kvinnedominans

Tar man utgangspunkt i de norske og danske nominasjonene, er det ikke så lett å få øye på det frie og selvstendige nordiske barnet. Det vi der ser er først og fremst tankefulle, utsatte og usikrebarn og unge. Den litterære framstillingen av barn er ikke helt den samme i nyere svensk barne- og ungdomslitteratur. Der vil jeg hevde at det finnes mer kamp og selvtillit og at denne karakteristikken helt markert er knyttet til en adskillig tydeligere genusdebatt i Sverige enn i Norge og Danmark. Ikke minst ser genus- eller hendebatten ut til å sette spor etter seg i det Svenska barnboksinstitutet i sin årlige bokprovning kaller «könslösa barn i bilderböckerna och småbarnsbilderböckerna». Eksempler på slike er Olof og Lena Landströms Pom och Pim (2012), som også er oversatt til norsk, og Maria Nilsson Thores Bus och Frö på varsin ö (2012).
I forbindelse med at Sverige i 2013 var Guest of Honour på bokmessen i Bologna ble det laget en flott publikasjon som presenterte aktuelle svenske bildebokkunstnere. Av de til sammen 31 kunstnerne som ble presentert var kun 4 menn. Litt over halvparten av de presenterte har utdannelsen sin fra Konstfack i Stockholm og unge kvinner fødte etter 1980 utgjør 25 % av de utvalgte. Blant de presenterte som er født før 1980 og som ikke har utdannelsen sin fra Konstfack finner vi Sara Lundberg som har laget bildeboken Vita Streck och Öjvind, en av bøkene Sverige har nominert til Nordisk råds barnelitteraturpris. Den andre boken svenskene har nominert er Jessica Schiefauers ungdomsroman Pojkarna. I begge bøkene er karaktersterke jenter hovedpersoner.

Vita Streck er en ordentlig og flittig jente (kanskje i slekt med Dahle og Nyhus’ Lussi i bildeboken Snill), som utfordres av og finner balanse i sitt vennskap med den mer spontane og luftige Öyvind. Også i Schiefauers bok utfordres jenteidentiteter i møte med gutteidentiteter. Men her er det jentene selv som ved hjelp av skapende lek og magisk blomstersaft forvandles til gutter og får tilgang til den makt som defineres gjennom gutters kropp og handlinger og kanskje også gjennom samfunnets kjønnete tankesett.

Sterk, poetisk og uredd

I dagens samfunn ligger alt til rette for at norske, svenske og danske barn og unge skal kunne leve trygge og materielt stabile liv. Skal vi dømme etter den barne- og ungdomslitteraturen som framheves som den fremste i disse landene, ulmer det likevel urolig i de unges liv. Et raskt streif gjennom et lite utvalg ny skandinavisk barne- og ungdomslitteratur har først og fremst vist sårbare barn og unge som fysisk eller psykisk utfordres av eller selv utfordrer grensen for når man er barn og når man er voksen, grensen mellom kjønn, grensen for det normale og grensen, eller grenseløsheten, for kjærligheten mellom barn og foreldre. Hvis virkeligheten oppleves slik også av reelle barn og unge, må vi håpe at deres uro, utsatthet og sårbarhet kan stilles og bekjempes gjennom tilgang til barne- og ungdomslitteraturens sterke, poetiske og uredde språklige og visuelle uttrykk.

 

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Kulturrådets hjemmesider, 05.09.2013.



Skrevet av:

, ,

Kommentarer

Oppdatert: .