Tittel: Rytmisk forening
Tekst: Sverre Knudsen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2003

N-te versjon av eventyret om jyplingen som vant prinsessen og en flik av rockeriket

Grunnmønsteret er eventyret om Askeladden. Det handler om det usannsynlige helte- og prinseemnet som ved flaks, kløkt, stahet og oppfinnsomhet vinner den vanskelige oppnåelige prinsessen og kongens halve rike. I det moderne eventyret, som etter hvert er blitt fortalt mange ganger, er prinsessen oppsiktvekkende kul, og kongeriket er rockescenens rampelys og stråleglansen av fansen beundrende blikk. Kongen er kanskje en manager eller en eiendomskonge.

Et mønster er til for å gjentas, men kunsten å bruke mønsterer beror i måten å variere det på. Når det gjelder denne moderne varianten av eventyret, er det blitt fortalt litt for mange ganger i litt vel like varianter og begynner å bli forslitt. Riktignok er historien søt. Det er Sverre Knudsens Rytmisk forening også. Den er dertil godt og morsomt fortalt i akkurat det riktige toneleiet som understreker det komiske og det melankolske. Helten er akkurat så bedårende klosset og hjelpeløst forelsket som han skal være for å fylle rollen som tiltalende antihelt, akkurat så god, lojal og uskyldig, akkurat så talentfull og oppriktig. En likandes kar som leseren absolutt unner fremgang og lykke i verden, men også har møtt før i omtrent samme støpning; hos Sverre Knudsen selv, hos Arne Berggren, hos Jon Ewo m. fl. Varianten i Sverre Knudsens Rytmisk forening er at helten Martin, til tross for suksess på scenen til slutt, ikke blir kjærester med den underskjønne og noe eldre rockeprinsessen Vera, bare god kompis. Til gjengjeld ligger det en talende antydning til fremtidig seksuell forening i fortellingens tittel. Noe som heller ikke går Martin og Vera hus forbi.

Ingen tilfeldighet selvsagt at det er forfattere som selv har leflet med rocken og rampelyset som skriver disse bøkene. Ingen tilfeldighet heller – forfatternes alder tatt i betraktning – at førtisene – foreldregenerasjonen – spiller en fremtredende rolle i historiene, og at de har en fortid fra rockeband. Det beste ved disse eventyr om forelskelse og berømmelse er at den idealiserte verden de serverer er tuftet på erfaring og sakkunnskap. En kan lære rockehistorie her, formidlet med begeistret kjærlighet. Sverre Knudsen svarer også til en konvensjon i sjangeren når han legger inn referanser til band han selv har spilt i, som ”Det aller værste”. Det mest interessante ved måten sjangeren idealiserer tilværelsen på, er likevel at den skaper et univers hvor musikken fungerer som bru over kløften mellom generasjonene . I Rytmisk forening går vår helt, bassisten Martin Horn, i sin fars, stjernegitaristen Reidars, fotspor, og farens navn fungerer som en døråpner for ham inn i kongsgården, eller rockeverdenen. Forholdet mellom far og sønn er helt sentral i Rytmisk forening. Det handler om arverekken dem imellom, om faren som guttens forbilde som også gir ham styrke. Guttens suksess på scenen dubleres av farens comeback som rockegitarist. Faren foregriper guttens fremgang i kjærlighetslivet når han sikrer seg en kjæreste først. Det kan også se ut til å være et sjangerelement at Martins beste fortrolige er en voksen som ikke bare kan hjelpe ham, men som dertil trenger hans hjelp.

Forholdet mellom far og sønn i denne typen fortellinger bør analyseres. Resultatet av analysen vil trolig kunne si noe om hvordan dagens førtiser forstår sin egen rolle som fedre, og om hvordan deres ungdomstid ville ha sett ut om de hadde kunnet leve den om igjen.

Sverre Knudsen er en rutinert forfatter som holder sin helt og sin fortelling i et sikkert grep. Miljøet er klart tegnet. Foruten den rockemusikalske fagkunnskapen bygges miljøet opp ved hjelp av en viss merkevarerealisme og en omhyggelig lokalisering i Oslos sentrale strøk, rundt Hammersborg. Det legges særlig vekt på de ulike karakterenes påkledning og kroppspråk. Dette er et element som også forholder seg til et mer grunnleggende tema i fortellingen: Forholdet mellom det ekte og det påtatte. Det er ikke stort negativt å si om Rytmisk Forening ikke annet enn at den fremstår som en lite original, men trivelig bagatell.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .